Publisert på FB-sida til Solidarity Colletives, 18. november 2025
«Solidaritetskollektiver» fortsetter å støtte nye krigere – møt Dmytro, en aktivist fra Zhytomyr, en sjøllært arkitekt og en anarkokommunist som nylig meldte seg inn i hæren.
«I utgangspunktet ville jeg bli med helt fra starten av, men jeg var veldig redd. Jeg prøvde å overvinne frykten min – og ble med på andre forsøk.»
Første gang jeg bare «feiget ut» i møte med en rekrutteringsmobilisering – sa jeg: «Beklager, farvel, ikke interessert.» Men så, på slutten av sommeren, begynte jeg å tenke seriøst igjen, for det eneste som stoppa meg var frykt. Jeg hadde aldri tanker som «Jeg vil ikke dra fordi…» etterfulgt av noen av de tullete unnskyldningene. Og det handla ikke om argumenter om at «politikernes barn slipper unna» eller noe – bare frykt.
Så jeg tok en øl og skrev til min framtidige kommandør: «Jeg er veldig redd, men jeg vil bli med.» Vi snakka sammen. Jeg er sjøllært arkitekt, og min direkte kommandør er tilfeldigvis også arkitekt – skjønt vi kommer sannsynligvis ikke til å snakke så mye om arkitektur, siden det er en artilleri-brigade. Likevel er det hyggelig å jobbe med folk som snakker språket ditt.
Jeg hadde noen alternativer – å bygge forsvarsverk, betjene droner – men jeg bestemte meg for å gå inn i artilleriet.
Tidligere har jeg bare avtjente min obligatoriske tjeneste, som brannmann, i en brigade som bygger flytebruer, tilbake i 2016–2018. I troppen vår slukka vi faktisk to branner. En gang brant lakkeringsverkstedet i enheten vår ned; en annen gang tok ei brakke i nærheten fyr – der kontraktsoldatene bodde, de som får bolig fra hæren. Bortsett fra det, ingenting spesielt – marsjøvelser, «sengestrekk» . Vi hadde disse blå teppene med hvite linjer, og vi måtte justere alt langs de linjene – den slags militærgalskap.
Men sjøl den slags tjeneste hjalp meg som en mann som vokste opp uten en far. Det var sjølsagt skikkelig dritt, men det fikk meg til å innse at jeg tåler mer enn jeg trodde.
Ikke alle instruktørene her har kamperfaring, men vi har en skikkelig kampspeider. Han lærer oss ikke kunnskap henta fra bøker, men forteller oss hva som faktisk betyr noe – hva vi skal ta med, hvor mye og hvorfor. Og kommandanten, han er litt av en «militærtype», men en veldig god person, en eksemplarisk offiser å møte for nykommere.
Det er litt vanskelig å opprettholde et langdistanseforhold med kjæresten min, men vi var enige om det, og hun støtter meg.
I løpet av krigens første år, om sommeren, var jeg vertskap for et av medlemmene i Solidaritetskollektivene. Det var slik jeg møtte Finbar (Cafferkey), og jeg innså at det å være blant venstreorienterte er noe annet. Tidligere arbeida jeg med folk som jobba med å utvikle hjembyen min, Zhytomyr, men de var ikke venstrevridde, bare urbane aktivister. Vi gjennomførte prosjekter, søkte om tilskudd, gjorde massevis av arbeid – og fikk stadig avslag.
Jeg antar at mine venstreorienterte synspunkter hjalp meg å ta dette ansvaret – ga meg forståelsen av hvorfor denne kampen er viktig, hvorfor samfunnet må gjøre motstand. For hvis jeg bare tenkte på meg sjøl, ville jeg sannsynligvis ha flykta fra Ukraina i de første månedene av krigen. Det var enkelt å jobbe i Lviv – du kunne bare ta en ryggsekk og dra; nesten ingen ble stoppa. Men jeg så ikke for meg at jeg ville gjøre det.
Nå får jeg en interessant og meningsfull arbeidsoppgave. Jeg ser fortsatt på meg sjøl som en sivilperson som ble med for å gjøre en jobb – fordi noen må gjøre den jobben.»