Publisert på nettstedet Posle, 24. februar 2026.
Fireårsdagen for Russlands fullskala-invasjon av Ukraina markeres ved den mest intense og destruktive beskytninga av ukrainske byer siden krigen starta. Over 1,2 millioner husholdninger har stått uten varme eller strøm i den harde vinteren, og hundretusenvis av mennesker har blitt tvunget til å tåle umenneskelige forhold. Ukrainske gjengjeldelsesangrep har igjen ført til omfattende strømbrudd og problemer med oppvarming i Belgorod.
I mellomtida har russiske tap nådd det høyeste nivået siden krigens begynnelse, til tross for at den russiske hæren bare rykker fram rundt 15 meter per dag. Ifølge Mediazonas estimater har minst 200 186 russiske soldater blitt drept siden 24. februar 2022. Dette tallet inkluderer bare de tilfellene hvor navn er bekrefta; det reelle antallet er sannsynligvis langt høyere. Likevel er det liten grunn til å tro at disse eller enda større tap vil svekke Putin-regimets besluttsomhet om å fortsette krigen.
På den ene sida, etter fire år hvor putinismen har blirr herda til et totalitært diktatur, har krig blitt regimets eneste måte å overleve på. Det legitimerer maktkonsentrasjon og undertrykking, og det knytter eliten tettere til diktatoren. Enda viktigere er at regimet mangler en tydelig plan for landets framtid når krigen en gang tar slutt. Da vil tusenvis av traumatiserte og krigsherdede kontrakt-soldater vende hjem. Staten vil ikke lenger kunne opprettholde den høye lønnen og den sosiale statusen de tidligere hadde. Denne utfordringen som nærmer seg, ser myndighetene ut til å frykte like mye som et militært nederlag.
Samtidig ser Kreml det økende skismaet mellom EU og USA, samt Trump-administrasjonens vilje til å inngå en bilateral avtale, som en mulighet til å oppnå «måla for den spesielle militæroperasjonen». Da russiske styrker invaderte Ukraina i februar 2022, var den globale reaksjonen entydig: Dette var en ubegrunna angrepskrig. Ukrainas motstand hadde støtte ikke bare i folkeretten, men også i grunnleggende prinsipper om moral og rettferdighet – ideer man anså at menneskeheten så ut til å ha internalisert etter andre verdenskrig.
Fire år med blodsutgytelser har imidlertid ikke bare ført til hundretusenvis av dødsfall, men også et omfattende moralsk skifte. Samtaler initiert av Trumps administrasjon anser krigen som «meningsløs på begge sider» – noe som skal bringes til sin slutt, ikke ved å støtte opp om folkeretten, men ved å etablere en ny maktbalanse. I dette verdensbildet finnes det ingen ofre eller aggressorer, ingen rett eller galt – bare de sterke og de svake, hvor «balanse» skal sikres gjennom innrømmelser fra sistnevnte.
Dette moralske skiftet i den globale opinionen kan være Putins viktigste prestasjon hittil. Hvis det blir den nye konsensusen, vil dette med stor sikkerhet bane vei for nye, mer destruktive kriger drevet fram av ønsket om nytegning av mindre staters grenser og stormakters gjenoppretting av kontroll over sine tidligere kolonier.
Det er derfor enhver ekte antikrigsbevegelse i dag må stå fast og uforbeholdent sammen med ofrene for aggresjon. Dette handler ikke lenger bare om å forsvare Ukrainas rett til uavhengighet; det er den eneste troverdige måten å stoppe verden fra å bli trukket inn i en spiral av eskalerende konflikter.