Publisert på nettstedet Krytyka Polityczna 25. september 2025. Fortfatter: Paweł Jędral Seinere publisert på nettstedet til European Network in Support of Ukraine (Oversatt til engelsk av Szymon Martys)
En viktig del av det å føre krig er å fortelle historier. Dette hjelper oss å huske hvorfor vi kjemper og hvorfor vi støtter ei bestemt side. I dag vil jeg fortelle dere om tre venstreorienterte menn fra tre forskjellige hjørner av verden som fikk livene sine knytta sammen under Russlands fullskala aggresjon mot Ukraina. Dessverre ikke for så lang tid.
En spesifikk journalistisk sjanger som har dukka opp under krigen i Ukraina er omtaler av de mest eksotiske krigerne som bestemte seg for å kjempe på den ene eller den andre sida. «Harusan, et tidligere medlem av den japanske Yakuza, bestemte seg for å forandre livet sitt og ble med i Den internasjonale forsvarslegionen i Ukraina»; «Gangster fra Pruszków i krig med Russland» eller «Den tidligere franske kokken ‘Bones’ ble soldat i forsvar for Ukraina».
Dette er den første krigen i Europa på lenge, en krig som blir rapportert på sosiale medier, en krig hvor krigføring bare kan sies å være rettferdig på ukrainsk side –det er åpenbart vil den tiltrekke seg adrenalinsøkere, folk som søker «gode penger» eller menn fra hele verden som har fått noen alvorlige slag gjennom livet. Men blant historier om spenningssøkere, colombianske leiesoldater (hvor ei ukrainsk lønn kan bety kaptial for å totalt forandre livet) og tidligere kriminelle, forsvinner et av de viktigste aspektene ved internasjonal frivillighetstjeneste fra syne.
Internasjonal solidaritet
Krigen med Russland har mobilisert tusenvis av mennesker fra hele verden som har bestemt seg for at dette også er deres sak. Motiverte til å motsette seg alt Kreml-regimet symboliserer – undertrykking, imperialisme, maktmisbruk – har folk, ofte med pasifistiske, venstreorienterte synspunkter, slutta seg til den ukrainske hærens rekker.
I Polen, hvor den dominerende fortellinga er en panikk eksistensen rundt ukrainske nasjonalister, «banderittene» og Azov-bevegelsen, har vi sjelden muligheten til å lese om disse.
Mange av dem er folk som bestemte seg for å ta opp kampen mot okkupantene, som en del av den såkalte antiautoritære styrken. Fra de første dagene av fullskala krigen samla denne enheten (også kjent som Motstandskomiteen eller Svartstaben) anarkister og antiimperialister. De forsvarte Ukraina – åpenbart ufullkomment land – mot et mye mer undertrykkende system. De kom ofte fra rikere og tryggere land, og bestemte seg for å risikere sine egne liv i den internasjonale solidaritetens navn, og ble et eksempel på sjelden konsekvens mellom tro og handling.
«Leshy», eller den gode russeren
Dmitrij Petrov ble født et år før meg, men han vil alltid være yngre enn meg. Han var også kjent under pseudonymene Ilja Leshiy, Seva og Lev, og var en russisk anarkist, antifascistisk aktivist og journalist. Han ble født i Russland i 1989. Jeg har snakka med folk som kjente ham personlig: de beskriver ham som en følsom intellektuell og motstander av autoritarisme, som var mer egna til et bibliotek enn til frontlinja. Han disputerte med doktoravhandlinga si om «Hellig geografi i de østlige regionene av Arkhangelsk oblast» og jobba som forsker ved «Senter for sivilisasjon og regionale studier» ved Instituttet for afrikanske studier ved Det russiske vitenskapsakademiet.
Etter den sosiale revolusjonen i Rojava tilbrakte han seks måneder i syrisk Kurdistan. Der lærte han kurmanji-språket, studerte lokale erfaringer med sjølstyre og sosial endring, og støtta kurdernes kamp mot den såkalte islamske staten. Fram til dette punktet er beretningene konsistente. Noen sier at han gjennomgikk militær trening der, andre at støtten hans var mer innen kultur og propaganda.
Petrov publiserte en serie tekster om kurdisk kultur og det revolusjonære samfunnet i Rojava. Han skrev også subtile intellektuelle avhandlinger om etnografi, sjølstyre og kulturstudier.
Han var ikke redd for direkte aksjoner. Han deltok i gatekamper med nasjonalister og politiet i Russland og var medgründer av den anarkistiske organisasjonen Black Blog (et ordspill assosiert med «black block»).
Han deltok også i den russiske «snørevolusjonen» (de russiske valgprotestene i 2011–2013), «Verdighetsrevolusjonen» i Ukraina (2013–2014) og «Flip-flop-revolusjonen» i Belarus (2020). Under protestene skal han ha kasta sjokkgranater og steiner mot politibetjenter. I 2019, i frykt for forfølging fra FSB [russisk sikkerhetstjeneste], forlot han Russland og bosatte seg i Kyiv, hvor han fortsatte sine politiske og sosiale aktiviteter. For å kunne delta i protestene i Belarus kryssa han, på ulovlig vis, den ukrainsk-belarusiske grensa, i frykt for utlevering til Russland.
Petrov var også medgründer av «Kamporganisasjonen for anarkokommunister» (BOAK), ei geriljagruppe som utførte væpna aksjoner mot Kreml-regimet. Under den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 bekrefta BOAK å ha utført sabotasje for å forstyrre den russiske hærens logistikk i Russland og Belarus. Disse inkluderte brannstiftinger mot militære rekrutteringskontorer og den såkalte jernbanekrigen.[sabotasje utført mot russiske jernbanelinjer etc..] Flere personer tilknytta BOAK ble arrestert og havna i russiske torturkamre.
Etter at Russlands fullskala-invasjon av Ukraina starta i februar 2022, slutta Petrov seg til Kyivs sjølforsvarsstyrker. Han var medgründer av den antiautoritære territoriale forsvarstroppen i Kyiv oblast og initiativtaker til opprettinga av Motstandskomitéen. Han ble også organisasjonens talsperson. Han skrev om sitt engasjement i kampen, og understreket viktigheten av solidaritet mellom nasjoner og motarbeidet demoniseringen av russere som nasjon.
Fra en samtale om Petrov med noen som hadde kjent ham godt i årevis i anarkistiske kretser, lærte jeg at han ikke var en krigertype. «Dima var en intellektuell tvers igjennom. En vitenskapsmann, en bokas mann fra en god Moskva-familie. Veldig varm, troende på saken. Han var bare ikke assosiert med kamp – i motsetning til våre andre kolleger som gikk på treningsstudio, praktiserte kampsport, deltok i voldelige direkteaksjoner eller gatekamper.» Etter flere måneders operasjon ble medlemmene av den antiautoritære territoriale forsvarstroppen overført til andre enheter som en del av strukturelle endringer, men de fortsatte å samarbeide i Motstandskomiteen. Petrov ble overført til den 95. luftbårne angrepsbrigaden, hvor han kjempa på Svatove-Kreminna- frontlinja, høsten og vinteren 2022. Våren 2023 flytta han til en annen enhet, og deltok i slaget ved Bakhmut.
« Harris» – amerikaner, anarkist og veteran
Cooper «Harris» Andrews, født i 1996, var en amerikansk anarkist, veteran fra marinekorpset og venstreorientert aktivist. Han var også en av få svarte personer som tjenestegjorde i den ukrainske hæren. Det var hans etnisitet som opprinnelig førte til at han engasjerte seg på venstresida.
«Fra svært ung alder var han involvert i mange former for kamp som svart autonom aktivist – fra å mobilisere mot politidrapene på Tamir Rice og Tanisha Anderson, til å være med på å grunnlegge et kooperativt forlag, et trykkeri og en zine-butikk, støtte protester og antifascistiske organisasjoner, gjensidig lokalt hjelpearbeid og sjølforsvarstrening. Cooper brukte mange timer på å jobbe med Suncere Ali Shakur fra Common Ground Collective for å drive aktiviteter og støtte initiativer i Clevelands boligstrøk», minnes hans amerikanske kamerater om hans tidlige år med aktivisme.
Andrews tjenestegjorde i United States Marine Corps fra januar 2017 til januar 2022, og oppnådde graden sersjant. Noen kilder indikerer at han motarbeida rasistisk praksis i hæren, havna i slåsskamper med høyreekstreme kolleger ved flere anledninger og offentliggjorde ugjerninger og diskriminering i hæren.
Etter at han forlot militæret, ble han aktivt involvert i anarkistiske og venstreorienterte aktiviteter, inkludert organisering av sosiale støtteprogrammer i Cleveland og samarbeid med Common Ground Collective, som ga humanitær hjelp etter orkanen Katrina.
I november 2022 reiste Andrews til Ukraina for å kjempe i Den internasjonale territoriale forsvarslegionen. Etter å ha fullført sin seks måneder lange kontrakt i mars 2023, bestemte han seg for å bli værende i landet og ble med i Motstandskomiteen. Han meldte seg frivillig til å kjempe i Bakhmut-området sammen med andre internasjonalister.
« Chia», profesjonell anarkist
Den eldste i Bachmut-trioen var Finbar Cafferkey. Han ble født i 1977 på Achill Island i Irland, og hadde vært involvert i politisk aktivisme siden ungdommen. Han var en tilhenger av irsk republikanisme, miljøvern og sosialisme, og en aktiv deltaker i kampanjen «Shell to Sea» mot bygginga av ei gassrørledning i det nordvestlige Irland. I ungdommen gjennomgikk han militær trening i den irske hæren.
Cafferkey erklærte seg sjøl som både patriot og internasjonalist, og trodde på internasjonal solidaritet. I 2015 reiste han til den greske øya Kos, hvor han hjalp flyktninger under migrasjonskrisa. Deretter fortsatte han hjelpearbeidet sitt på grensa mellom Hellas og Nord-Makedonia. I 2017 reiste han til Syria, til Rojava (som på den tida ble besøkt av mange anarkister og antiimperialister fra hele verden), hvor han først ga medisinsk hjelp og seinere slutta seg til Folkets forsvarsenheter (YPG) som soldat, der han kjempa mot Den islamske istaten. Han møtte sannsynligvis Petrov der. Han brukte krigskallenavnet «Chia» – som betyr «fjell» på kurdisk – som han brukte resten av livet.
Etter utbruddet av fullskalakrigen i Ukraina bestemte Cafferkey seg for å gjenoppta kampen mot autoritarisme og imperialisme. I starten leverte han humanitær hjelp fra Polen til Ukraina. Etter hvert ble han med i den ukrainske internasjonale territoriale forsvarslegionen. Våren 2023 ble han sendt til Bakhmut.
Krigere. Et skjebnefelleskap
Petrov, Cafferkey og Andrews kjente hverandre fra Motstandskomiteen og søkte om å tjenestegjøre sammen i Bakhmut, hvor enheter ofte slo seg sammen på grunn av store tap. De lyktes.
Etter hvert som kampene om Bakhmut fortsatte, spesielt etter Soledars fall i januar 2023, ble situasjonen i byen stadig mer alvorlig. Russerne kutta av flere veier, omringa byen og prøvde å «fange den i ei gryte». De tre anarkistene tjenestegjorde sammen, i ett lag, og deltok i påfølgende operasjoner for å forhindre fienden i å innta byen.
De tre motstanderne av imperialismen, forent av sin felles erfaring med å bekjempe undertrykking med ord, handlinger eller våpen, fikk muligheten til å tilbringe flere uker sammen. Snakka de om Petrov og Caffeys felles opplevelser i Rojava? La Andrews og Petrov merke til likheten mellom deres opplevelser av sammenstøt med uniformerte styrker under protester i Russland og USA? Eller kanskje den eldre iren og den unge amerikaneren var forent av det faktum at begge hadde betydelig militær erfaring lenge før Ukraina – noe som er ganske uvanlig for en anarkist? Det vil vi aldri få vite.
I en uttalelse til Mediazona-portalen beskrev Petrovs venn Alexei Makarov de siste øyeblikkene til Bachmut-trioen: «De deltok i angrepet (…) Det var på veien mellom Bachmut og Khromove at de hardeste kampene fant sted i april, da russerne prøvde å stenge av veien.»
I april 2023 omringa russerne Bakhmut og kutta av forsyningsruter og rømningsruter én etter én. Den Makarov skriver om er den såkalte «Livets Vei», som forbinder Bakhmut med Chasiv Yar. Det var en viktig korridor der sivile ble evakuert, forsterkninger ble sendt og forsyninger ble transportert. Tapet av den korridoren var å lukke gryta som russerne forberedte for forsvarerne. Å ikke forsvare denne ruta betydde å miste ikke bare seg sjøl, men også tusenvis av sivilt og militært personell som ble igjen i byen.
«De storma fiendens stillinger for å presse dem vekk fra veien. De gjorde en god jobb og fullførte kampoppdraget sitt ved å storme stillingene», fortsetter Makarov. Etter at de frivillige hadde erobra og okkupert stillingene, bestemte russerne seg imidlertid for å umiddelbart angripe dem med kraftig bombekasterild. Petrov, Andrews og Cafferkey døde sammen i denne stålstormen 18. april 2023. De andre, som trakk seg tilbake, klarte ikke å fa tatt med seg kroppene deres.
Etter beskytninga starta russerne et motangrep og kutta av denne korridoren. Derfor kunne ikke levningene etter krigerne bli funnet i de påfølgende ukene – før den ukrainske motoffensiven i mai, da noen av likene ble samla inn. Levningene etter Bachmut-trioen ble ikke identifisert. Familiene og kameratene til de falne begravde symbolske, tomme kister med fotografier.
I 2024 ble det utgitt en irsk dokumentarfilm, Lost in Ukraine , om Cafferkay-familiens kamp for å finne kroppen hans. En russisk anarkist, en venn av Petrov, sier: «Sist jeg så Dima, var han, til min overraskelse, full av optimisme. Han sa at det snart kunne være en mulighet for forandring, og at vi måtte være klare til å gripe den. Hans overbevisning og entusiasme fikk meg til å tenke på det møtet ofte. Jeg tror han kanskje så denne muligheten i krigen i Ukraina.»
I dag finnes det et veggmaleri ikke langt fra sentrum i Odessa – sannsynligvis den mest venstreorienterte av Ukrainas større byer, med en sterk anarkistisk tradisjon. Tre hvite ovaler, som glorier, viser ansiktene til utenlandske frivillige som ga livet for å stoppe fienden på ukrainsk jord. Under portrettene av Cafferkay, Andrews og Petrov står inskripsjonen: «Bachmut, 19. april 2023». Over dem står et enkelt ord: «krigere».
Paweł Jędral er reporter, spaltist og analytiker. Han er utdanna tverrfaglig i individuelle studier innen humaniora og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Warszawa. Han har samarbeida med den frivillige sektoren, den vitenskapelige sektoren og konsulentsektoren. Han jobber med problemstillinger knytta til internasjonale konflikter, helsevesen, internasjonal rett og miljøvern.