Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 3. april 2026. Av Halya Coynash.
Andriy Diachenko kan ha vært en «jernbanepartisan» eller ikke, men han er utvilsomt et offer for Russlands harde forfølgelse av ukrainere på ulovlig okkupert territorium.
Russlands sørlige distrikts militærdomstol har dømt Andrij Diachenko til 20 år i de strengeste russiske straffekoloniene, på «terroranklager» som er like kyniske som de er lovløse. Agressor-staten hevda at den 40 år gamle ukraineren fra okkupert Tokmak (Zaporizjzja oblast) hadde planlagt å sprenge jernbanesporene som Russland bruker i sin angrepskrig mot Diachenkos land, og kaller dette ‘terrorisme’.
Det er umulig å vite om Diachenko var involvert i motstandsaktiviteter, eller bare ble bortført, torturert og utsatt for en slik ‘rettssak’ for å gjøre det mulig for den russiske FSB å hevde «suksess i å forhindre ei terrorhandling». I begge tilfeller bryter Russland åpenbart internasjonal lov, som forbyr en okkupasjonsstat å gjennomføre slike ‘rettssaker’ under russisk lovgivning.
Memorial Support for Political Prisoners Project, har lagt til Andriy Diachenko (f. 9.08.1985) på sin liste over ofre for undertrykking. De rapporterte tidlig i september 2025 at han var en av 18 ukrainere,hvor ‘saker’ ble sendt til den sørlige distrikts militærdomstol i august 2025. Til tross for at han ble anklaga for to ‘planlagte terrorhandlinger’, fantes det ingen informasjon om når han ble tatt til fange. Det er svært sannsynlig at han ble holdt isolert en stund før de kom noen offisiell bekreftelse av hans ‘arrestasjon’ og formelle anklager.
Nesten all informasjon har kommet fra okkupasjonens ‘Zaporizjzja regionale etterforskningskomité’ og rettens pressetjeneste. Disse kunngjorde 30. mars 2026 at Diachenko var funnet ‘skyldig’ i ‘involvering i en terrororganisasjon’ (artikkel 205.4 § 2 i Russlands straffelov); ‘opplæring i terroraktiviteter’ (artikkel 205.3); to tilfeller av ‘planlegging av en terrorhandling’ (artikkel 205 § 2a & c), samt siktelser knytta til eksplosiver (under artiklene 222.1 § 4 og 223.1 §3).
Det ble hevda at et navnløst «medlem av en terrororganisasjon oppretta på ukrainsk territorium» hadde foreslått at Diachenko skulle slutte seg til denne angivelige ‘terroristorganisasjonen. Dette for å skaffe seg og besitte ulike eksplosive stoffer, enheter og komponenter for å lage hjemmelagde eksplosiver og «bruke dem til å utføre terrorhandlinger på Zaporizjzja oblasts territorium.»
Han skulle angivelig ha gått med på det og slutta seg til i 2024, noe som også innebar «å gjennomgå opplæring i terroraktiviteter» . De påståtte «terrorhandlingene» er spesifisert til å forårsake eksplosjoner ved en jernbaneovergang og under bygginga av Russlands ulovlige militærkommissariat i det okkupert Zaporizjzja oblast.
Rettens pressetjeneste hevder at han gjennomgikk slik opplæring 26. januar 2025. Dette ser ut til å ha skjedd gjennom å motta lenker til nettsteder som angivelig inneholdt informasjon om montering av slike eksplosive enheter, osv. Pressetjenesten hevder at Diatsjenko «ulovlig kjøpte fem elektroniske detonatorer», samt komponenter til eksplosiver. Det finnes ingen måte å fastslå om det ble gjort noe forsøk under rettssaken på å forklare hvordan Diatsjenko klarte å gjøre dette, under de undertrykkende forholda med russisk okkupasjon.
Russland har gjennomført ‘rettssaker’ for sabotasje eller terrorisme på okkupert territorium siden 2014. Tiltalene i disse «rettsakene» hevder nesten alltid at de planlagte handlingene ble «forhindra» av FSB. I de tidligere sakene, hvor det fortsatt var mulig å følge slike rettssaker, var det mange indikasjoner på at bevis var fabrikkert og at sakene bygde på påstander om ‘forpurrede planer’ som ikke kunne verifiseres.
Det virker svært sannsynlig at dette tilfellet ikke er noe unntak fra dette mønsteret. Diachenko ble likevel dømt til 20 års fengsel med maksimal sikkerhet, hvorav de første fem åra var i fengsel, det strengeste av russiske straffeanstalter. Han ble også ilagt en solid bot på 800 tusen rubel [ca. 8680 euro].