Publisert på Substack-bloggen «radical dumpling» 8.august 2026.
Vestlige anarkister må gi rom for debatt, i stedet for å stenge ute regionale stemmer fra øst
Når ABC Belarus ba om å delta på den anarkistiske bokmessa i Bremgarten i Sveits, hadde de ikke planer om å rekruttere soldater til den ukrainske hæren eller arrangere et panel som lovpriste NATO og vestlig kapitalisme. Som på andre bokmesser planla de å snakke om undertrykkinga i Belarus og ha en informasjonsbod for å distribuere materiell. Arrangørene bestemte seg for å avslå forespørselen, kort sagt «på grunn av krigstemaet». De ga tilsynelatende ingen nærmere forklaring, og ABC Belarus kunne derfor forståelig nok konkludere med at problemet var deres syn på Russlands invasjon av Ukraina.
Denne hardnakkede avvisninga går lenger enn en tåpelig konflikt om hvem som får ha en bod på ei europeisk anarkistisk bokmesse – det får materielle konsekvenser. ABC Belarus støtter for tida 15 forskjellige fanger, noen av dem dømt til straffer på mer enn 18 år, i tillegg til nylig løslatte kamerater som er blitt tvangsdeportert og forsøker å bygge opp livene sine igjen i utlandet. Internasjonale bokmesser skaffer vanligvis kollektivet penger gjennom donasjoner og salg fra distribusjonsbordet, og disse pengene går til juridisk bistand, hjelpepakker og andre grunnleggende, men avgjørende former for støtte til fanger. Nå må denne materielle hjelpen vike plassen for renhetstesting fra vesteuropeiske anarkister.
Situasjonen er frustrerende, men ikke akkurat overraskende, siden [episoden i] Bremgarten ikke er noe enkeltstående tilfelle. ABC Belarus har tidligere blitt utestengt fra lignende arrangementer og forventer at problemet vil fortsette. Teknisk sett kunne ABC Belarus valgt den enkle løsninga ved å gjøre seg selv mer spiselig og skille fange-arbeidet sitt fra politikken som i utgangspunktet førte til at disse menneskene ble fengsla. Men det avviser de, og presiserer: «Vi er ikke bare et ‘fond’ som skal unngå ubehagelige temaer for å sørge for at støtta kommer flytende inn.» Kollektivets tydelige analyse av «russisk imperialistisk aggresjon», fortsatte de, er «like stor grad en del av vår anarkisme som vårt arbeid mot fengsler».
Dette er et klassisk eksempel på kløfta som har vokst mellom anarkister siden Russland starta fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022. Kløfta springer ut av et spørsmål: Krever motstand mot stater og militarisme at anarkister skal nekte å støtte mennesker som gjør motstand mot okkupasjon?
Det sier seg sjøl at et seriøst anarkistisk forsvar for å støtte ukrainsk motstand ikke bygger på blind tru på den ukrainske regjeringa, NATO eller militære institusjoner. Den egentlige uenigheten handler om hva antistatlighet krever når én stat aktivt forsøker å utslette en annen befolkning. Krever antimilitarisme at man avviser væpna sjølforsvar når ingen ikke-voldelig bevegelse er i stand til å stanse hæren som allerede angriper deg? Og hvis anarkister gjør taktisk bruk av statlige militære strukturer fordi de mangler et effektivt autonomt alternativ, gjør det dem automatisk til tilhengere av staten?
ABC Belarus har svart på disse spørsmålene på én måte. Det har også anarkister i Ukraina, Russland, Belarus, Tsjekkia og andre steder i regionen. Svarene deres er ikke alltid identiske eller enstemmige, men de er merkbart mer realistiske enn svarene fra anarkister og kollektiver som aldri har måttet forholde seg til russisk okkupasjon og aggresjon.
Både anarkismens historie og samtidige anarkister som faktisk lever med konsekvensene av denne krigen, gjør det klart at det ikke er noe hold i ideen om at det å forsvare ukrainsk motstand på en eller annen måte åpenbart er uforenlig med anarkismen.
Å anerkjenne folkelig motstand framfor statsdyrking
Ukrainske anarkister og antiautoritære har gjentatte ganger argumentert for at målet for solidariteten ikke er regjeringa i Kyiv, men vanlige mennesker som forsvarer hjemmene sine, lokalsamfunnene sine og muligheten til å bestemme sin egen framtid. Å støtte motstanden deres krever ikke at man later som den ukrainske staten er progressiv, frigjørende eller hevet over all reell kritikk. Det krever heller ikke at man later som NATO er en altruistisk god kraft, eller at våpenleveranser fra Vesten ikke kan skape problematiske avhengighetsforhold. Men man kan ikke miste virkeligheten på bakken av syne.
Solidarity Collectives er et tydelig eksempel på hvordan dette ser ut i praksis. Kollektivet støtter den ukrainske befolkningas motstand materielt, både gjennom humanitær og militær hjelp. Samtidig fortsetter de å motsette seg ulikhet, autoritære tendenser, angrep på arbeidere og nyliberal gjenoppbygging.
Også belarusiske anarkister har beskrevet sitt syn på den ukrainske staten under krigen på en tilsvarende pragmatisk måte. ABC Belarus har uttrykkelig advart mot at militær deltaking kan utvikle seg til en ny form for statspatriotisme, og understreket at samarbeid med ukrainske myndigheter fortsatt er en midlertidig nødvendighet, ikke en ideologisk tilslutning. Det viser tydelig at anarkister kan motsette seg begge de involverte statene uten å late som om de er det samme eller representerer den samme trusselen.
Russland valgte å starte fullskalainvasjonen, det valgte å okkupere og annektere territorium, og det valgte å påtvinge mennesker som gjorde motstand mot det, sitt styre. Ukrainere som kjemper tilbake, gjør det ikke bare for et flagg, ei grense eller interessene til sin egen herskende klasse, og det er makabert å insistere på det. Hvis man, i anarkismens navn, avslutter denne motstanden, ville resultatet være at det bidrar til at det langt sterkere russiske militæret får friere spillerom til å innføre sitt styre, og at det ikke lenger ville være noe rom for ukrainske anarkister til å organisere seg.
Pasifisme har ikke alltid vært utgangspunktet
Når man undersøker anarkismens historie, finner man eksempler på en tydelig pasifistisk tradisjon blant enkelte personer og kollektiver. Kristne anarkister som Tolstoj avviste for eksempel hærer, patriotisme og voldelig motstand. Et tolstojansk svar på Ukraina ville lagt vekt på militærnekting, desertering, ikke-samarbeid og ikke-voldelig motstand.
Sjøl om dette kan ses som et konsekvent standpunkt, har det aldri vært det eneste standpunktet.
Anarkismens historie rommer også væpna opprør, antikolonial motstand, sabotasje, revolusjonære militser og midlertidig samarbeid med politiske krefter anarkister hadde dyp mistillit til. Og det har vært debatt om disse valga nesten helt fra begynnelsen.
Bakunin er relevant her fordi han skilte mellom å frigjøre folk fra imperialt styre og å bygge en ny nasjonalstat i stedet.Under revolusjonene i 1848, før hans anarkistiske ideer var fullt utvikla, tok han til orde for å bryte opp de russiske, østerrikske, prøyssiske og osmanske imperiesystemene og så for seg at folkene som levde under dem, i stedet skulle slutte seg sammen i frivillige føderasjoner. I Appell til slaverne snakka han til og med om at «Stor-Russland, Lille-Russland og Polen» skulle frigjøres fra det russiske imperiet, der «Lille-Russland» var betegnelsen fra imperietida som den gang vanligvis ble brukt om store deler av Ukraina.
Hans seinere anarkisme gjorde dette skillet enda tydeligere. Bakunin avviste nasjonalisme som politisk prinsipp og motsatte seg å erstatte én sentralisert stat med en annen, men han hevda fortsatt at folk hadde rett til å eksistere fritt og organisere seg nedenfra. I Statism and Anarchy beskrev han frihet i uttrykkelig føderalistiske termer, nedenfra og opp fra autonome kommuner og regioner til «hele folk», samtidig som han insisterte på at nasjonalitet aldri måtte bli et eksklusivt eller overordnet politisk prinsipp.
Poenget er altså ikke at Bakunin ville ha støtta en moderne ukrainsk nasjonalstat. Nesten helt sikkert ikke. Poenget er at hans motstand mot nasjonalisme ikke betydde likegyldighet overfor imperialistisk dominans. For ham var det å bli kvitt fremmed styre og å bli kvitt innenlandske herskende klasser to sammenknytta problemer, som ikke gjensidig utelukker hverandre.
Splittelsen mellom Kropotkin og Malatesta under første verdenskrig viser tydelig hva problemet handler om. Kropotkin støtta ententemaktene fordi han mente tysk militarisme utgjorde en spesiell trussel, og frykta at en umiddelbar fred ganske enkelt ville belønne erobring. Malatesta var sterkt uenig og advarte mot at anarkister lot regjeringer og herskende klasser definere hva som var politisk nødvendig for dem.
Men Malatesta var ikke absolutt pasifist. Han forsvarte uttrykkelig retten til at undertrykte og erobrede folk skulle gjøre motstand. Hans innvending var at legitimt sjølforsvar ble gjort om til politisk lojalitet overfor statene som hevda å stå for dette forsvaret.
Begge advarslene er fortsatt nyttige. Kropotkin forsto at utfallet av en krig kan få dramatisk betydning for hvilken frihet mennesker som lever under erobring, faktisk har. Malatesta forsto hvor lett motstand kan bli ei unnskyldning for å underordne anarkistisk politikk under regjeringer og hærer. Russisk okkupasjon ville gjøre autonom organisering i Ukraina betydelig vanskeligere, og å erkjenne dette krever ikke at man gir den ukrainske regjeringa eller NATO noen form for tillit.
Makhnovistene sto overfor ei lignende motsetning i praksis under de revolusjonære kampene i Ukraina. De kombinerte væpna forsvar med bondeorganisering og frie sovjeter, kjempa mot flere okkuperende og kontrarevolusjonære styrker og inngikk på enkelte tidspunkter midlertidige militære avtaler med bolsjevikene mot de hvite hærene. Det gjorde åpenbart ikke Makhno til bolsjevik. Det var taktisk samarbeid mot en umiddelbar fiende, og det at bolsjevikene seinere knuste bevegelsen, er også en nyttig påminning om hvor slike allianser kan føre.
Også koreanske anarkister som kjempa mot japansk kolonialisme, viser at motstand mot nasjonalisme aldri nødvendigvis har betydd likegyldighet overfor fremmed dominans. De deltok i den antikoloniale kampen, samtidig som de forsøkte å knytte frigjøring fra japansk styre til en breiere frihetlig sosial revolusjon, i stedet for ganske enkelt å erstatte kolonistyret med en ordinær nasjonalstat.
Ingen av disse eksemplene passer nøyaktig på dagens Ukraina, og de bør heller ikke tvinges til å gjøre det. Men de viser at anarkister gjentatte ganger har stått overfor det samme grunnleggende dilemmaet: Hvordan motsetter man seg en umiddelbar form for dominans uten å la institusjonene som brukes til forsvar, bli en ny kilde til dominans? Historisk har det anarkistiske svaret sjelden vært å nekte å gjøre motstand.
Anarkister med ulike syn på krigen i Ukraina
Det finnes ikke ett eneste anarkistisk standpunkt til Ukraina. Den polske Federacja Anarchistyczna kom for eksempel med ei antikrigserklæring i mars 2022 der den avviste kravet om å velge mellom russisk imperialisme og NATO-utvidelse. Den la vekt på transnasjonal arbeidersolidaritet, flyktninger og motstand mot militarisme, snarere enn militær støtte til Ukraina. Sjøl om mange kanskje er uenige i dette standpunktet, har det sin plass i en plass mellom likestilte.
Men det er bare én del av dagens anarkisme.
Et påfallende stort antall anarkister i land som Ukraina, Belarus, Russland og Tsjekkia har kommet til en helt annen konklusjon: Motstand mot Russland, også gjennom væpna kamp når det er nødvendig, er forenlig med å forbli anarkist.
ABC Belarus er omtrent så tydelige som det er mulig å bli. I juni 2022 skrev de at anarkister har rett til kollektivt sølforsvar når en stat kommer for å ta fra dem friheten, og avviste uttrykkelig kravet om fred «for enhver pris». De gikk lenger og kalte væpna motstand mot Putin en «revolusjonær nødvendighet» og oppfordra til støtte til anarkister som kjemper i Ukraina, samtidig som de støtta antikrigsarbeid i Russland og Belarus.
Samtidig understreker ABC Belarus at samarbeidet med Ukrainas regjering var ei tvungen, midlertidig ordning, og advarte mot å la militær deltakelse utvikle seg til patriotisme. Argumentet deres er ikke at militære institusjoner har slutta å være autoritære, men at kapitulasjon overfor en annen autoritær stat ikke løser det problemet.
Det belarusiske kollektivet Prameń kom til en lignende konklusjon. De erkjente åpent at det å slutte seg til statlige militære strukturer er «et brudd med den anarkistiske tradisjonen», men sa likevel at de støtta kamerater som gjorde det fordi det, under faktiske krigsforhold, ikke så noen annen effektiv måte å føre væpna motstand på. De støtta både militære og ikke-militære former for kamp.
Prameńs begrunnelse var praktisk, ikke romantisk. Anarkistene mangla mannskap, ressurser, trening og våpen til å skape en fullt autonom hær. En uavhengig væpna styrke som ikke var anerkjent, kunne ganske enkelt bli knust. Å slutte seg til ukrainske strukturer ble derfor forstått som et kompromiss tvunget fram av materiell svakhet, ikke som en ideologisk oppdagelse av at statlige hærer plutselig var ønskelige.
Også russiske anarkister har kommet til omtrent samme konklusjon fra innsida av aggressorstaten.
I en uttalelse fra august 2024 beskrev Autonomous Action invasjonen direkte som «imperialistisk aggresjon fra den russiske staten». Samtidig erklærte de at de ikke sto på den ukrainske statens side, eller på noen stats side, mens de argumenterte for at en russisk seier ville være katastrofal for mennesker i Ukraina, Russland og Belarus.
Uttalelsen tok også opp tendensen til å se krigen ut fra et symmetrisk ståsted: «Under de nåværende omstendighetene mener vi at standpunkter som ‘begge er like frastøtende’, ‘det er ingen forskjell mellom Zelenskyj og Putin’ og så videre, er meningsløse.
Det ga mening å rope ‘mot alle!’ under første verdenskrig, da like autoritære imperialistiske rovdyr kjempa direkte mot hverandre. Nå, under forhold med radikalt ulik styrke og et objektivt friere politisk system i Ukraina, bidrar en slik posisjon bare til at Kreml vinner.
Enda viktigere er det at de uttrykkelig støtta antiautoritære som hadde tatt til våpen mot russisk imperialisme, «sjøl om de hadde slutta seg til den ukrainske statshæren». De var også mot tvungen mobilisering i Ukraina og restriksjonene på menns utreise fra landet. Det er vanskelig å avfeie dette standpunktet som uttrykk for ukrainsk nasjonalisme, av den enkle grunnen at det kommer fra russiske anarkister.
Den russiske anarkistiske gruppa BOAK gikk enda lenger og gjennomførte sabotasje mot russisk militær- og logistikk-infrastruktur, samtidig som den fortsatte å formulere måla sine uttrykkelig som antistatlige og revolusjonære.
Det tsjekkiske Anarchist Federation har vært en av de tydeligste stemmene for motstand innen International of Anarchist Federations. I teksten People Must Come First fra 2022 argumenterte den for at arbeidere i Ukraina ikke først og fremst skulle kjempe for den ukrainske staten, men for å bevare de politiske frihetene som i utgangspunktet gjør framtidig sosial kamp mulig.
Forfatterne formulerte poenget med beundringsverdig klarhet: «en angripende diktator som jamner hele lokalsamfunn med jorda, vil ikke bli stansa av våre antimilitaristiske manifester.»
Den tsjekkiske føderasjonen erkjente også åpent at anarkister internasjonalt var splitta i dette spørsmålet, og det er viktig fordi det hindrer at én falsk ortodoksi blir erstatta med en annen.
Dagens anarkisme er splitta. Men det finnes åpenbart en betydelig anarkistisk strømning, med dype historiske og regionale røtter, som støtter den ukrainske motstanden.Det er verdt å merke seg geografien der denne strømninga står sterkest – Ukraina, Belarus, Russland og Tsjekkia, nettopp steder der anarkister har direkte erfaring med russisk makt eller russiskstøtta autoritært styre.
Og mange av disse gruppene har klare fellestrekk: De støtter motstand, avviser ubetinga lojalitet til Kyiv, motsetter seg tvungen militærtjeneste, fortsetter arbeidet med fangestøtte og solidaritet med arbeidere, og betrakter samarbeid med statlige strukturer som taktisk, ikke ideologisk.
Det betyr ikke nødvendigvis at nærhet automatisk gjør at noen har rett. Men det betyr at det er noe merkelig ved at anarkister som lever trygt andre steder, erklærer at de som faktisk konfronterer russisk invasjon eller diktatur, har diskvalifisert seg fra anarkismen fordi de velger å slå tilbake.
Kompromisset er reelt
Et kontroversielt, men nødvendig poeng er at «støtt Ukraina» ikke betyr at man fullstendig skal slutte å snakke om Ukraina og unngå alle former for kritikk.
Motsetningene forsvinner ikke bare fordi motstanden er berettiga. Tvungen mobilisering er fortsatt tvang, angrep på arbeiderrettigheter er fortsatt angrep på arbeidere, og høyreekstreme grupper blir ikke ufarlige fordi de tilfeldigvis kjemper mot Russland. Vestlig militærhjelp kan skape reelle avhengighetsforhold og gi utenforstående stater innflytelse, mens militære strukturer i seg sjøl fortsatt gjenskaper hierarki og lydighet. Anarkister i regionen som støtter motstanden, er stort sett svært tydelige på disse problemene, i stedet for å late som de ikke eksisterer.
Det er ikke nødvendig å romantisere den ukrainske staten eller dens militære styrker for å argumentere for motstand. At de tilgjengelige forsvarsmidlene er korrupte, toppstyrte eller knytta til statsmakta, gjør ikke russisk erobring til et nøytralt utfall, langt mindre til et ønskelig utfall.
Det samme gjelder militærhjelp. Å ta imot våpen fra stater betyr ikke at man stoler på disse statene eller betrakter deres involvering som basert på at giverne er godhjerta eller altruistiske, og at man ser bort ifra at avhengighet kan lett bli en kilde til politisk press.
Men det viktigste spørsmålet er om disse våpnene brukes til å motsette seg okkupasjonen , samtidig som anarkistene beholder sin egen politikk og uavhengighet – ikke om motstanden har klart å holde seg helt fri for statlige strukturer.
Pasifismen har en lignende indre spenning. Desertering, streiker, sabotasje mot krigslogistikk, motstand mot mobilisering og ikke-voldelig sivil motstand hører alle hjemme i en anarkistisk antikrigspolitikk. Men disse [aksjonsformene] må faktisk fungere.
Hvis russiske soldater legger ned våpnene, tar invasjonen slutt. Hvis ukrainere som forsvarer hjemmene sine legger ned våpnene mens det russiske militæret fortsatt står der, tar ethvert håp om ukrainsk suverenitet slutt. Autonomous Action gjorde nettopp dette skillet da de avviste oppfordringer teorien om at alle skulle avvæpne seg samtidig, når de to sidene i praksis ikke befinner seg i symmetriske posisjoner.
Den antimilitaristiske innvendinga er at kamp gjennom statlige institusjoner kan styrke hierarki, nasjonalisme og militariserte former for politikk, og den risikoen er reell. Men anarkister som støtter motstanden, påpeker at invasjon og okkupasjon i seg sjøl er former for militarisert dominans, og at det å nekte å slå tilbake ikke får denne dominansen til å forsvinne. Den egentlige uenigheten handler om hvilke farer anarkister bør prioritere, og hvordan man kan motsette seg den ene uten å bli oppslukt av den andre.
Men disse uenighetene kan ikke engang diskuteres hvis vestlige anarkister, som befinner seg langt unna denne krigen, bestemmer seg for å stenge ute alle stemmer som ikke uttrykkelig er pasifistiske.