Publisert på nettstedet Meduza, 27. juni, 2026. Kilde: Meduza
Den 16. juni, Europaparlamentet vedtok en resolusjon for å motvirke «transnasjonal undertrykking» retta mot journalister, menneskerettighetsforkjempere og aktivister i eksil. Lovgiverne pekte på Russland som en av de hovedansvarlige og oppfordra til å beskytte politiske eksilpersoner mot at bankkontoene deres blir frosset, at de nektes konsulære tjenester, og at passene deres blir inndratt. Europarådets parlamentariske forsamling (PACE) vedtok en lignende resolusjon 25. juni, med innspill fra plattformen for dialog med de russiske demokratiske kreftene. Meduza forklarer hvordan disse tiltakene kan påvirke livene til russere i Europa.
Nøkkelbegrepet i resolusjonene er transnasjonal undertrykking. Hva betyr det?
Transnasjonal undertrykkelse, slik det er definert i Europaparlamentets resolusjon, refererer til bevisste handlinger eller trusler retta mot enkeltpersoner eller grupper, fra deres opprinnelsesland.
Hanna Neumann, et tysk «grønt» medlem av Europaparlamentet, understreket i sin forhåndsrapport at mer enn en fjerdedel av alle stater i verden praktiserer transnasjonal undertrykking, noe som setter rundt 3,5 millioner mennesker i fare. Forfatterne fastslo Russland, Iran, Kina og Belarus som de «ledende» på dette området.
Resolusjonen tar opp de forskjellige metodene Russland bruker mot politiske motstandere i utlandet: drap, attentatforsøk, overvåkning, digital trakassering, trusler, bortføringer, cyberangrep, etterretningsoperasjoner, utpressing, svertekampanjer, press på pårørende og rettssaker in absentia.
Dmitry Gudkov er en politiker som hjalp til med å utarbeide en resolusjon om samme tema i Europarådets parlamentariske forsamling. Han fortalte Meduza at Europaparlamentets dokument er det første på så høyt nivå som forankrer ideen om at pårørende til forfulgte aktivister, også kvalifiserer som ofre for transnasjonal undertrykking.
Forfatterne av Europaparlamentets resolusjon — blant dem dusinvis av ideelle organisasjoner og europeiske politikere — forteller også at Russland ligger på topp i verden i antall forespørsler sendt gjennom Interpol. Ifølge en etterforskning utført av BBC og den franske kanalen Disclose, har Russland brukt de siste 11 åra på å be Interpol om å få informasjon om hvor politiske motstandere, forretningsfolk og journalister som har reist utenlands, befinner seg. Dette under påskudd av at disse skal ha begått forbrytelser. Russland har også flest Røde meldinger omgjort i anke. [«Rød melding» en av Interpols fargekoda etterlysninger. Ei rød etterlysning er en forespørsel fra et medlemsland om å lokalisere og midlertidig pågripe en person som er mistenkt eller sikta for en forbrytelse, i påvente av utlevering.]
Hvilke endringer foreslår Europaparlamentets resolusjon?
Resolusjonen oppfordrer til etablering av et paneuropeisk overvåkingssystem og oppretting av en koordinator for transnasjonal undertrykking innafor Det europeiske råd.[dette er snakk om Det europeiske råd i EU, ikke Europarådet. Oversetters merknad]
Dokumentet oppfordrer også medlemsland i EU til ikke å behandle Interpol-varsler som et automatisk grunnlag for arrestasjon. Dokumentet foreslår også en mekanisme for å kunne anke røde varsler. Den oppfordrer videre til opplæring av politi, domstoler og andre organer i europeiske land til å gjennomskue politisk motiverte forespørsler. I tillegg oppfordres det til å suspendere samarbeid med land som gjennomfører rettssaker in absentia eller mangler et uavhengig rettsvesen.
Resolusjonen anbefaler også at Interpol publiserer årlige statistikker for hver Type av varsel. Statistikkene må vise hvilke land som sendte dem inn og hvor mange som ble godkjent eller avvist.
En egen seksjon omhandler administrative og finansielle pressinstrumenter: Frysing av kontoer, nekt av konsulære tjenester og tilbakekalling av pass.
Resolusjonen sier at EUs medlemsland må garantere folk i risikogruppa for «transnasjonale undertrykking» tilgang til minst én bankkonto. Og at det må opprettes mekanismer for nødfinansiering ved plutselig frysing av eiendeler.
Resolusjonens forfattere foreslår også at Europakommisjonen utvikler mekanismer som gjør det mulig for ofre for transnasjonal undertrykking å skaffe midlertidige dokumenter, uten å måtte kontakte hjemlandets ambassader eller konsulater.
Resolusjonen foreslår også at EU-medlemsland utviser diplomater som er involvert i transnasjonal undertrykking. Gudkov minte om hvordan ansatte ved den russiske ambassaden i Thailand i 2024 søkte om utlevering av medlemmer av bandet Bi-2 til Russland. «Hvis det ikke hadde skjedd i Thailand, men i et europeisk land, ville diplomatene blitt utvist umiddelbart,» sa han.
På spørsmål om europeiske land var villige til å gjøre dette sjøl om det kan forverre forholdet til Moskva, svarte Gudkov at «de røde linjene ble krysset for lenge sida», og at EU-landene har utvist russiske diplomater i flere år.
Hvorfor trengs det en ny resolusjon i Europarådets parlamentariske forsamling?
Den 25. juni vedtok Europarådets parlamentariske forsamling en lignende resolusjon om transnasjonal undertrykking. Rapporten, utarbeida med bidrag fra de demokratiske russiske krefter, ble presentert av den kypriotiske representanten Konstantinos Efstathiou. Den endelige versjonen ble vedtatt med flertall. Fem representanter fra Tyrkia stemte imot; representanter fra Italia, Sveits, Polen, Liechtenstein og Luxembourg avsto.
Ifølge Gudkov jobba han og hans kolleger for dokumentet, som først og fremst er ment å presse europeiske land til å utvide og forenkle prosesser som skal virke mot transnasjonal undertrykking. Dette kan være f.eks være Programmer for å utstede «utlendingspass», eller «grå pass», til ofre for transnasjonal undertrykking. Et slikt dokument, slik politikerne ser det, kan utstedes til noen som lovlig bor i utlandet og ikke har mulighet til å kontakte hjemlandets ambassade for å få eller fornye passet.
Russlands Antikrigskomite, som også sendte inn endringer til Europarådets parlamentariske forsamlings resolusjon, skriver at tusenvis av russere i utlandet nektes konsulær bistand. «Uten nytt pass mister disse personene oppholdstillatelsen, de kan ikke krysse grenser, bruke bankkontoer eller motta medisinske tjenester. Med andre ord blir de i praksis etterlatt i en posisjon som statsløse personer. Men det mest skremmende er risikoen for utvisning.»
Medlemmer av Europarådet hadde foreslått å utstede «grå pass» ikke bare til flyktninger, men også til dem som har vært utsatt for transnasjonal undertrykkelse eller bare har søkt beskyttelse. Den endringen ble avvist under drøftelsene, og en mykere formulering dukket opp i den endelige resolusjonen: oppfordringen om å «styrke og forenkle» mekanismene for å utstede «grå pass» ble erstattet med en anbefaling om å «vurdere muligheten» for å innføre et slikt tiltak.
Europarådets parlamentariske forsamling oppfordra også medlemslanda til å sikre «tilgang til grunnleggende banktjenester» for dem som har blitt utsatt for transnasjonal undertrykking. De anbefalte også at statene styrker finansieringa for tjenester som behandler andre lands forespørsler om disse landas politiske motstandere.
Resolusjonene vedtatt av Europaparlamentet og PACE er nesten identiske, men Gudkov hevder at begge dokumentene er viktige. Europaparlamentet er et organ under Den europeiske union, mens PACE samler 46 land i Europarådet. Nå som den parlamentariske forsamlinga har vedtatt tiltaket, gjelder anbefalingene også for Tyrkia, Moldova, Armenia, Aserbajdsjan og andre land som ikke er EU-medlemmer.
«Tenk på det som å legge et fundament. Neste steg vil være å arbeide for å få vedtatt tiltak på parlamentarisk nivå i hvert enkelt land. Men det er lettere å gjøre. To resolusjoner på én gang etablerer i hovedsak felles regler. Sjølsagt kan land bruke lang tid på å komme dit, men retninga er satt,» sa Gudkov.
Ifølge ham betyr det at jo flere resolusjoner som blir vedtatt i ulike internasjonale organer, desto flere kan aktivister og advokater vise til i konkrete rettssaker eller i møter med myndigheter og private selskaper.
Når kan konkrete resultater forventes?
Ingen av resolusjonene er juridisk bindende; Begge er i større grad politiske signaler enn lover. Språket som brukes i de fleste bestemmelser («oppfordrer», «inviterer», «anser det som nødvendig») gir EU-medlemslandene betydelig frihet til hvordan og når anbefalingene skal implementeres.
Gudkov erkjenner at raske resultater ikke kan forventes, men anser det som betydningsfullt at begrepet — og et felles juridisk rammeverk — i det hele tatt har dukket opp i EU. «Når du sier ‘transnasjonal undertrykking’, tror 90 % av folk at det handler om drap organisert av etterretningstjenestene,» forklarer han. «Nå er det tydelig — og det faktum at vi blir nekta pass er også en form for transnasjonal undertrykking.»
Samtidig blir resolusjonene vedtatt i forbindelse med en innstramming av migrasjonspolitikken i hele EU. Tyskland avvikla i praksis sitt humanitære visumprogram for russere høsten 2025., og Frankrike fulgte etter våren 2026. Den 12. juni trådte en ny europeisk pakt om migrasjon og asyl i kraft, som blant annet tillater utvisning av en person til et «trygt tredjeland».
Gudkov argumenterer for at hvis land begynner å utstede «grå pass» til russere, kan behovet for humanitære visum forsvinne: «Hvorfor humanitære visum? Du trenger bare å be om dette dokumentet — visum vil ikke være nødvendig i hvert land.»
Mikhail Khodorkovsky, en annen deltaker i den russiske antikrigsplattformen i PACE, sier at stillstanden rundt dokumenter og bankkontoer for antikrigsrussere er løst: «Ja, dette er bare det første steget. Det gjenstår fortsatt arbeid med nasjonale myndigheter, som må gjennomføre disse beslutningene. Ja, det vil gå sakte, prosedyremessig og kjedelig. Men det vil skje. Isen er brutt. Vi klarte det.»
Tillegg:
Hvordan blir russere nekta konsulære tjenester?
Siden starten på Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har russiske ambassader og konsulater gjentatte ganger nekta å utstede dokumenter til sine borgere.
I 2023 nekta det russiske konsulatet i Litauen å utstede reisepass til Kristina Zavyalova. Hennes ektemann, entreprenøren Vladimir Zavyalov, var blitt sikta for å ha «diskreditert» hæren. Konsulatet nekta også å utstede pass til Yelena Lekiashvili, som en gang koordinerte Alexei Navalnys kontor i Yaroslavl.
Den russiske ambassaden i Canada nekta også å slippe inn Yelena Pushkareva, Pushkareva, som er russisk statsborger, med henvisning til en «sikkerhetstrussel mot den diplomatiske stasjonen». Begrunnelsen som ble oppgitt, var hennes medlemskap i Facebook-gruppa «For a Beautiful Russia of the Future».
Aktivisten Alipat Sultanbegova og politikeren Vladimir Kara-Murza har rapportert at de har blitt nekta dokumenter ved russiske diplomatiske stasjoner i USA.
Seint i 2025 vedtok Statsdumaen ved første gangs behandling lover retta mot russere dømt for politisk motiverte anklager. I henhold til lovene ville personer dømt for å ha «diskreditert» hæren, unndratt seg forpliktelser som «utenlandsk agent» eller deltatt i en «uønsket» organisasjon, bli nekta konsulære tjenester i utlandet.