Publisert på nettstedet Mediazona, 6. mai 2026.
I går avsa den sørlige distriktsmilitærdomstolen i Rostov ved Donu dom over de tiltalte i «Stavropol-motorsykkelsaken». De ble anklaget for å ha forberedt seg på å sette fyr på et militært rekrutteringskontor i byen Pyatigorsk. Nikolai Murnev og Sergei Dudchenko fikk hver sju år i en straffekoloni med maksimal sikkerhet. Begge insisterer på at deres tilståelser ble pressa fram under tortur av sikkerhetstjenestene, og at våpnene, eksplosivene og narkotikaen som ble funnet i deres besittelse, var planta. Mediazona publiserer Sergei Dudchenkos avsluttende uttalelse, hvor han snakker om menneskeverd, solidaritet med de undertrykte og jakten på lykke.
Hva Stavropol-motorsyklistene ble anklaget for
I oktober 2022 pågrep FSB-offiserer flere motorsyklister i Stavropol kraj i Sør-Russland: Nikolaj Murnev, Sergej Dudchenko, Kirill Buzmakov og deres venn Rasim Bulgakov. Mennene ble først sikta for «småhooliganisme» (en administrativ anklage), deretter for narkotikabesittelse (en straffesak).
Mens de fortsatt var i varetekt, forberedte FSB seg på å utvide siktelsene mot motorsyklistene fra mindre lovbrudd til terrorplanlegging. Taktikken med å pågripe folk under trivielle påskudd før alvorlige anklager framsettes, er et kjent mønster for politisk undertrykking i dagens Russland.
En annen mistenkt, den tidligere politimannen Vladimir Burmai, klarte å forlate Russland og ble satt på lista over etterlyste.
Ifølge etterforskerne hadde Buzmakov, Dudchenko og Murnev planlagt å sette fyr på rekrutteringskontoret i Pyatigorsk. Blant gjenstandene som ble presentert som bevis, var bensinflasker funnet i Murnevs garasje, sammen med meldinger fra en lukket motorsykkel-chat på Telegram kalt «1%», som hadde færre enn 10 medlemmer. I chatten hadde mennene snakka i svært følelsesladde vendinger om sin motstand mot invasjonen av Ukraina.
I 2023 fikk Murnev en betinga dom for narkotikabesittelse. En betinga dom ble også gitt til Bulgakov, som ble vitne for påtalemyndigheten i saken om forberedelser til «terrorhandlingen». I juli 2024 ble Dudchenko dømt til sju og et halvt år i en høysikkerhetskoloni i en separat sak som omhandla besittelse av narkotika, eksplosiver og våpen. Motorsyklistene hevda at våpnene, eksplosivene og narkotikaen var planta på dem.
Rettssaken i saken knytta til forberedelser til en «terrorhandling» ble holdt ved den sørlige distriktsmilitærdomstolen i Rostov ved Donu. Murnev og Dudchenko trakk tilbake tilståelsene sine og sa at de hadde tilstått under tortur. Ifølge tiltalte hadde de blitt slått, kvalt og fått elektriske støt.
Den 4. mai dømte retten Murnev og Dudchenko til sju år i en høysikkerhetskoloni, hvor de første tre årene skulle sones i fengsel. Totalt, med den forrige dommen i betraktning, vil Dudchenko tilbringe 10 år bak lås og slå.
Kirill Buzmakov døde i august 2024, kort tid etter å ha blitt flytta fra varetekt til husarrest.
Sergei Dudchenkos avsluttende uttalelse i retten:
«For å runde av alle våre fascinerende eventyr i alle Russlands fengsler, som har vart i tre og et halvt år, har vi samla oss i dag på dette vakre stedet for å ta en seremoniell avskjed før vår avreise til vårt nye bosted: i de koselige skogene i Sibir, eller kanskje et enda lenger unna, hvor vi skal møte vår ærverdige alderdom i polstra jakker og ushanka-hatter.
Men den virkelige grunnen til at vi befinner oss her i dag er ikke at vi er mordere, ranere, voldtektsmenn eller noe lignende. Årsaken, etter min mening, er noe helt naturlig: samfunns- samvittighet. Og det tok form takket være nettopp den samme krigen som jeg forakter og forbanner.
Naturligvis er blind kjærlighet til staten en fantastisk ting. Men det er noe som, etter min mening, er langt mer vidunderlig: kjærligheten til sannheten. Kjærligheten til staten produserer veteraner som legger ut på sin heroiske vei badet i ære og folkets ærbødighet. Bare for å ende opp på livets skyggeside med hånden utstrakt, uten å være til nytte for noen og glemt av alle.
Et godt eksempel er de ti åra med [sovjetisk] krig i Afghanistan. Kjærligheten til sannheten produserer politiske fanger, dissidenter, «utenlandske agenter» og en rekke andre fritenkere, filosofer og romantikere av alle slag. Ikke bli forvirra av min bruk av begreper som «staten» og «fedrelandet»; Dette er veldig viktig. Tro meg, jeg elsker ikke fedrelandet mitt mindre enn noen andre – den sovende skjønnheten som mer enn én generasjon av mine forfedre ga sitt liv for.
Men så sant jeg lever, har jeg aldri klart å elske staten med knebel i munnen, bind for øynene og hodet bøyd. Helt siden skoletida har jeg vent meg til vårt nasjonale forfall, der fattigdom utgis for velstand og framgang, og lidelse og undertrykking blir ansett som normalen.
Vi kunne ha fortsatt å leve slik, men så kom 24. februar 2022. Den datoen delte livet i før og etter, den delte verden i svart og hvitt. Det satte slektninger, venner og til og med fiender opp mot hverandre. Som en av de russiske klassikerne en gang sa: «Vekk meg om hundre år, så skal jeg fortelle deg hva som skjer i Russland.»
Så får det være. Ethvert menneske står fritt til å leve livet sitt slik de sjøl finner riktig, til å betrakte seg som medlem av den nasjonaliteten de sjøl velger, og til å snakke det språket som står hjertet deres nærmest.
Den retten er gitt ovenfra, og ingen har noe med å krenke den. Dette gjelder spesielt hjemmet og familien. Vi husker alle godt hvordan Hitlers styrker for 84 år siden invaderte landet vårt, fast bestemt på å frata oss alt: vårt morsmål, vår egen kultur, vår frihet og, viktigst av alt, våre liv.
Russere, ukrainere, belarusere, armenere, georgiere, aserbajdsjanere, kasakher, turkmenere, jøder og andre beslekta betalte en ufattelig pris, og dynka jorda med blodet sitt, fra Volgograd til Berlin. Å slukke flammene i konsentrasjonsleirenes ovner for alltid, og å fortjene retten til å kalle seg uavhengige.
Og vi, mer enn noen andre, vet hva slags sorg det er når krig kommer på dørstokken din. Hver eldre person jeg husker fra barndommen brukte det samme uttrykket: «Gud, bare det ikke blir krig.»
Derfor, etter å ha tenkt gjennom dette i nesten fem år nå, kan jeg fortsatt ikke forstå hvor folket vårt klarer å hente fram så mye hat og sinne mot sine naboer og nære slektninger, som vi deler mer enn tusen år med felles historie med og åndelig arv.
Tross alt, da sosialismen kollapset, fikk hvert av disse folkene muligheten til å velge sin egen vei til sjølråderett og bygge sin egen suverene, uavhengige stat. Ingen hadde noen krav mot noen andre. Det vi ser i dag er en tragedie.
Når det gjelder de hensynsløse offiserene ved Senter «E» [Russlands politienhet mot ekstremisme,] som forsøkte å gjøre en fredelig demonstrasjon om til en slags blanding av eksplosiver, narkotika, ei terrorhandling og en demonstrasjon, har de feilberegna grovt.
I jakten på resultater og en ryddig rapport til sine overordna hadde de det så travelt at de helt glemte hvor troverdig hele denne oppdikta historien var, og hvor «reine» bevisene faktisk var. Deres grusomhet, deres følelse av straffrihet og deres frihet til å gjøre som de vil, har utløst internasjonal harme. Mange mennesker og menneskerettighetsorganisasjoner vil slå alarm, rettferdigheten vil seire, og vi vil gjenvinne vår frihet.
Dessverre lever vi i ei tid hvor krigen mot opposisjon har blitt hverdagslig, og arrestasjoner og fengselsstraffer overrasker ikke lenger noen. Men sjøl med min egen sikkerhet på spill, vil jeg ikke spille skuespill, og jeg vil heller ikke godta det som er frastøtende for min sjel, som strider mot min egen samvittighet. Systemet vårt vil ikke tillate meg å være meg sjøl, og jeg vil aldri gå med på å være en hykler. Mark Twain sa en gang: «Når du befinner deg på flertallets side, er det på tide å stoppe opp og reflektere.»
Min krig er en åndelig krig. Mitt våpen er barmhjertighet. Det er absurd å anklage en mann for blodtørst som skrev, i protestaksjonen: «Jeg dedikerer min solotur til alle som bryr seg. Måtte det ikke være styrken i våpnene som vinner, men styrken i kjærlige hjerter, styrken i sunn fornuft og familiebånd.» Å svare vold med vold kan bare multiplisere volden.
Da jeg suste av gårde på motorsykkelen, med banneret til de undertrykte vaiende bak meg, forbi en forbløffa folkemengde av militarister, kjente jeg mennesket i meg blomstre.
Og det var en fantastisk ting. For lenge siden samla en av de mest bemerkelsesverdige politikerne i Russland, etter min mening, Boris Nemtsov [russisk opposisjonsleder myrda i Moskva i 2015], hundretusener av underskrifter fra vanlige folk over hele landet i en underskriftskampanje som krevde stans i kampene i Tsjetsjenia.
Hvis han hadde gjort den samme handling i dag, med en petisjon for å stoppe kampene i Ukraina, er jeg helt sikker på at han nå ville sittet i en celle et sted i nærheten, anklaget for statsforræderi eller lignende. Men dessverre er han ikke lenger blant oss. Det er heller ikke min lærer og åndelige mentor, [den sovjetiske dissidenten] Vladimir Bukovsky. Folk som dem blir ikke stående på sidelinja.
Hvis de var her ved siden av oss nå, hvis de var i live, ville de stått ved vår side for en rettferdig sak. Det tviler jeg ikke et sekund på. De er borte, men vi er fortsatt her. Og mens våre medborgere har lytta til [den pro-krigsforfatteren Zakhar] Prilepin og andre sleipe pratmakere som ham, har vi fått en injeksjon med motgift rett i hjertet, inspirert av Pasternak, Mandelstam, Chaadayev, Gogol og andre fantastiske tenkere, som utrydda blind fanatisme i oss og dyrka fram en kjærlighet til rettferdighet.
Folk som oss vil alltid fortsette å dukke opp, for å plukke opp det falne banneret av godhet og fornuft. I landets navn, i vår egen verdighets navn, i landets verdighets navn, ikke statens, men landets.
I 1968, for eksempel, gikk sju unge mennesker ut på Den røde plass for å protestere mot den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia. Etter den demonstrasjonen begynte tsjekkerne å si: der, det er grunn god nok til at vi kan slutte å mislike russerne.
Nylig lærte jeg hvordan ekte terrorister ser ut. I motsetning til forventningene er de ikke bustete, skjeggete menn med Kalasjnikov. De er en 16 år gammel tenåring, en 22 år gammel student, en 75 år gammel pensjonist, en 35 år gammel frisør, en 42 år gammel historielærer, en 52 år gammel fysiker, en 36 år gammel filosofilærer; Det finnes til og med en vinprodusent. Jeg ville møte alle disse menneskene her, i Rostovs varetektsfengsel og i retten. For det meste er de utdanna, veloppdragne mennesker, med åpne sinn og god dømmekraft.
Frem til 2022 var de familiefedre, ærlige skattebetalere og et pålitelig fundament som vårt fedreland bygget på. Nå er de utstøtte i sitt eget land, med færre rettigheter enn en løsbikkje, og i tillegg bærer de et ydmykende terroriststempel. Og alt dette på grunn av deres aktive samfunnsholdning.
Det er sjølsagt klart at det ikke finnes røyk uten ild, og ingen av oss har havna her uten grunn. Men i vårt spesifikke tilfelle vil jordhaugen har blitt gjort til et fjell, føre til tapte jobber, enorm økonomisk skade for familiene våre. Og det vil påvirke vårt omdømme, som er ødelagt for alltid.
Og sjøl om vi skulle komme hjem om 50 år, ville folk fortsatt peke en finger mot oss. Fordi ingen vil ha noe med terrorister å gjøre, ikke engang falske terrorister.
Jeg skal visstnok leve i et sekulært samfunn; Jeg skal visstnok være borger i en stat basert på rettsstatens prinsipper, hvor jeg, uavhengig av min status, har konstitusjonelle rettigheter. Og jeg er beskytta av en lov som angivelig er den samme for alle. Men i realiteten har det ikke vært noen rettsstat å snakke om. Det var ingen rettferdig høring og ingen kompetent etterforskning. I tillegg til alt dette har det vært en dristig forfalskning av bevis. Vennene mine og jeg har blitt sikta for noe vi ikke har noen tilknytning til overhodet.
Og, viktigst av alt, skattene jeg har betalt alle disse åra, gikk til å støtte og betale lønningene til offentlige tjenestemenn som i teorien skulle respektere loven og følge dens regler til punkt og prikke. I stedet ble jeg kjørt rundt i kjellere og torturert, betalt for av mine egne skattepenger. George Orwell ville ha satt pris på det.
Avslutningsvis vil jeg lese opp noen svært viktige linjer [fra USAs uavhengighetserklæring]: «Alle mennesker er skapt like, at de er gitt av sin Skaper visse umistelige rettigheter, blant disse er liv, frihet og retten til å jakte på lykken. For å sikre disse rettighetene opprettes regjeringer blant mennesker, som henter sine rettmessige fullmakter fra samtykke fra de styrte.»
Disse fantastiske ordene har jeg lånt fra de store skriftene til Thomas Jefferson, og de tilhører dessverre ikke vårt samfunn. Og sjøl om de hadde gjort det, frykter jeg at vi aldri ville lært oss å bruke dem. Jeg ønsker sterkt å tro at Russland ikke for alltid har vendt ryggen til den verdensordenen som landet en gang var med på å etablere, basert på internasjonale juridiske rettsprinsipper.