Publisert på bloggen «People and Nature», 1. mai, 2026.
Dette er sluttinnlegget til Aleksandr Nesterenko, en av tusenvis av politiske fanger i Russland, til en ankedomstol 31. mars. Han deltok i ankebehandlinga via videolink fra fengselet, og delte uttalelsen i et brev, etter ønske fra gruppa For Human Rights (Za Prava Cheloveka).
19. desember i fjor dømte Ljublin distriktsdomstol i Moskva Nesterenko, en universitetslærer, til tre års fengsel for å ha lagra ukrainske sanger i ei spilleliste på en konto på sosiale medier. Han holdt da et utfordrende sluttinnlegg hvor han fordømte «makt basert på løgn og vold», og ble dømt for «offentlig oppfordring til ekstremistisk virksomhet» etter artikkel 280.2 i den russiske straffeloven.
Denne uttalelsen under ankeforhandlingen ble publisert på telegramkanalen til For Human Rights.
«Saken min ble dikta opp på etterforskerens kontor. Første gang jeg fikk vite at jeg skulle ha begått en forbrytelse, var da jeg ble arrestert. Sjølsagt er det ingenting nytt i dette. Det var akkurat slik de fabrikkerte politiske saker i VTsjK-NKVD [det sovjetiske sikkerhetspolitiet, Den all-russiske ekstraordinære kommisjonen under Folkekommissariatet for indre anliggender].
Jeg fikk en dom på tre år for en sang som jeg ikke hadde lagra [i ei spilleliste på det sosiale mediet VKontakte], på grunnlag av forklaringer fra såkalte «vitner». Det ble avgitt forklaringer i retten som motsa forklaringene som hadde blitt samla inn under etterforskninga, og det var vitneutsagn fra personer som motsa hverandre. Jeg ble dømt på grunnlag av såkalt «ekspertise». I ett avsnitt sto det at en bestemt sang sa én ting, og i det neste sto det det motsatte.
Et år før jeg ble kjent skyldig, ble jeg satt på lista over ekstremister og terrorister – det vil si fratatt alle borgerrettigheter og livsgrunnlaget mitt.
Som borger av dette landet – fortsatt! – kan jeg ikke annet enn å uttrykke min harme over at alle som fabrikkerte «saken» mot meg, ikke er her hvor jeg er. På samme måte som vi ikke ville stole på at tyver og svindlere bør passe på pengene våre, burde vi heller ikke overlate statens sikkerhet til folk som gladelig bryter loven for å utføre kriminelle ordre. For en stat som erstatter rettsstaten med despoti, vil gå under av det samme despotiet.
Man må være fullstendig uten ære eller samvittighet for å anklage meg for å oppbevare, for meg sjøl, sanger som ingen har forbudt og som er vidt spredt på nettet. Ikke fordi jeg liker disse sangene eller på noen måte interesserer meg for dem, men fordi jeg – for å sitere begrunnelsen for domfellelsen –«føler vedvarende fiendtlighet mot ei gruppe mennesker definert etter nasjonalitet, nemlig russere. Og at jeg er drevet av målet om å vekke hat og antipati mot denne menneskegruppa ».
Man må virkelig trampe både loven og sunn fornuft ned i søla for å finne oppfordring til ekstremistisk virksomhet i sanger som er hundre år gamle. Av dem var en i utgangspunktet var en speidersang, altså sunget av pionerer [den sovjetiske ungdomsorganisasjonen, tilsvarende speiderbevegelsen]. Disse sangene har ikke den minste relevans for dagens virkelighet. Ikke engang hypotetisk.
Hvis man følger påtalemyndighetens logikk, da burde man fengsle fransktalende, kommunister og andre musikkelskere for den franske nasjonalsangen Marseillaisen, for den kommunistiske hymnen Internasjonalen, og for den fantastiske revolusjonssangen Warszawianka [populær i Polen og Russland under revolusjonene i 1905 og 1917]. Særlig tatt i betraktning at disse sangene – i motsetning til dem jeg er anklaga for å ha lytta til – faktisk inneholder oppfordringer til voldelig styrting av den eksisterende samfunnsorden.
«Saken» mot meg diskrediterer ikke bare rettssystemet, den gjør det til en karikatur. Hvem tjener på det? Er det de som erklærer at de er russiske patrioter, og at de for å gjøre sin plikt må forsvare grunnlaget for den konstitusjonelle orden og statens sikkerhet? Det tror jeg ikke. Jeg mener det er fullt mulig at dette ikke er resultatet av kriminell virksomhet utført av Russlands fiender som har infiltrert rettshåndhevelsesorganene – men snarere resultatet av en av Russlands to evige ulykker. [De to ulykkene er «veier og idioter», ifølge et ordtak som feilaktig blir tillagt 1800-tallsforfatteren Nikolai Gogol, men som trolig ble funnet på av den sovjetiske komikeren Mikhail Zadornov.] Og sjøl om veiene til slutt kan repareres eller bygges opp igjen, hvordan skal vi komme unna idiotene?
Det ville vært interessant å høre hva «ekspertene» ved professor A.R. Sjlakhov russiske føderale senter for rettsekspertise, som er tilknytta Justisdepartementet i Den russiske føderasjonen, mener. Finnes det en offentlig oppfordring til ekstremistisk virksomhet i sangen «Kampen mot idiotene», først fremført for et halvt århundre siden av «Mashina Vremeni» [«Tidsmaskinen» – se note til slutt]? Sangen inneholder følgende linjer:
Gi geværene til guttene,
så får vi se hvem som er modige.
Gi geværene til guttene,
og idiotene vil bli tatt hånd om raskt.
Jeg erklærer, fullt klar over mitt ansvar, at denne sangen ikke finnes på min kanal i sosiale medier, akkurat som den ukrainske folkesangen «Bandera er vår far» verken finnes eller har eksistert der … Dette til tross for at de tapre krigerne fra Føderal sikkerhetstjeneste og Etterforskningskomiteen – til tross for arven etter F.E. Dzerzjinskij [grunnleggeren av det sovjetiske sikkerhetspolitiet], og til tross for alle åpenbare fakta – hevder det motsatte. Takk for oppmerksomheten.»
□ Oversatt til engelsk av Simon Pirani, 30. april 2026
□ Note. «Mashina Vremeni», danna i 1969 og er forsatt aktive, er et sovjetisk, seinere russisk, rockeband med en levetid som kan sammenlignes med Rolling Stones. «Kampen mot idiotene» er et populært navn på sangen, utgitt i 1978, med den offisielle tittelen «Vredens dag» («Den gneva»).
□ Mer om Aleksandr Nesterenko hos Memorial: Support Political Prisoners
For mer om alle Russlands politiske fanger, se de engelskspråklige sidene til Memorial: Support Political Prisoners, Mediazona, OVD-Info,Solidarity Zone and The Last Word. Ukrainas fanger i russiske fengsler støttes av Zmina, the Kharkiv Human Rights Protection Group, the Crimean Human Rights Group og andre.