Publisert på nettstedet The Insider, 25. mai 2026. Av Konstantin Skorkin
Kyrylo Budanov, leder for Ukrainas presidentkontor, har kritisert landets mobiliseringsmetoder. Sjøl om han erkjenner at tvangstiltak er uunngåelige, påpeker han at det finnes rom for reformer for å eliminere «tilfeller av umenneskelig behandling».
For første gang har landets øverste myndigheter erkjent at praksisen til de territoriale rekrutteringssentrene ofte krysser juridiske grenser, og gjør rekrutteringsarbeidet til en slags menneskejakt. For tida skaper overgrep knytta til masserekruttering spenninger på hjemmefronten.
Territoriale rekrutteringssentre: hvordan systemet fungerer
Ukrainas system for territoriale rekrutterings- og sosialstøttesentre (TCR-er, eller ТЦК på ukrainsk) har relativt nylig erstatta det sovjetiske systemet for militære vernepliktskontorer; 23. februar 2022, én dag før starten på Russlands fullskala invasjon (loven om reform på dettte området ble vedtatt av Verkhovna Rada i 2021).
I motsetning til de gamle vernepliktskontorene fikk TCR-ene ikke bare ansvar for militær registrering og innkalling, men også for sosial beskyttelse og løsninger for tilpasninger for veteraner og deres familier. De var ment å være en del av et arbeid for å humanisere og optimalisere militærtjenesten som helhet.
Et annet viktig mål for TCR-ene var å erstatte papirbasert byråkrati med digitale systemer, for å bidra til å endre den tunge sovjetiske strukturen til en «tjenesteorientert» institusjon, i tråd med Zelenskyjs reformer om å bygge en «stat i smarttelefonen».
Imidlertid forble TCR-ene under fullskala krig i praksis nesten utelukkende fokusert på å bemanne militæret. I det første krigsåret klarte ikke systemet å håndtere den enorme tilstrømninga av frivillige raskt nok, og det oppsto køer utafor kontorene. Men etter hvert som antallet motiverte rekrutter ble brukt opp og det ble klart at krigen utvikla seg til en langvarig konflikt — særlig etter at Ukrainas motoffensiv mislyktes høsten 2023 — begynte situasjonen å endre seg.
Videoer som viste vernepliktige menn som ble pågrepet på gata og tvangsfrakta til TCR-er, begynte å dukke opp stadig oftere på nettet. Bare i 2023 ble det registrert mer enn 1000 konflikter mellom sivile og TCR-personell. Spørsmålet ble gjenstand for offentlig debatt, om enn hovedsakelig på grasrotnivå.
En kilde i Kyiv for The Insider, en soldat i Ukrainas væpna styrker forteller: «I starten ble TCR-temaet mest diskutert i sosiale medier. I 2023 fikk jeg vite at det fantes Telegram- og WhatsApp-chatter der folk varsla hverandre om TCR-patruljer i folkerike områder. På den tida sto dette i sterk kontrast til den generelle patriotiske stemninga, men det var allerede en bekymringsfull trend.»
I 2024 forverra situasjonen seg kraftig, særlig etter at mobiliseringsloven ble strammet inn i mai. Endringene utvida gruppene som kunne kalles inn til tjeneste og senka mobiliseringsalderen fra 27 til 25 år. I denne perioden ble mobiliseringa stadig mer tvungen, og konfliktene ble mer voldelige.
Årets ord ble det nye ordet «busification» etablert blant folk, avleda fra minibussene som TCR-patruljer brukte til å transportere mobiliserte menn til rekrutteringssentre. Etter hvert som spenninga økte, brøt det ut protester fra pårørende til mobiliserte menn, og angrep på TCR-personell ble vanligere, noe som førte til flere dødsfall.
Korrupsjon i mobiliseringa
Korrupsjon har forverra dette samfunnsproblemet. Ifølge Kyiv-baserte sosiologer mener et flertall (54 %) av Ukrainas borgere at korrupsjon er en større trussel mot landet enn til og med den russiske militære aggresjonen (39 %).
Opptak av en høyprofilert pågripelse av TCR-personell i Odesa, med skyting og biljakt, ble spredt i stort omfang i ukrainske medier. 21. april 2026 arresterte Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) soldater fra et av de regionale rekrutteringssentre, som var tatt for å ta imot bestikkelser og drive utpressing. Ifølge Odesa-avisa Dumska ble det funnet køller, slåsshansker og kontanter hos de mistenkte. Før dette hadde rivaliserende TCR-team i to minibusser (de berykta «bussene») hatt et oppgjør på Mykhailivska-plassen.
Slike «offiserer» har blitt en reell kilde til offentlig bekymring. Helt siden starten av fullskala krigen har Odesa vært kjent for hendelser knyttet til verneplikt. Innkallingsvarsler ble delt ut på strender og i nattklubber, og inntektene fra korrupsjon knytta til krigsmobilisering, var tilstrekkelige til at lederen for Odesa-TCR, Yevhen Borysov, kunne kjøpe eiendom i Spania.
Odesa er langt fra det eneste eksempelet på overgrep knytta til verneplikt. 30. april i Bila Tserkva arresterte SBU ei gruppe TCR-offiserer som tilbød «tjenester» som falske fritak fra mobilisering for en fast sum på 5000 dollar. Offiserenes medhjelper var eieren av en produsent av militæruniformer som fiktivt ansatte vernepliktige som ønska å unndra seg tjeneste.
En innbygger i et av Ukrainas regionsentre, som snakka anonymt med The Insider, sa at «gebyrene» som rekrutteringsansatte krever, er allment kjent i befolkninga. Å kjøpe seg ut av en TCR-buss koster 1000 euro, forutsatt at pårørende klarer å skaffe pengene raskt nok. Ved ankomst til rekrutteringskontoret — men før den millitære medisinske undersøkn — øker beløpet til mellom 5000 og 10 000 dollar. Ei annen vanlig ordning innebærer at en rekrutt «forsvinner» underveis; i slike tilfeller bøtelegges teamlederen med 20 000 hryvnia (455 dollar) for flukten, men mottar til gjengjeld en bestikkelse på flere tusen dollar.
Responsen fra samfunnet og de væpna styrkene
Det er korrupsjonens utbredelse som har gjort «busification» så avskyelig. Ved krigens start ble personer som unnlot å møte til innkalling eller motsatte seg innkallingsdokumenter sosialt utstøtt. Ukrainske sosiale medier skapte til og med memet «Ukhilles» — en kombinasjon av det ukrainske ordet «ukhyliant» («vernepliktsnekter») og navnet på den antikke greske helten Akilles.
Men etter hvert som omfanget av korrupsjon i TCR-ene ble kjent, begynte mange ukrainere å se systemet som dypt urettferdig. Noen rekrutter blir dytta inn i minibusser med armene vridd bak på ryggen, mens andre enkelt kjøper seg ut av tjeneste ved å skaffe falske fritak eller forfalska uførhetsattester.
Ukrainere begynte å oppfatte systemet som dypt urettferdig: noen blir tvangsfrakta bort i minibusser, mens enkelte andre kjøper seg fri.
Ukrainska Pravda fikk følgene uttalelse fra en soldat, midlertidig tilknytta en TCR: «Jeg var stasjonert ved et kontrollpunkt på veien til Bukovel. Jo dyrere bilen din var, desto mer imponerende var ‘uførheten’ din. Det var Rolls-Royce og Bentley overalt. Noen sjåfører var til og med fjerna fra de militære registrene helt. Jeg var helt i sjokk de to første dagene etter at jeg oppdaga dette.»
Et bekymringsfullt signal for myndighetene kom i form av en meningsmåling fra Razumkov-senteret i juli 2024, som viste at 46 % av respondentene sympatiserte med vernepliktsnektere — og blant respondenter under 29 år var tallet omtrent halvparten. Sosiologen Yevhen Holovakha kommenterte:
«Fra et menneskelig ståsted er alt dette forståelig. Men det finnes en risiko: en dag kan det hende at det ikke finnes flere mennesker som ønsker å kjempe. Vi må forstå at dette problemet ikke er unikt for Ukraina. Ingen land har et entusiastisk flertall som vil gå til kamp. Etter min mening har ukrainerne allerede vist en utrolig tålmodighet og et enormt mot..»
Den ukrainske statsviteren Volodymyr Fesenko uttalte også: «Mobilisering er upopulært i befolkninga. Sjøloppholdelsesdriften og forståelsen av at krigen vil vare lenge betyr at ingen ønsker å risikere at deres nærmeste skal miste livet.»
Aktive ukrainske soldater som anonymt har snakka med The Insider, beskriver en delt holdning til TCR-ene i hæren. «På den ene sida er det forakt for ‘vernepliktsnektere’, men på den andre sida er det heller ingen stor kjærlighet til TCR-offiserer. Offiserene ser på dem som ‘kontor-rotter’, mens mange menige har sjøl havna i hæren gjennom ‘busification’, så alle nyheter om «TCR-hendinger» møtes med et skjeivt smil», sier én kilde.
Soldater peker også på et annet problem: rekrutter som kommer inn med tvang er generelt svært lite motiverte. Kommandanter er misfornøyde, men har ikke noe alternativ — hæren trenger personell.
Den ukrainske dronestyrkekommandanten og tidligere parlamentsmedlem Ihor Lutsenko mener «busification» er en nasjonal skam, et resultat av brudd i kommunikasjonen mellom myndighetene og samfunnet. Etter hans mening viser det å gripe folk på gata at det ikke finnes noen reell plan for personellrekruttering, og at «de som håndhever dette bare er ute etter å oppnå planlagte mål-tall».
Lutsenko mener løsninga kan være å utvide direkte rekruttering gjennom militære enheter og la rekrutter få en militær spesialisering før innrullering. Dette ville gi folk bedre forståelse av hvor de skal tjenestegjøre og hva de skal gjøre i krigen, og dermed redusere frykt og ønsket om å unngå tjeneste.
Ifølge statistikk fra menneskerettighetsombudets kontor er antallet klager over ulovlige handlinger fra TCR-er alarmerende. Lederen Dmytro Lubinets opplyser at 3300 klager ble registrert i 2024, mens tallet økte til 5000 i 2025. I mai 2025 ble en mann slått til døde i en TCR-minibuss i Kyiv for «motstand mot mobilisering». I april 2026 døde en kreftpasient i en TCR i Kryvyj Rih, etter å ha blitt tvangsbrakt dit.
De harde metodene som brukes av TCR-er fører til motstand fra potensielle rekrutter, og forsøk på å unngå myndighetene kan få voldelige utslag. I enkelte tilfeller blir volden blodig, og det har også vært væpna angrep på TCR-personell. For eksempel ble Oleksandr Sikaltsjuk, en sikkerhetsansatt som eskorterte en minibuss med rekrutter, skutt på kloss hold ved en bensinstasjon i Pyriatyn (Poltava-regionen) 1. februar 2025.
I tillegg kom ei TCR-gruppe i Rivne-regionen under automatild 30. april 2026, noe som resulterte i en sår politibetjent og en såra soldat. Sjøl om dette var isolerte hendinger, fikk de nasjonal oppmerksomhet.
Ukrainsk mobilisering og Kreml-propaganda
Vanskene rundt ukrainsk mobilisering gir rikelig materiale for Kreml-propaganda. Ukrainas senter for strategisk kommunikasjon overvåker hovednarrativene.
I 2022–2023 fokuserte Moskvas propaganda på å oppfordre til å passivt unngå verneplikt, men fra slutten av 2023 ble fokuset flytta til å fremme voldelig motstand. Kreml bruker en kombinasjon av metoder: medier rettet mot ukrainske målgrupper (nettsteder, sosiale medier, Telegram-kanaler), botnett og «trollfabrikker».
Mellom mars og november 2023 registrerte senteret 596 annonser med pro-russisk desinformasjon som skulle skape uro mobiliseringa. Russisk propaganda utnytter særlig temaet om mulig mobilisering av kvinner og unge fra 21 år. I virkeligheten er militærtjeneste for kvinner frivillig i Ukraina, mens menn mobiliseres fra 25 år (senka fra 27 i 2022–2024). For å redusere sosial spenning har myndighetene også tillatt menn mellom 18 og 25 å reise fritt ut av landet (mens reiser fortsatt er begrensa for vernepliktige menn).
Som ryggraden i Kyivs mobiliseringssystem er TCR-er viktige mål for russiske sabotasjeoperasjoner. Andrij Kovalenko er leder for Ukrainas senter for motvirkning av desinformasjon under nasjonal sikkerhets- og forsvarsråd. Han opplyste at en rekke eksplosjoner nær TCR-bygninger i 2024–2025 ble koordinert av operatører fra Russlands militære etterretning (GRU) og sikkerhetstjeneste (FSB). I noen av av disse angrepene ble Telegram-kanaler brukt til rekruttering av deltakere.
Som ryggraden i Kyivs mobiliseringssystem er TCR-er viktige mål for russiske sabotasjeoperasjoner.
Ei lignende hending fant sted i Bila Tserkva i slutten av april 2026, da en lokal mann kasta en levende granat inn på området til et TCR (heldigvis ble ingen skada). Ifølge etterforskere hadde han blitt manipulert av russiske «kontrollører» som utga seg for å være SBU-agenter. De skal ha fortalt ham at granaten bare var en treningsgranat, og at handlinga var en test av TCRs sikkerhetssystem.
Russlands mobilisering av ukrainere i okkuperte områder
Samtidig som russiske myndigheter framstiller «skrekkbilder» av ukrainsk mobilisering, forsøker de å viske ut minnet om en av sine egne krigsforbrytelser — tvungen mobilisering av innbyggere i okkuperte Donbas til de væpna styrkene i de sjølerklærte «folkerepublikkene» Luhansk og Donetsk. For å opprettholde narrativet om at invasjonen av Ukraina ble gjennomført til støtte for «broderfolkene» i Donbas, måtte de lokale kollaborasjonsmyndighetene kunne framvise et tilstrekkelig antall «allierte styrker» [dvs. lokalt mobiliserte].
Tilstrømninga av frivillige til Donbas-militsene tørka ut lenge før 2022, og derfor begynte kollaborasjonsmyndighetene å tvangsverve alle de kunne. Det finnes mange vitnesbyrd om hvordan mobiliseringen foregikk i Donbas. En mann fra okkupert Luhansk-region ble tvangsinnkalt til tross for dårlig syn og manglende finger på høyre hånd; uten noen trening ble han sendt til fronten, hvor han ble drept i sin første trefning ved fronten.
En lærer fra Perevalsk i Luhansk-regionen endte opp i «LNR»-hæren under lignende omstendigheter og ble invalid. Hastig mobiliserte innbyggere fra okkuperte områder ble brukt som kanonføde, og tapene blant «allierte styrker» nådde opptil 55 % i løpet av de første seks månedene av fullskala-krigen.
Tiltak for å gjenopprette orden
Ukrainske myndigheter er fullt ut klar over at spenninga rundt mobilisering kan destabilisere hjemmefronten, og de forsøker derfor å rette opp problemet.
I august 2023, etter skandalen i rekrutteringssenteret i Odessa, avsatte president Volodymyr Zelenskyj alle regionale rekrutteringssjefer samtidig, og det ble åpna straffesaker mot 112 TCR-ansatte (inkludert sjefen i Odessa). Forsvarsdepartementet beslutta også å istedet involvere ideologisk motiverte veteraner i arbeidet, fordi de anses mindre utsatt for korrupsjon.
Det ble også bestemt at rekrutteringsansatte skulle arbeide utenom sine hjemlige regioner, for å redusere lokale korrupsjonsnettverk. I april 2025 beordra øverstkommanderende Oleksandr Syrskyj at TCR-ansatte uten kamperfaring og uten helsebegrensninger skulle sendes til fronttjeneste, og erstattes av «krigsveteraner som har blitt såra eller hadde fått hjernerystelser».
Siden begynnelsen av 2026 har arbeidet med mobiliseringsspørsmål blitt lagt under lederen for presidentens kontor, Kyrylo Budanov. Korrupsjon i TCR-systemet var et av de første temaene han tok opp, og han satte som mål å utrydde misbruk gjennom avskjedigelser og straffeforfølging.
Tidligere denne måneden ble det igangsatt en landsdekkende politioperasjon mot offiserer mistenkt for misbruk av sin posisjon i sanband med mobilisering. Lista over dokumenterte brudd inkluderer ulovlig berikelse og falske formuesopplysninger på totalt 92 millioner hryvnia (nesten 2 millioner euro).
En av de mistenkte var lederen for et distrikts-TCR i Odesa-regionen, som skal ha mottatt 45 millioner hryvnia i bestikkelser. I tillegg ble lederen for TCR i Zhytomyr-regionen pågrepet 6. mai, etter å ha pressa penger fra en stor forretningsmann, for å ikke mobilisere hans ansatte.
Samtidig har Zelenskyj annonsert en mobiliseringsreform. Den skal ledes av den nye forsvarsministeren Mykhailo Fedorov, tidligere visestatsminister for digitalisering av offentlige tjenester. Reformen innebærer en omfattende revisjon av forsvarsdepartementet (som TCR-systemet hører under), med mer transparente mekanismer for verneplikt og mobilisering, samt en dreining bort fra tvungen mobilisering til kontraktstjeneste. Fedorov erkjenner omfanget av problemet: 2 millioner ukrainere er etterlyst som vernepliktsnektere, og ytterligere 200 000 er mistenkt for å være AWOL fra militære enheter. [AWOL-
I tillegg har et stort antall vernepliktige menn forlatt landet i strid med loven. Myndighetene forsøker å få dem tilbake. Under et besøk i Tyskland — som i dag huser over 1,2 millioner ukrainske flyktninger, inkludert 349 500 menn i alderen 18–63 — ba Zelenskyj Berlin om hjelp til å returnere borgere som er vernepliktige. Ifølge ham er dette et spørsmål om rettferdighet, siden mange ukrainske soldater ved fronten trenger rotasjon. Kansler Merz støtta sin ukrainske kollega. Likevel er effektive mekanismer for å returnere slike personer ennå ikke innført.
Nabolandet Polen har også erklært seg villig til å returnere ukrainere i vernepliktig alder. Den polske regjeringa — som er interessert i ukrainsk arbeidskraft — har imidlertid gitt flyktninger mulighet til å søke oppholdstillatelse, noe som gjør retur lite sannsynlig. Noen land, særlig Norge, beveger seg mot strengere asylregler for menn i vernepliktig alder.
Både Russland og Ukraina er aldrende europeiske nasjoner, og den demografiske situasjonen ble ytterligere forverret av økonomisk uro på 1990-tallet. Likevel kan Putins diktatur, takket være sin demografiske fordel og sin likegyldighet til menneskeliv, fortsatt «ofre» generasjoner av russere i sin geopolitiske strategi. Ukraina, som fører en forsvarskrig, har ikke den samme ressursen.
Som forskerne Ivan Krastev og Stephen Holmes skriver: «Kyiv er fullt klar over at en langvarig krig vil ødelegge Ukraina. En lang krig betyr ikke bare flere drepte og såra, men også færre fødsler og færre ukrainere som vender hjem fra utlandet. Det var på grunn av disse demografiske bekymringene at Kyiv i de første to åra av krigen valgte å ikke mobilisere menn mellom 18 og 24 år, noe som kraftig reduserte kampkraften, men bevarte landets demografiske potensial.»
Så lenge russisk aggresjon fortsetter, har Ukraina ikke noe valg annet enn å gjennomføre massemobilisering. Samtidig blir metodene som brukes til dette en av landets største innenrikspolitiske utfordringer. Det må samtidig erkjennes at ikke noe moderne demokrati er forberedt på den sosiale belastninga en fullskala krig medfører. Ukraina valgte ikke denne veien frivillig, men ble tvunget inn i en militariseringsprosess som følge av Russlands aggresjon allerede i 2014.