Publisert på nettstedet The Moscow Times, 6. april 2026. Av Arshak Makichyan
(Det ukrainske museumsarkivet)
I slutten av mars hastet Statsdumaen gjennom et lovforslag som innførte straffer for å benekte det såkalte «folkemordet på det sovjetiske folket». Dette skjedde uker etter at nyheten om at Moskvas nedlagte Gulag historiske museum blir omgjort til et museum om samme emne, ble kjent.
Mens Russland får kritikk fra mange land for krigen i Ukraina, prøver Kreml å påvirke debatten. De snakker om «folkemordet på det sovjetiske folket» for å få Russland til å fremstå som et offer. Samtidig ignorerer de sine egne forbrytelser, som deportasjonen av krimtatarer, tsjetsjenere og andre urfolk.
Fra et juridisk perspektiv reiser det alvorlige spørsmål av å utvide begrepet folkemord til den vage kategorien «sovjetfolket».
Forstår de som fremmet dette lovforslaget egentlig definisjonen av folkemord? Har de lest folkemordkonvensjonen, som Russland sjøl har ratifisert?
Hvis forfatterne av lovforslaget hadde konsultert Folkemordkonvensjonen, ville de bedre forstått hvordan folkeretten fungerer – og at folkemord blant annet er en juridisk kategori. Det reiser umiddelbart flere viktige spørsmål som fortjener svar.
For det første, i henhold til føderal lov nr. 74-FZ, er «folkemord mot det sovjetiske folket» definert som handlingene til Nazi-Tyskland og dets medskyldige som hadde som mål å ødelegge grupper som befolket Sovjetunionens territorium.
Når det imidlertid vurderes opp mot kriteriene i folkeretten, dukker det opp et grunnleggende problem: det finnes ingen bevis for folkemordsintensjoner retta mot «det sovjetiske folket» som ei enkelt, samla gruppe.
I praksis hadde nazipolitikken en folkemordskarakter. Men mange av forbrytelsene som ble begått på sovjetisk territorium, inkludert massedrap på sivile, straffeoperasjoner og beleiringa av Leningrad, er juridisk klassifisert som krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten, snarere enn folkemord. Som historikeren Konstantin Pakhlyuk, en forsker på minnepolitikk og naziforbrytelser, advarer : «Begrepet ‘folkemord’ blir utvanna til et synonym for ‘massedrap’», noe som undergraver dets juridiske og faglige presisjon.
Hvis fundamentalt forskjellige former for vold slås sammen til én kategori av folkemord, blir det vanskeligere å skille mellom dem, å analysere dem på en nøyaktig måte og til sjuende og sist å forhindre dem.
Videre er konseptet om det «sovjetiske folket» i seg sjøl svært problematisk. Sovjetunionen var en multietnisk og multinasjonal stat, mens folkemordkonvensjonen krever at ei spesifikk etnisk, nasjonal, rasemessig eller religiøs gruppe skal være målet. Det «sovjetiske folket» var derimot en politisk konstruksjon som omfatta ulike befolkningsgrupper med ulik identitet, historie og erfaring.
Videre er konseptet om det «sovjetiske folket» i seg sjøl svært problematisk. Sovjetunionen var en multietnisk og multinasjonal stat, mens folkemordkonvensjonen krever at ei spesifikk etnisk, nasjonal, rasemessig eller religiøs gruppe skal være målet. Det «sovjetiske folket» var derimot en politisk konstruksjon som omfatta ulike befolkningsgrupper med ulik identitet, historie og erfaring.
Denne konseptuelle vagheten er viktig. Den risikerer å tilsløre det faktum at ulike grupper ble målretta på forskjellige måter av Nazi-Tyskland. Sjøl om nazistisk ideologi ofte framstilte befolkninger i Sovjetunionen generelt som «ikke-ariske», var ikke politikken ensarta. Jøder og romfolk ble utsatt for systematisk, industriell utryddelse, mens andre befolkninger ble utsatt for okkupasjon, tvangsarbeid eller undertrykking. Noen grupper, inkludert den georgiskfødte Josef Stalin, ble til og med ansett som «ariske».
Sjølsagt, hvis forfatterne av det russiske lovforslaget er uenige i den eksisterende definisjonen av folkemord, er det en legitim posisjon. Men da må de tydelig forklare hvorfor konseptet bør utvides til å omfatte alle som bodde i Sovjetunionen på den tida.
Det betyr å anerkjenne ikke bare visse saker som tjener en politisk agenda, men også forbrytelser begått av det russiske imperiet og Sovjetunionen.
Dette inkluderer for eksempel folkemordet på sirkasserne på 1800-tallet. Sjøl om det skjedde før begrepet «folkemord» ble oppfunnet, har sjølve forbrytelsen ingen tidsbegrensninger. Den fortsetter å forme virkeligheten til de som overlevde den, og krever kontinuerlig anerkjenning og handling også århundrer seinere. Det inkluderer også deportasjoner og masseundertrykking fra sovjettida mot tsjetsjenere og krimtatarer, så vel som kalmykker, basjkirer, kirgisere og mange andre folkeslag – inkludert de som effektivt ble utsletta som et resultat av russisk kolonialisme og imperialisme.
Raphael Lemkin, opphavsmannen til begrepet, så også på Holodomor i Ukraina som folkemord, ettersom organisert hungersnød ofte brukes som et verktøy for å ødelegge ei befolkning. Nylig argumenterte Luis Moreno Ocampo, en tidligere aktor ved Den internasjonale straffedomstolen, for at blokaden av Lachin-korridoren til Nagorno-Karabakh i 2023 faller inn under artikkel II(c) i folkemordkonvensjonen ved å «bevisst påføre gruppa levevilkår beregna på å føre til dens fysiske ødelegging». Blokaden+ fratok rundt 120 000 armenere i Artsakh tilgangen til mat, medisiner og viktige ressurser.
Disse problemstillingene er fortsatt omstridte. Både gjerningsmennene og deres støttespillere bestrider ofte slike klassifiseringer, og argumenterer noen ganger for at merkelappen folkemord bare kan anvendes av en domstol. Dette reiser imidlertid praktiske bekymringer, ettersom forfulgte grupper ofte mangler politisk makt og ressurser til å reise saker.
Bare eksistensen av disse debattene viser hvor viktig det er å definere kriterier tydelig. Alle som deltar i disse diskusjonene må forstå definisjonen av folkemord og de juridiske grensene.
Å anerkjenne folkemord må ledsages av å ta ansvar – og ideelt sett av klare juridiske mekanismer.
Tysklands oppførsel etter andre verdenskrig, med å betale erstatning og sikre nasjonal bevissthet om naziregimets forbrytelser, er lærerikt. Det er rimelig å spørre om et lignende ansvar bør gjelde i andre tilfeller.
Inntil representantene i Statsduma tar for seg disse grunnleggende spørsmåla, er det vanskelig å ta initiativet deres på alvor. Folkemord er ikke en metafor eller et politisk slagord, men en av de mest alvorlige kategoriene i folkeretten.
I denne sammenhengen framstår lovforslaget som absurd og ikke i stand til å tåle sjøl minimal juridisk gransking.
Jeg tror det er riktig å fortelle om dette med et personlig utgangspunkt.
Familien min opplevde direkte konsekvensene av det armenske folkemordet begått av Det osmanske riket, så for meg er ikke dette et abstrakt tema. Under andre verdenskrig ble bestefars bror drept og er gravlagt i en massegrav i Kaliningrad.
Nettopp av den grunn forstår jeg den grunnleggende forskjellen mellom folkemord som den bevisste ødelegginga av ei gruppe og forbrytelser mot menneskeheten.
Ingenting av dette gjør krigsforbrytelser mindre alvorlige. Tvert imot krever de også fordømming og ansvarlighet. Men å blande disse kategoriene undergraver betydninga av folkemord og gjør det umulig å anvende det presist.
Som utdanna innen statsvitenskap med erfaring i internasjonal rett, forstår jeg hvor sensitivt og komplekst dette området er. Spørsmål om folkemord krever presisjon, ansvarlighet og alvor – spesielt fra de som har makta. Dette er spesielt viktig i sammenhenger der tragedier politiseres snarere enn adresseres gjennom en konsekvent anvendt menneskerettighetsbasert tilnærming. Dette kan for eksempel skje ved å erkjenne og ta ansvar for egne historiske forbrytelser før man påberoper seg begrepet folkemord i forhold til andre.
Uttalelser fra tjenestemenn har langt større vekt i folkeretten enn uttalelser fra aktivister eller forskere. Lovgivende initiativer i enda større grad. Derfor må slike begreper brukes med ekstrem forsiktighet.
Hvis Russland virkelig har et ønske om å bidra til utviklinga eller reformen av folkemordkonvensjonen, kunne det være et meningsfullt skritt. Moskva kunne engasjere seg i internasjonale juridiske debatter, spesielt i saker der vestlige makter er involvert, samt demonstrere konsistens ved å erkjenne og ta ansvar for sine egne historiske forbrytelser.
Det finnes faktisk mange utfordringer: folkemord er vanskelig å bevise i internasjonale domstoler, kriteriene kan være snevre. Akademikere og menneskerettighetsforkjempere har lenge diskutert anvendelsen av dette.
Denne kritikken bør tas på alvor, diskuteres, utvikles og institusjonaliseres. I stedet ser vi en overfladisk bruk av begrepet til politiske formål.
Dessuten, hvis målet er å straffe eller rettsforfølge rettferdiggjøringa av nazistisk ideologi, finnes det allerede juridiske verktøy for det. Det er ikke nødvendig å utvanne et av kjernebegrepene i folkeretten for å oppnå samme resultat.
Det er spesielt uakseptabelt å bruke tragedien med millioner av drepte under andre verdenskrig til politiske formål. Tross alt tilhørte ikke den seieren bare Russland, men Sovjetunionen som helhet.
Jeg fordømmer det russiske regimet og det som skjer i Ukraina. Men jeg er også bekymret over hva denne debatten forteller oss om den juridiske analfabetismen til Russlands politiske klasse. Russland er en atommakt og et permanent medlem av FNs sikkerhetsråd, hvor de har vetorett. Hvis noe skjer med president Vladimir Putin, vil han sannsynligvis bli erstatta av noen som er like farlig.
Hvis du velger å engasjere deg i politikk, bør du i det minste ta et kurs i internasjonal rett – og faktisk ta det på alvor.
I en verden der etterkrigsrettsordenen blir undergravd – også av de samme landa som var med på å grunnlegge FN – er det verdt å spørre hva våre bestefedre egentlig kjempet for.
Ved å bryte og undergrave internasjonal lov – akkurat som USA – bidrar du nå til å demontere disse bragdene. Og det er noe vi alle burde skamme oss dypt over.
Synspunktene som kommer til uttrykk i meningsartikler gjenspeiler ikke nødvendigvis The Moscow Times’ posisjon.
Arshak Makichyan
Arshak Makichyan er en russisk klima- og antikrigsaktivist og organisator av bevegelsen «Russian Fridays for Future». Etter å ha blitt fratatt sitt russiske statsborgerskap, bor han for tida i Tyskland. @MakichyanA