Publisert på nettstedet Istories, 19. mai 2026. Forfatter Olga Churakova
De russiske myndighetene står overfor et økende problem: deltakerne i den «Spesielle Militære Operasjonen» [SMO] — omtalt som nasjonens nye elite — passer rett og slett ikke inn i det eksisterende politiske maskineriet.
I forkant av valget til Statsdumaen (underhuset i Russlands parlament) i 2026 — det første siden fullskala invasjonen av Ukraina ble iverksatt — står de russiske myndighetene overfor et dilemma: de må få krigsveteraner inn i parlamentet uten å la dem samle seg til å bli en genuin politisk kraft.
Siden invasjonen starta, har Kreml brukt år på å dyrke bildet av en ny elite, og signaliserer at veteraner fra «SMO» (Spesiell militæroperasjon, det offisielle russiske regjeringsbegrepet for krigen i Ukraina) bør ta sin rettmessige plass sammen med etablerte teknokrater og gamle politikere. Vladimir Putin har gjentatte ganger hamra hardt på dette temaet, kalt militæret «den virkelige eliten» og understreket at det er de som bør «stige til ledende posisjoner i staten.»
For å institusjonalisere denne ideen lanserte regjeringa «Time of Heroes»-programmet — en statlig støtta «karriereheis» designa for å være et hurtigspor for gårsdagens soldater inn i offentlige stillinger. Valget i 2026 skulle markere en ny viktig milepæl for dette initiativet, men allerede i de tidlige forberedelsene kom den harde realiteten fram: å integrere militæret i det politiske systemet i stor skala vil rett og slett ikke fungere. Dette handler ikke bare om valgrisiko (vil velgerne faktisk støtte SMO-veteraner?), men om det faktum at det politiske systemet sjøl egentlig ikke har noen anelse om hva det skal gjøre med dem.
Allerede i november 2025, ifølge IStory-kilder i Kreml og Statsdumaen, diskuterte tjenestemenn en plan om å få opptil 150 krigsveteraner inn i parlamentet — nesten en tredjedel av hele salen. Denne ambisiøse ideen ble imidlertid raskt skrinlagt. Insidere forklarte det rett ut: «Du kan ikke ta inn disse menneskene på den måten; de er helt ikke-systemiske.» Som en konsekvens ble målet redusert til 50–70 individer. Nå har kildenes anslag blitt enda mer forsiktige: tallet er omtrent 30 representanter, til tross for offentlige erklæringer fra Forent Russland (det regjerende pro-Putin-partiet) om ønsket om å plassere over 40 veteraner i Dumaen.
Utsiktene til en ny blokk av militære delegater gjør tydeligvis Kreml urolig. For øyeblikket diskuterer presidentadministrasjonen og Forente Russland nøyaktig hvordan de skal absorbere veteraner i neste Duma: bør de opprette dedikerte strukturer for dem, eller heller spre dem over ulike komiteer for å svekke deres innflytelse og sikre stabilitet og sikkerhet?
Hvis man skal dømme ut fra de forsiktige kommentarene fra politiske pro-Kreml eksperter, er det åpenbart at myndighetene ikke har tillit til sin evne til å kontrollere dem. Ta for eksempel tilfellet med Nikita Gorelov. I oktober 2024 ble denne mobiliserte sersjanten og skarpskytteren ordfører i Sosnovka, en liten landsby i Kirov oblast. Han begynte umiddelbart å varsle om korrupsjon i lokalforvaltninga, og kom raskt i konflikt med regionale Forente Russland-funksjonærer. Tjenestemenn forsøkte å sende soldaten tilbake til frontlinja, men lokale innbyggere samla seg for å forsvare ham.
Tenk deg nå tretti slike uforutsigbare situasjoner som utspiller seg på golvet i Statsdumaen. I motsetning til de typiske karrieristene fra «Den unge garde» (Forente Russlands ungdomsavdeling) eller kandidatene fra Sergej Kiriyenkos (første visestabssjef for presidentadministrasjonen) ledelseskonkurranser, passer krigsveteraner rett og slett ikke inn i den etablerte matrisen for politisk underkasting. Ifølge insidere oppfattes de alment som «ukontrollerbare» — personer som kan kreve langt mer uavhengighet enn det som er vanlig i Russlands stramt planlagte politiske arena.
Logikken er enkel: jo mindre konsolidert denne gruppa er, desto lettere blir det å håndtere dem. Så er det et annet vanskelig spørsmål: hvilke veteraner vil staten egentlig utpeke til Dumaen? Kategorien «veteran» viser seg å være politisk uklar. Frontsoldater, ledere i de bakre rekker , mobiliserte menn, kontraktssoldater, benåda tidligere straffange, kamp-paramedics.. Velgerne kan med rette spørre: hvorfor får én «helt» et Duma-mandat, mens en annen blir liggende og råtne i skyttergravene? Videre, hvis disse personene våkner i morgen og begynner å se på seg sjøl som en samla politisk kraft, hva da? Bør de settes opp mot hverandre bare for å sikre at de ikke «spiser opp Forent Russland levende»?
Derfor står Kreml overfor en dobbel, motstridende oppgave: det må synlig måte bringe veteraner inn i maktas korridorer, samtidig som det hindrer dem i å bli en uavhengig politisk aktør. Problemet er at sjøl på lavere nivåer i «styre og stell» har integreringa av veteraner allerede begynt å bety vanskeligheter.
.
I de siste regionale valgene tapte mange militærkandidater i nominasjonsprosessen i partiene. I Føderasjonsrådet (overhuset i parlamentet) har nye kolleger, som er henta fra militæret, uoffisielt blitt stempla som «sorte får» og gjort narr av for sin manglende evne til å «sette sammen to ord.»
Dessuten, til tross for det høye nivået av samfunnsmessig respekt for krigsdeltakere, finnes det ingen pålitelige offentlige data som viser hvordan denne ærbødigheten oversettes til faktiske stemmer ved stemmeurnene. For politiske partier er det en risiko å stille med en veteran som på ingen måte garanterer seier. Sjøl om partiene offentlig erklærer sin entusiasme for å nominere SMO-veteraner, virker det i praksis som om alle leter etter komromisser for å «slippe unna» å nominere krigsdeltakere. Noen stoler på partilister, hvor valgresultatene er mye lettere å kontrollere. Andre plasserer dem i enkeltmandats-distrikter (hvor velgerne velger en spesifikk kandidat i stedet for å stemme på ei partiliste), og satser tilsynelatende på antakelsen om at rivaliserende partier vil nekte å føre valgkamp mot «krigshelter» av ideologisk respekt.
Målet er i bunn og grunn symbolsk deltaking med absolutt minimal risiko.
Alt dette utspiller seg på en bakgrunn av raskt forverra stemning i samfunnet. Ifølge VCIOM (Russian Public Opinion Research Center, det statseide meningsmålingsbyrået) stupte lykkeindeksen for russere våren 2026 til det laveste nivået på femten år. Myndighetene blir tvunget til å manøvrere forsiktig: de renser allerede ut altfor radikale representanter fra det offentlige rom for å unngå å øke innenlandske spenninger. Mot denne ustabile bakgrunnen virker utsikten til å introdusere en uforutsigbar blokk av veteraner med PTSD i den nye Dumaen usedvanlig risikabel.