Publisert på nettstedet International Viewpoint, 19. januar 2026. AV VITALIY DUDIN, medlem i Sotsialnyi Rukh
Året 2026 starta med ødeleggende russiske angrep på Kyivs infrastruktur, under iskalde forhold har dette brakte befolkninga til randen av overlevelse. Byen, som er hjem for 3 millioner mennesker, opplever en akutt mangel på varme og vann, og strøm leveres på kort og ustabil basis. Det har blitt klart at myndighetene ikke hadde noen plan B i tilfelle en katastrofal forverring av sikkerhets- og værsituasjonen. Putin-gjengens lumske plan ville imidlertid ikke vært så smertefull hvis det ikke var for sårbarheten til den kommunale infrastrukturen, forårsaka av Kyivs ledere. Ordfører Vitali Klitsjko har allerede oppfordra alle som kan til å forlate Kyiv. Dette leder til konklusjonen at myndighetene ikke klarer å løse problemene til en by som er langt fra frontlinja.
Slike uttalelser skyver ansvaret på folket for å redde seg sjøl og gjør ingenting annet enn å øke panikken. I motsetning til dette bør svaret være å innføre tiltak som øker den sosial støtta og dermed styrker solidariteten. Å gi folk følelsen av at de har kontroll over situasjonen, og kan gjøre en forskjell, er det som ville styrket deres tro på Ukrainas seier.
Kritikk av situasjonen fokuserer på personligheten til Kyivs ledere, men ignorerer den breiere politiske konteksten. Regjeringas manglende evne til å løse befolkningas presserende problemer stammer fra det faktum at den fokuserer på å tjene næringslivseliten. Derfor er det avgjørende å diskutere kjerna i endringene som legger til rette for bedre samordning av byens tjenester, mer humane arbeidsforhold for kommunalt ansatte og størst mulig gevinst for fellesskapet
NÅR PENGENE STYRER
Det ville være naivt å benekte sammenhengen mellom den kritiske situasjonen og den spontant kapitalistiske kursen til myndighetene i Kyiv. I årevis har deler av kommunal eiendom blitt overlevert til private eiere, og det har ikke vært noen utviklingsplanlegging på bynivå. Der myndighetene har vist seg å være systematiske, er i å selge land til utbyggere og beskytte selskapenes interesser. Hovedstaden hadde de feilene som forskeren David Harvey beskrev i sin kritikk av moderne byer: privat kapital fokuserer på selektiv utvikling, mens alt rundt den forfaller. Utbyggere overbelaster bykommunikasjon og ignorerer de destruktive konsekvensene av kaotisk byutvikling. Og så betaler alle innbyggere i Kyiv for, det med sin komfort, på grunn av forringelsen av forsyningstjenester (oppvarmingstemperatur, vanntrykk, hyppige ulykker osv.). Den urbane modellen, basert på handel og korrupsjon, har aldri vært bærekraftig og opplever nå sin dypeste krise i historien. Ifølge Forbes var Kyiv før invasjonen den beste byen for næringsutvikling, sjøl om tilfredshetsnivået med utviklinga var kritisk lavt (38 %).
Under krigen oppsto en situasjon der nødetatene raskt kunne overvinne konsekvensene av beskytninga og redde folk, men folk måtte stole på egne ressurser for å løse de relaterte sosiale utfordringene. Vi står overfor et paradoks: En by med et budsjett på 100 milliarder UAH har ikke råd til midlertidige sosiale boliger for relokalisering av innbyggere, og kommunale tjenester leveres bare sporadisk.
Et separat problem er de beklagelige arbeidsforholdene for arbeidere i kritisk infrastruktur, deres daglige heltemot er avgjørende for mange liv. I årevis har myndighetene ikke vært i stand til å gi lønninger på et nivå som samsvarer med de eksisterende risikoene. Først nå har de begynt å snakke om bonuser for de som er involvert i nødarbeid (vi snakker om å bevilge 50 millioner hryvnia). Uten effektiv arbeidstakerkontroll kan slike tiltak være selektive og sporadiske.
Det er kjent at fagforeninga Kyivteploenergo i 2023 måtte gå til retten for å tvinge arbeidsgiveren til å øke de ansattes lønninger. Misnøye med lønnssituasjonen førte til og med til en underskriftskampanje som krevde tilleggslønn for operativt personell, som utfører sine plikter under luftangrepsvarsler. Vi bør heller ikke glemme situasjonen med manglende utbetaling av erstatning for skader forårsaket av russisk beskytning, som må sees på som et mål på myndighetenes holdning til slike arbeidere.
Problemet forsterkes av mistillit som følge av manglende reell informasjon om tilstanden i bolig- og kommunesektoren. Ansvarligheten hos både kommunale og private aktører er høyst tvilsom, og krisestabene som opprettes samler bare en snever krets av tjenestepersoner.
Hvem eier egentlig alle de kommunale tjenestene?
Det finnes ikke noe koordinert system for å forvalte Kyiv og håndtere utfordringer, noe som gjenspeiler situasjonen med kontroll over eiendom. Eierstrukturen i hovedstadens bolig- og forsyningssektor er kompleks, med elementer av kommunale og private (oligarkiske) eierformer fletta sammen.
De største selskapene i denne sektoren er som følger:
Kyivteploenergo (100 % kommunalt eierskap);
DTEK Kyiv Electric Grids (100 % privat eierskap);
Kyivgaz JSC (60 % eid av Kyivenergo Holding PJSC);
Kyivvodokanal PJSC (67 % eid av Kyivenergo Holding PJSC).
Med tanke på den nærmest kaotiske tilstanden i bolig- og kommunesektoren er lønnsomheten til disse selskapene oppsiktsvekkende. Samtidig er Kyivenergo Holding, som har aksjer i en rekke ledende bedrifter, kommunalt og offshore-eid, med en majoritetsandel holdt av bymyndighetene (61 %), som, som kjent, består av venner av storbedrifter.
Det er for tidlig å si at Kyivteploenergo er et forbilde for ansvarlig ledelse, ettersom selskapet har vist seg å være ekstremt hensynsløst overfor forbrukere av deres tjenester. Gjennom sine advokaters innsats har dette kommunale foretaket anlagt opptil 26 000 søksmål for å inndrive gjeld; noen av krava i aktuelle saker går 10 år tilbake i tid. Pensjonister, med kontoer som er blokkert under unntakstilstand, er tvunget til å gi sitt «bidrag» til selskapets lønnsomhet. Selskapet sjøl nøler ikke med å bruke unntakstilstand som et skalkeskjul for å ignorere forespørsler angående sin økonomi. Dette er en logikken om at «selskaper er mer verdifulle enn mennesker» satt ut i praksis!
OPPLØSNING OG UANSVARLIGHET
Kyivs hovedplan fra 2000 ble utarbeida i ei helt annen tid.
Byøkonomien er et helhetlig og komplekst system som omfatter alle sentrale funksjoner i byen – teknisk infrastruktur, transport, offentlige tjenester og sosial infrastruktur – og som gjennom samspill sikrer bysamfunnets funksjon og velferd.
Fragmenteringa av denne sfæren av ulike enheter fører til manglende ansvar for vedlikeholdet. Det er meningsløst at disse selskapene er privateide eller skal ha mulighet til å utnytte befolkninga for profitt. Å opprettholde dette kaoset i krigstider er en forbrytelse mot samfunnets velferd.
Å frigjøre bolig- og kommunale tjenester fra privat innflytelse og snever markedslogikk vil bidra til å samkjøre samfunnets og forbrukernes interesser. Samtidig bør man klart ta avstand fra vulgære klisjeer om at alt som er budsjettfinansiert automatisk er korrupt.
For det første, i mangel av effektiv antikorrupsjonskontroll når det gjelder private selskaper, vet vi ikke omfanget av sløsing og misbruk fra deres forvaltere.
For det andre kan vi ikke engang forestille oss hvor effektiv kommunal eiendom med åpen regnskapsføring og under arbeiderkontroll kan være for å dekke behov.
For det tredje tilbakeviser nettofortjenesten på 5 milliarder i Kyiv fra kommunale foretak i 2024 tesen om den kroniske ulønnsomheten i denne sektoren (et annet spørsmål er til hvilken samfunnsmessig kostnad denne lønnsomheten oppnås).
For det fjerde er det praktisk talt umulig å sikre konkurranse i kommunal sektor, noe som betyr at private selskaper vil fungere som monopoler.
Situasjonen krever ei endring i tilnærminga til eierskap av eiendom som brukes av alle byens innbyggere. For å gi befolkninga rimelige varer og tjenester, samt øke byens inntekter, bør muligheten for å kommunalisere andre offentlige fasiliteter, inkludert serveringssteder, vurderes. Bare på dette grunnlaget kan omfanget av tilgjengelige ressurser fastslås og prioriteringene for produksjon og fordeling av goder bestemmes på riktig grunnlag. Dette kan dempe veksten i ulikhet, ettersom vi nærmer oss et punkt der hundretusenvis av mennesker ikke vil kunne lage mat sjøl hjemme, mens kjøpesentre og restauranter vil drives for å oppnå egen profitt.
DET ER IKKE FOR SEINT Å KOMMUNALISERE
Så den nåværende krisa i hovedstaden er altså ei styringskrise, forårsaka av økonomisk oppløsning og feilaktige antisosiale prioriteringer. Samtidig kan den imidlertid føre til en bevissthet om behovet for radikale endringer, som vil føre til at lokalsamfunnet vil kunne føle seg som en fullverdig eier. Hvis vi ønsker å forvandle kommunale selskaper fra noen enkeltes fôrtrau til å bli et middel til redning, må vi ta ansvar og motstå mytene om magien i det frie markedet og korrupte sjefers allmakt.
1. Sosialisering av infrastruktur som grunnlag for åpenhet. I krigstid kan ingenting være privat eller eksistere aleine – hele systemet må arbeide mot ett enkelt mål og for landets beste. Monopoler må tjene samfunnet.
2. Effektiv arbeidstakerkontroll. Oppretting av et redningshovedkvarter med obligatorisk involvering av arbeidere i den kritiske infrastrukturen. Dette organet bør ha fullstendig informasjon om tilstanden til energisystemet og ta beslutninger om nedstengning av virksomheter som ikke er kritiske for økonomien, på grunnlag av force majeure.
3. Sletting av gjeld til strøm, vann og avløp. Det er uakseptabelt at kommunale selskaper går med overskudd ved å kreve inn betaling fra pensjonister og personer med funksjonsnedsettelser.
4. Rettferdighet for arbeidere innen kritisk infrastruktur. I løpet av krigens vanskeligste år jobba infrastrukturheltene nesten gratis og satte seg sjøl i fare. Staten må betale sin gjeld til dem og lytte til fagforeningenes krav.
5. Støtte til byens befolkning.
I stedet for å oppfordre folk til å flytte, bør det gis fordeler til de som blir boende. Dette kan være oppvarming i offentlige institusjoner, måltider på kantiner, eller kompensasjon for installasjon av solcellepanel hjemme. For folk med hjemmekontor bør kommunale sentre fungere slik at arbeid kan utføres uavhengig av strømbrudd.
Tiltakene bør også kobles til sysselsetting: tid tilbrakt i byen under strømbrudd bør telle med i trygde- eller pensjonsopptjening, frivillig arbeid for samfunnet bør belønnes med anstendig lønn, og det bør gis betalt permisjon for frivillig arbeid til byens beste.
Hvis styringslogikken ikke omdirigeres mot støtte, vil byene oppleve avfolking, ulikhet og stagnasjon.
Egoismen og markedet har nådd sine grenser; det er på tide å tenke på offentlige fellesløsninger og handle kollektivt!
16. januar 2026