Publisert på bloggen Radikal dumpling. 8. juli, 2026
I årevis har Kreml framstilt seg sjøl som beskytter av et globalt sør under press og en forsvarer av en palestinsk statsdannelse mot vestlig-støtta israelsk makt. Venstreorienterte kommentatorer i Vesten har ofte tatt denne framstillinga for god fisk, og behandla Russland og Israel som tilhørende motstridende leirer i en omfattende sivilisatorisk kamp. Den materielle virkeligheten støtter ikke denne versjonen. Russland og Israel har brukt de siste to tiåra på å bygge et forhold prega av personlig kontakt på toppen, militær koordinering i felten, og strukturell integrasjon gjennom statsborgerskap, migrasjon, språk og økonomi. Uansett hvilke retoriske posisjoner Moskva inntar mot FN, ser det underliggende forholdet langt mer ut som et styrt partnerskap enn ekte fiendtlighet. Det burde komplisere enhver påstand om at Russland opptrer som en anti-imperialistisk motvekt på vegne av Palestina eller det globale sør.
Putin og Netanyahu
Forholdet mellom Putin og Netanyahu oppsto ikke ved en tilfeldighet. I løpet av Netanyahus år i embetet møtte han Putin mer enn et dusin ganger, bare mellom 2015 og 2020. Dette er ekstraordinært for to ledere med land som angivelig befinner seg på motsatte sider av en global kløft. Og Netanyahu har behandla nærheten som en politisk ressurs snarere enn en skam som skal åbagatellisere. Under valgkampen i 2019 hengte partiet hans opp en gigantisk plakat av de to mennene som håndhilser på hovedkvarteret, og reklamerte i praksis for en russisk-israelsk allianse.
Og den ekte kontakten har overlevd optikken. Netanyahu sa til Knesset i desember 2025 at han snakker jamnlig med Putin, og at dialogen «har betydning for å beskytte sikkerhetsinteresser, også på vår nordlige grense.» En måned seinere brukte han Putin som en bakkanal for å sende Iran et budskap om at Israel ikke ønska å utvide konflikten, men i praksis brukte Moskva som sitt eget diplomatiske instrument. Israel verdsetter Russland nettopp fordi Kreml kan snakke med aktører de ikke kan, og forvandler det som ser ut som ekstern fiendtlighet til en viktig diplomatisk sikkerhetsventil. Og Russland har absolutt ikke noe imot dette.
Militær koordinering, ikke konfrontasjon
Det klareste beviset mot bildet av dem som «motstandere», finner vi i Syria. . Etter at Russland grep inn i 2015, oppretta Russland og Israel ei formell ordning for å unngå sammenstøt. Det gjorde det mulig for israelske kampfly å fortsette angrepene mot iranske mål og mål knytta til Hizbollah, uten å bli møtt av russisk luftvern. I nesten et tiår gjennomførte Israel hundrevis av angrep i et land fullt av russisk personell og utstyr, og ikke ett av dem førte til en direkte russisk-israelsk konflikt. At begge parter har vist slik tilbakeholdenhet over tid, krever et aktivt samarbeid. Det er det motsatte av å være motstandere.
Mønsteret holdt seg sjøl etter at innsatsen økte dramatisk. Under de israelsk-amerikanske angrepene på iranske atomanlegg i 2025 ga Russland ingen konkret støtte til Iran. Analytikere som dekker forholdet har bemerka at Kreml kritiserer israelske og amerikanske handlinger mot Iran retorisk, men «unngår tiltak som kan føre til irreversibel opptrapping», og er «ennå ikke forberedt på å plassere Israel blant sine direkte motstandere.» En stat som genuint er forplikta til å forsvare en alliert under direkte angrep, sitter ikke på hendene for å beskytte et ikke-relatert forhold, med mindre det andre forholdet betyr mer enn det retorikken tillater.
Israels valg under fullskala-invasjonen av Ukraina
Hvis Russland virkelig var en motstander av den vestligorienterte ordenen Israel er en del av, har den israelske regjeringen i hvert fall ikke opptrådt som om den tror det .Siden invasjonen i 2022 har Israel nekta å slutte seg til vestlige sanksjoner mot Russland og har avvist gjentatte forespørsler om å sende Ukraina militær hjelp. I 2025 hevda ambassadør til Ukraina, Michael Brodsky, feilaktig at Israel hadde gått med på å overføre pensjonerte Patriot-missilsystemer til Ukraina, men dette ble raskt tilbakevist av den israelske utenriksministeren. De forlenget imidlertid en statsgaranti på 2 milliarder dollar slik at israelske flyselskaper kunne fortsette å fly inn i russisk luftrom etter at vestlige forsikringsselskaper trakk seg ut, et steg ingen NATO-land tok. Etter invasjonen godtok El Als betalingssystem en periode fortsatt det russiske Mir-kortet, som brukes til å omgå sanksjonene. Først etter offentlig press fra Ukrainas utenriksminister ble ordningen avslutta.
Energihandelen forteller den samme historien, og tallene er nå dokumentert i detalj. En analyse fra Oil Change International som fulgte 323 drivstoffleveranser til Israel mellom november 2023 og oktober 2025, fant at Russland var den største enkeltleverandøren av raffinerte petroleumsprodukter, og sto for omtrent 45 % av alle raffinerte drivstoffleveranser til Israel i denne perioden, foran alle andre land som ble fulgt. Dette drivstoffet fortsatte å flyte sjøl etter at Den internasjonale domstolen fant Israels oppførsel ulovlig, og en FN-kommisjon konkluderte med at Israel hadde begått folkemord i Gaza. Russland har fungert som ryggraden i drivstoffforsyningskjeden som støtter Israels krigsinnsats, akkurat da landet internasjonalt poserte som forsvarer av palestinske rettigheter.
Kornhandelen er enda et moment som må tas med. Siden våren 2026 har Ukraina formelt anklaget Israel for å importere hvete stjålet fra russisk-okkupert ukrainsk territorium. Dette er korn som Russland beslaglegger fra gårder i okkupert land, hvitvasker gjennom skip-til-skip-overføringer i Svartehavet med sporingssystemet slått av, og selger til utlandet for å finansiere krigen. En Haaretz-undersøkelse fant at dette ikke var en isolert hendelse, men et systematisk mønster som går tilbake til 2022. Dokumenter som avisa har fått tak i, viser at minst 31 forsendelser av ukrainsk korn fra det okkuperte Krim var på vei til Israel mellom november 2022 og juni 2023. Og minst fire flere forsendelser av det samme stjålne kornet ble lossa i israelske havner i 2026, før Kyivs offentlige press førte til at en israelsk importør til slutt nekta en last.
Ukraina innkalte Israels ambassadør på grunn av praksisen og trua med sanksjoner mot enkeltpersoner og selskaper som tjener på det. Med andre ord har Russland gjort landområder beslaglagt fra en internasjonalt anerkjent suveren stat om til en inntektskilde ved å selge varene derfra direkte til det israelske markedet. Israels egen regjering har eksplisitt avslått å ta konkrete skritt for å stoppe det, selv etter å ha blitt formelt varslet.
I februar 2025 stilte Israel seg diplomatisk på Russlands side da landet stemte mot en FN-resolusjon som bekrefta Ukrainas territorielle integritet. Rapporter fra den måneden indikerer også at Israel til og med lobbyet Washington for å la Russland beholde sine militærbaser i Syria. Ingenting av dette kan leses som en stat som ser på Russland som en fiendtlig makt.
Strukturell og kulturell tilknytning
Det som skiller forholdet mellom Russland og Israel fra vanlig stormaktsdiplomati, er hvor dypt det går – langt utover statsbesøk og offisielle møter. Israelske militærdata som ble offentliggjort under en innsynsbegjæring viser at mer enn 5 000 aktive IDF-soldater har russisk statsborgerskap, noe som gjør Russland til den tredje største gruppa med utenlandsk statsborgerskap i det israelske militæret, etter USA og Frankrike. Et land som anså Russland som en ekte motstander, ville sannsynligvis synes det var merkelig å ha tusenvis av innehavere av russiske pass i sin egen hær.
Reiseforholdet forsterker dette. Israel og Russland har hatt en bilateral visumfri ordning siden 2008, og den har aldri blitt suspendert. Russisk er Israels de facto tredje språk, snakket av omtrent en femtedel av befolkningen, komplett med sin egen dedikerte kringkaster.
Reiseforbindelsene mellom landene understreker dette ytterligere. Israel og Russland har hatt en gjensidig visumfri ordning siden 2008, og den har aldri blitt suspendert. Russisk er i praksis Israels tredje språk og snakkes av rundt en femtedel av befolkninga. Språket har også sin egen TV- og radiokanal. Siden Russlands invasjon i 2022 har rundt 80 000 russiske borgere flytta til Israel gjennom aliyah-ordninga. De har fått israelsk statsborgerskap, rettigheter til å eie eiendom og ti års fritak fra skatt på inntekter de tjener i utlandet, i henhold til loven om tilbakevending. Samtidig som Vesten forsøkte å isolere Russland økonomisk, ga Israel russiske borgere en åpen vei ut og mulighet til å beskytte verdier, også for sanksjonerte oligarker som Roman Abramovitsj, German Khan og Mikhail Fridman.
Hva dette betyr for fortellinga om at «Russland jobber mot Israel»
Ingenting av dette betyr at Russland og Israel er perfekte allierte, eller at Moskva retorisk har vært likegyldig til folkemordet i Gaza. Men fortellinga om Russland som en antiimperialistisk forkjemper for det globale sør og Palestina krever at Russland blir framstilt som en reell motstander av Israel. Det faktiske hendelsesforløpet støtter imidlertid ikke ei slik tolkning. I stedet for å være en ideologisk motpol, driver Kreml en strategi der de samarbeider med ulike parter ut fra egne interesser. Moskva ønsker faktisk ikke å ødelegge den vestlig-støtta sikkerhetsarkitekturen i Midtøsten. Russland ønsker ganske enkelt å tjene på å gi andre tilgang til sin posisjon. Målet er å bli en uunnværlig megler for alle sider – og forbli like viktig for Teheran, Damaskus og Tel Aviv. Reell antiimperialisme innebærer å ta et klart standpunkt for å velte ei eksisterende maktordning. En strategi der man samarbeider med alle sider, krever derimot at dagens situasjon opprettholdes, slik at Russland kan fortsette å utnytte sin innflytelse overfor rivaliserende grupper.
Denne strategien forklarer hvorfor det å være vertskap for Hamas-delegasjoner ikke koster Putin noe operativt, men gir enorme diplomatiske gevinster i det globale sør. Den lar Moskva framstå som revolusjonært i FN, samtidig som Russland opprettholder de materielle forbindelsene – gjennom drivstoff, korn og ordninger for å unngå etterretningskonflikter – som i praksis bidrar til å holde den israelske staten i gang.
En stat som lar sine borgere tjenestegjøre i IDF, opprettholder uavbrutt visumfri reise, forsyner Israel med drivstoff gjennom en krig FN har kalt folkemord, holder seg tilbake fra å bevæpne Iran meningsfullt mot israelske angrep, og blir brukt av Netanyahu som en personlig bakkanal til Teheran, fungerer ikke som en motstander av den israelske staten. Den fungerer som en av Israels mer pålitelige (om enn uoffisielle) partnere, og opererer parallelt med de posisjonene Russland inntar i Sikkerhetsrådet. Hvis man bare ser på Moskvas FN-uttalelser og kontaktene med Hamas, og ignorerer statsborgerskapene, flyforbindelsene og drivstofftransportene, får man et svært skjevt bilde av hva Russland faktisk ønsker og hvordan landet faktisk opptrer.
En målestokk som stadig flyttes
Når de blir konfrontert med dette faktagrunnlaget, tyr Russlands forsvarere på venstresiden ofte til den samme utveien hver gang. Når de møter ubestridelige fakta, hevder de plutselig at ingenting av dette teller, fordi det «bare er handel». Viser man til drivstoffdataene, er svaret at Russland bare tjener penger på en råvare – det handler ikke om et politisk valg. Viser man til kornhandelen, endres forklaringa igjen: Da framstilles det som om Russland bare prøver å omgå vestlige sanksjoner, ikke som et tegn på noe som ligner på en tilpasning til eller støtte for Israel. Forklaringa endrer form avhengig av hvilket faktum som legges på bordet, men konklusjonen er alltid den samme. Russlands materielle handlinger får aldri lov til å telle som bevis, uansett hvor mye dokumentasjon som samler seg opp. Det er en standard man ikke bruker konsekvent på andre aktører.
Når Israel importerer amerikanske våpen, blir denne avhengigheten sett på som et bevis på en allianse. Når Gulf-statene kjøper kinesisk overvåkningsteknologi, blir det tolket som et viktig tegn på en reell politisk dreining. Men når Russland blir den største leverandøren av raffinert drivstoff som holder Israels folkemordsmaskin i gang, blir denne handelen umiddelbart avfeid som «bare handel», sjøl om den har et direkte og dødelig resultat.
Russisk diesel og raffinerte oljeprodukter bidrar konkret til at IDFs panserkolonner kan operere i ruinene av Gaza, og gir Israels nasjonale energiforsyning den bufferen som trengs for å opprettholde en krig med høy intensitet. Mens USA leverer det spesialiserte jetdrivstoffet som brukes i luftangrepene, leverer Russland den grunnleggende energiinfrastrukturen som trengs for å holde bakkeoperasjonene i gang og den innenlandske økonomien stabil.
På samme måte er det ikke bare «tilfeldig handel» når Russland selger korn beslaglagt fra okkuperte ukrainske gårder til israelske importører. Kornet bidrar direkte til å sikre Israels matforsyning mot forstyrrelser i forsyningskjedene som landet sjøl har bidratt til å skape, og gjør at befolkninga på hjemmefronten ikke opplever noe materielt press for å stanse nedslaktinga.