Publisert på Frunkfarter Rundschau, 11. november 2026. Av Sophie Tiedemann
«Det ukrainske venstreinitiativet» søker svar på krigen. Det ønsker verken å oppfordre til blind opprustning eller nekte Ukraina våpenleveranser. I stedet fokuserer aktivistene på sivilbefolkningas sikkerhet.
Befolkninga i Ukraina står på randen av sin femte krigsvinter. Allerede nå kollapser omfattende strøm- og vannforsyninger gjentatte ganger, under angrep fra den russiske hæren. Det ukrainske
venstreinitiativet (ULI), ei eksilgruppe aktiv i Tyskland, samarbeider med venstreorienterte i Tyskland for å finne alternative svar på denne angrepskrigen.
Olha og Valerii, dere er aktive i det ukrainske venstreinitiativet. Hvordan ble dere politisk aktive?
Valerij Kyrylov: Invasjonen i 2022 forandra livet mitt fullstendig. Jeg måtte flykte til Tyskland som 16-åring fordi jeg kommer fra Zaporizjzja, et område nær frontlinja. Jeg var ikke politisk aktiv tidligere. Jeg var imidlertid politisk bevisst. Aleksej Navalnyj og arrestasjonen hans spilte en stor rolle for meg. Etter at jeg flykta til Tyskland, begynte jeg å jobbe frivillig. Jeg kom til et flyktningsenter med rundt 100 mennesker, og jeg var den eneste som kunne snakke ukrainsk, russisk og engelsk. Så jeg oversatte. Og når du stadig er i kontakt med flyktninger og også har flykta sjøl, utvikler du veldig raskt et klart standpunkt.
Olha Lushankina: For meg var det ikke som om verden min ble snudd fullstendig på hodet over natta. Min eldste bror har en funksjonshemming, og jeg tror det fikk meg til å tenke mye på sosial ulikhet i barndommen. Det var ikke en hemmelighet, men det var noe uuttalt, noe ikke alle skulle vite fordi det ville bli sett ned på. Og en annen ting: Jeg er litt eldre enn Valerii, så jeg husker fortsatt Maidan. Jeg er fra Kyiv. Den gangen, da jeg var omtrent tolv år, så jeg barrikadene på vei til skolen. Det var vinter, og folk kasta sekker oppå hverandre og helte deretter vann over dem slik at de frøs. Det bildet gjorde et stort inntrykk på meg den gangen.
Masseprotester brøt ut seint i 2013 på Maidan Nezalezhnosti, Uavhengighetsplassen i sentrum av Kyiv. Den utløsende årsaken var at daværende president Viktor Janukovitsj nekta å signere en lenge forhandla assosiasjonsavtale med EU og hans beslutning om i stedet å alliere seg med Russland.
Lushankina: Det var også i det øyeblikket politiske samtaler plutselig oppsto i min ganske apolitiske familie, ofte mens jeg allerede lå i seng. Da jeg kom til Tyskland for å studere som 17-åring, skjedde det steg for steg. Folk i Ukraina har en tendens til å unngå politiske merkelapper, rett og slett fordi politikk er så komplisert, og i motsetning til i Tyskland finnes det ingen lange tradisjoner fra noen partier man kan identifisere seg med. Så jeg utvikla mine standpunkter gjennom levede erfaringer.
Kyrylov: Øyeblikket jeg virkelig omfavna venstresida var i 2023, 2024, da folkemordet i Gaza begynte. Jeg hørte om den store «All Eyes on Gaza»-demonstrasjonen i Berlin i september 2025 gjennom ULI (Unionen av venstreorienterte demokrater). Bortsett fra ULI var det – og er det fortsatt – ingen progressive ukrainske stemmer i Tyskland som virkelig snakka om internasjonal solidaritet. Og denne saken er spesielt viktig for meg. Sjøl om jeg alltid har vært en tilhenger av venstresiden, er problemet med våpenleveranser til Ukraina fortsatt der.
Fordi «Die Linke» [det tyske venstresidepartiet] avviser våpenleveranser? Mens partiet respekterer Ukrainas rett til sjølforsvar, advarer det mot militær eskalering.
Kyrylov: Det er derfor jeg ikke var aktiv i partiet. For meg er det ganske enkelt: der det skjer en forbrytelse, må man snakke om den, være aktiv og gjøre noe. Det må være internasjonalt. Alle venstreorienterte må vise solidaritet med alle de berørte og ofrene.
ULI ble grunnlagt i 2025 og ser på seg sjøl som en frigjørende stemme for den ukrainske venstresida i Tyskland. Den har også som mål å engasjere seg i dialog med progressive krefter i Tyskland. Hvorfor synes dere dette er viktig?
Lushankina: Politikk handler jo ikke om noen andre mennesker, men om oss alle. De berørte har rett til å bli hørt. Det er det initiativet vårt står for. Mye av det vi gjør er en slags oversetting til den tyske venstresidas språk. Det er viktig å delta i dialog og utvikle posisjoner sammen, sjøl når det gjelder saker som kan anses som problematiske i tysk kontekst, som våpenleveranser til Ukraina.
Samtidig er ULI også en diasporaorganisasjon der progressive mennesker rett og slett kan være sammen. Det er også utrolig viktig. Mange andre grupper er mer politisk organiserte enn oss østeuropeiske migranter – sjøl om det faktisk bor mange etniske tyskere fra Russland eller folk med polsk, ungarsk eller rumensk opprinnelse her. En annen utfordring for oss, er at det fortsatt er mangel på mennesker med egne migrasjons- eller flyktningerfaringer i politikken og det offentlige rom.
Valeriy Kyrylov: ULI har som mål å tilby et «frigjørende alternativ» til den «abstrakte pasifismen» i den russiske krigen mot Ukraina. Imidlertid har den tyske fredsbevegelsen helt fra starten av krevd at våpenleveransene til Ukraina stanses, med den begrunnelse at de bare forlenger dødsfallet. Kritikere av våpenleveransene klager også over at diplomati blir neglisjert til fordel for militære tilnærminger.
Lushankina: For noen måneder siden grunnla vi den føderale arbeidsgruppa «Nettverk for en rettferdig fred» i partiet, som utelukkende jobber med denne saken. Mye av dette arbeidet innebærer å lære av erfaring: Det var den kalde krigen, og det fantes allerede ideer – også fra venstresida – om nedrustning uten å neglisjere internasjonal sikkerhet og den reelle frykten knytta til den.
Sjølsagt er vi også for nedrustning. Vi vil bare vurdere nøye hvordan. Vi blir stadig beskyldt for å være imot fred hvis vi i det hele tatt bryr oss om det militærindustrielle komplekset. Men vi sier også: I en ideell verden ville det ikke være krig. Det er også sant at alle nåværende kriger sjølsagt avsluttes ved forhandlingsbordet.
Men hvordan overlever sivilbefolkninga til en fredsavtale er oppnådd? Under hvilke forhold forhandles freden fram, og hva betyr det for muligheten til rettferdighet? Her trengs det svært konkret arbeid. Bare å si at «våpen er dårlig» – vel, det er ikke så enkelt.
Manifestet til «Rettferdig fred» slår fast at den avgjørende forskjellen ligger mellom to måter å organisere sikkerhet på: som et privat profittdrevet prosjekt eller som et demokratisk kontrollert offentlig ansvar. Den internasjonale våpenindustrien opplever for tida et oppsving av historiske proporsjoner.
Lushankina: Det stemmer. Utallige AI- og drone-oppstartsbedrifter, datasentre og stigende Rheinmetall-aksjer – alt dette skjer akkurat nå, og det er ikke en del av vår visjon. Som venstreorienterte ser vi profittlogikken som drivkraften bak usikkerhet i verden. I dagens debatt hevdes det at denne utryggheten i teorien kan løses ved å gjøre sikkerhet til en vare på markedet. I praksis er dette en illusjon.
Hva mener du?
Lushankina: Befolkningas sikkerhet tilhører befolkninga, ikke den ene prosenten av investorene som tjener på den. Hvis produksjonen ikke drives av profitt, men av reell nødvendighet, vil sikkerhet se veldig annerledes ut. Mange er ikke villige til å vurdere alternative sikkerhetskonsepter. De avviser dem, helt uten dialog. Men sannheten er at jo mer du jobber på dette feltet, desto flere mennesker møter du, og mange samtaler er produktive. Jeg tror vi må huske at mange ideer ble unnfanget i en annen tid. Og vi kan ikke løse alle nye problemer med disse gamle konseptene. Jeg har blitt invitert til en konferanse for å minnes 200-årsjubileet for Wilhelm Liebknechts fødsel.
Grunnleggeren av sosialdemokratiet og en revolusjonær i marsrevolusjonen var en ivrig internasjonalist og antimilitarist. Hvordan tror du han ville posisjonert seg i dag?
Lushankina: Noen av tekstene hans handler om ting som er helt utafor vår nåværende verden. Men jeg tror han ville støtta den finske modellen.
Finland regnes som en pioner innen «omfattende forsvar». I tillegg til militært forsvar integrerer landet også forsyningssikkerhet, mediekunnskap og motstandskraft i sin sikkerhetspolitikk. I Ukraina, derimot, er energiforsyninga, og dermed det offentlige liv, trua av kollaps under store angrep fra det russiske militæret i løpet av den femte krigsvinteren. Hvordan reagerer du på denne akutte nødsituasjonen?
Kyrylov: Den 23. november vil en internasjonal solidaritetskonvoi reise gjennom Berlin og deretter videre til Ukraina. Den organiseres av «International Network for Solidarity with Ukraine», en allianse av venstreorienterte organisasjoner, fagforeninger og aktivister over hele verden, og spesielt i Europa. Konvoien vil utelukkende levere humanitær hjelp og støtte sivilsamfunnet, samt antiautoritære aktivister og fagforeninger i Ukraina. Jeg koordinerer den tyske delen av konvoien, og vi prøver for tida å samle så mye støtte som mulig fra tyske progressive partier, foreninger, aktivister og fagforeninger.
_
Får dere mye støtte fra det tyske sivilsamfunnet?
Kyrylov: Krigen mot Ukraina har nå vart lenger enn første verdenskrig. Og alle vil bare glemme den. Det skjer allerede: folk glemmer at denne krigen i det hele tatt eksisterer. Hvis du snakker med tyskere som ikke er politisk aktive, vil du noen ganger bli spurt om krigen fortsatt pågår. Men vinteren er fortsatt ikke kommet, og den blir forferdelig. Vi har sett flere ganger at Russland prøver å ødelegge energiinfrastrukturen om vinteren for å gjøre det umulig å overleve i landet.
Lushankina: Dette er rein humanitær hjelp: brannslukningsapparater, generatorer og medisinsk utstyr. Så det er også en mulighet for folk som kanskje ikke er enige i våre sikkerhetspolitiske standpunkter til å delta.
Konvoien støtter også antiautoritære krigere i Ukraina. Har dere kontakt med dem?
Kyrylov: Mange av aktivistene i det ukrainske venstreinitiativet som er litt eldre enn meg, har kjent disse menneskene lenge. Våre kamerater og venner kjemper der. Disse menneskene tok avgjørelsen sjøl fordi de mener det er det riktige å gjøre. Innerst inne er vi alle antimilitarister og pasifister. Men man må innse virkeligheten. Hvis det ikke finnes noen krigere som forsvarer landet mot den russiske angrepskrigen, så er det ingen fred. Okkupasjon er ikke fred.
På hvilken måte?
Kyrylov: Få snakker om militariseringa av befolkninga i de okkuperte områdene i Ukraina, spesielt om den russiske statlige kampanjen som først kidnapper og deretter indoktrinerer barn. Dette er helt forskjellig fra debatten i Tyskland rundt besøk fra de tyske væpnede styrkene til skoler. I de okkuperte områdene er hæren overalt, fordi den er kjerna i samfunnet. Barn forberedes på å bli med i hæren så tidlig som mulig og kjempe mot hjemlandet sitt. Dette er nettopp slik en autoritær terroriststat som Russland opererer.