Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 9. juli 2026. Av Halya Coynash,
Ibragim Kudzjanov hadde vært gjennom et helvete siden oktober 2022, da russerne først bortførte tenåringssønnen hans og deretter kom etter ham sjøl. De dømte ham i praksis til døden for å ha forsvart Ukraina i Donbas seks år tidligere.
Russland bærer det fulle ansvaret for Ibragim Kudzjanovs død, og ikke bare fordi landet ulovlig fengsla den 52 år gamle mannen fra Luhansk oblast for å ha forsvart Ukraina i Donbas flere år tidligere. Han skulle aldri ha blitt fengsla, særlig fordi helsetilstanden hans var slik at enhver fengselsstraff i praksis ville være en dødsdom.
Russlands brutalitet kjenner ingen grenser. I oktober 2022 bortførte de også Ibragims sønn, Artem Kudzjanov, mens han fortsatt var tenåring. Dette la etter all sannsynlighet et enormt press på farens allerede svake helse. Artem sitter også fengsla i Russland og soner en tolv års dom for absurde «spionasjeanklager». Disse anklagene kom etter at den unge mannen hadde vært holdt fullstendig isolert fra omverdenen i tre år og med stor sikkerthet har blitt utsatt for tortur.
Borgerinitiativet Civilians in Captivity meldte om Ibragim Kudzjanovs død 8. juli. Datteren Anna fortalte at familien fikk beskjed om dødsfallet via en telefonsamtale fra fengselslegene. Deretter måtte de identifisere liket og motta dødsattesten. Familien har fått opplyst at Ibragim hadde fått sitt andre hjerteinfarkt. Han hadde også en aneurisme (en unormal utposning på en pulsåre), og den alvorlige forverringa av helsetilstanden førte til at nyrene svikta.
Ibragim Kudzjanov (født 19. november 1973) levde i over ett år i uvisshet før han fikk vite at sønnen, som bare var 19 år da russerne bortførte ham i oktober 2022, fortsatt var i live. Sjøl ble han henta av uniformerte menn fra sykehuset i begynnelsen av februar 2024.
Anklagen mot ham kunne knapt vært mer kynisk. Han ble tiltalt for «deltakelse i en terrororganisasjon» etter paragraf 205.4, del 2, i den russiske straffeloven. Bakgrunnen var at han tjenestegjorde i Aidar-bataljonen i 2018–2019. Det ser ut til at han hadde en støttefunksjon, men det hindra ikke angriperstaten i å anklage en ukrainer som tjenestegjorde i ei ukrainsk avdeling som forsvarte sitt eget land, for «terrorisme».
Sjøl om Aidar-bataljonen oppsto som ei frivillig avdeling som svar på Russlands militære aggresjon i 2014, ble den allerede i 2015 innlemma i Ukrainas væpna styrker og er i dag den offisielle 24. separate angrepsbataljonen. Siden starten på fullskala-invasjonen av Ukraina har Russland imidlertid forfulgt både tidligere veteraner og krigsfanger fra bataljonen. De sørget også for å få en «dom» fra Sørdistriktets militærdomstol som erklærte medlemmer av den ukrainske hærens Aidar-bataljon som «en terrororganisasjon».
Dette var ikke bare et grotesk og klønete forsøk på å rettferdiggjøre Russlands åpenbare brudd på sine internasjonale forpliktelser overfor krigsfanger. Det brøt også med grunnleggende rettsprinsipper, ettersom avgjørelsen først ble avsagt 25. september 2023 og trådte i kraft to måneder seinere, 22. november 2023. Likevel brukes den rutinemessig som påskudd for å fengsle både sivile som Ibragim Kudzjanov, som tjenestegjorde i Aidar for nesten ti år sida, og krigsfanger som har vært holdt fanga siden 2022.
Ibragim Kudzjanov var fullt klar over faren han levde i som Aidar-veteran. Han frykta også for sønnene sine, ettersom russerne bortførte menn i vernepliktig alder. Siden de ikke klarte å komme seg ut av området som var blitt okkupert av Russland, forsøkte Ibragim og sønnene å holde seg inne i huset.
Dette var imidlertid umulig på grunn av hans alvorlige helseproblemer og behov for jamnlige sykehusinnleggelser. Russerne henta ham direkte fra sykehussenga og visste derfor utmerket godt hvor alvorlig syk han var. Likevel hindra ikke det dem i å torturere ham med elektrisk strøm, der ledninger ble festa til de mest følsomme delene av kroppen.
Ibragim ble holdt fanga og med sikkerhet torturert i flere måneder, før han på grunn av helsetilstanden ble løslatt mot at han undertegna en erklæring om ikke å forlate landsbyen. Dette hadde ingenting med humanitet å gjøre. De russiske «rettshåndheverne» var etter all sannsynlighet bare opptatt av at han skulle overleve fram til domsavsigelsen. Den 16. oktober 2024 ble han dømt til fem og et halvt års fengsel for å ha tjenestegjort flere år tidligere i ei avdeling av Ukrainas væpna styrker, på ukrainsk territorium.
Den 10. april 2025 ble Artem Kudzjanov dømt av okkupasjonsmyndighetenes såkalte «høyesterett i Luhansk folkerepublikk» til tolv års fengsel i en strengt bevokta straffekoloni. Det er all grunn til å anta at også han ble utsatt for tortur.