Viktoriia Pihul , en ukrainsk feminist og rådsmedlem i den ukrainske demokratiske sosialistiske organisasjonen Sotsialnyi Rukh (sosial bevegelse), snakka med Federico Fuentes for LINKS International Journal of Socialist Renewal angående situasjonen i Ukraina, to år etter Russlands fullskala invasjon.
Hva har vært de viktigste innvirkningene på det ukrainske samfunnet av to års krig? Hvordan har dette endra seg over tid?
Den viktigste innvirkningen har vært normaliseringa av fullskala krig. På to år har folk blitt vant til krig og gjort det til en del av hverdagen. Krig blir sett på som et av de viktigste sosiale problemene, men som ett blant mange. Som et resultat av dette har den politisk konfrontasjonen kommet tilbake, det samme har diskusjoner om problemer som korrupsjon, ulikhet, økonomiske problemer og så videre.
Sjølsagt, på en eller annen måte, blir de fleste diskusjoner fortsatt sett i sammenheng med krigen og motstanden mot Russland. Alle politiske krefter søker å appellere til hæren og kampen mot Russland, med synspunkter eller forslag som vanligvis er begrunnet med at de er «nyttige for fronten og for seier». Men det er ikke slik at det ukrainske samfunnet er totalt utmattet av krig: nivået på støtten til hæren har vært stabil i lang tid.
Snarere har folk blitt vant til krig og tilpasset seg nåværende forhold, som de innser ikke kommer til å endre seg på veldig lenge. På en måte fungerer krig som en kraftig demper for mange interne konflikter (klasse/politisk/ideologisk osv.). Men med normaliseringa av krigen vil disse konfliktene vende mer og mer tilbake til tilstanden før fullskalainvasjonen, men nå blir krigen brukt som et av – om ikke det avgjørende – argumentet for forskjellige politiske standpunkter.
Hvordan leser Sotsialnyi Rukh den nylige fjerninga av tidligere øverstkommanderende Valery Zaluzhny, som ble erstatta med general Oleksandr Syrsky ?
Hovedproblemet med denne erstatninga er mangelen på åpenhet. [Ukrainas president Volodymyr] Zelenskys forståelse av presidentmaktens suverenitet er ekstremt feilaktig. Til og med før fullskalainvasjonen forklarte han aldri sine ansettelser og oppsigelser. Fullskala-krigen har bare forsterket dette problemet. For eksempel ble Zelenskys nære venn Ivan Bakanov, som var sjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten, avskjediget uten noen forklaring – sjøl om det var åpenbart at handlingene hans i det minste kunne beskrives som «uaktsomme». Vi har ikke fått noen klar forklaring som rettferdiggjør behovet for å erstatte Zaluzhny. I stedet har det bare vært en vag offentlig uttalelse og en lukket orientering for pressen. Offentligheten har ikke blitt fortalt alt. Dette er delvis forståelig, ettersom krig setter grenser for åpenhet. Det eneste vi står igjen med er imidlertid spekulasjoner basert på innsideinformasjon i ulike medier.
Zaluzhnys situasjon er ganske paradoksal. Samfunnet har i økende grad kritisert hæren. Den ukrainske hæren har arvet mange problemer fra den sovjetiske hæren. De som kommer inn i hæren er ikke fornøyd med byråkratiet, utdaterte metoder, korrupsjon og så videre. På den annen side hadde ikke denne negativiteten påvirket Zaluzhnys popularitet. Dette til tross for at Zaluzhny ikke gjorde tiltak mot upopulære ledere i hæren (for eksempel sjefen for det medisinske korpset som ikke klarte å forsyne hæren med taktisk medisin (linkne er lagt til av oss.Oversetters merknad), eller lederne for de territorielle rekrutteringssentrene som var involvert i korrupsjon).
Det er vanskelig å overvurdere Zaluzhnys rolle i å stå imot den russiske invasjonen: han var en strålende general hvis ukonvensjonelle og modige handlinger redda landet vårt. Som et resultat ble hans autoritet praktisk talt uangripelig, i hæren og i samfunnet. Som enhver annen person kan han gjøre feil og har svakheter. Men legenden som har vokst opp rundt ham hemmer enhver seriøs diskusjon om dette.
Samtidig påvirket hærens problemer Zelenskys støtte. Zelenskys misnøye med Zaluzhny var forårsaket av hans forsøk på å være en uavhengig stemme i media. Zelenskys team legger stor vekt på å kontrollere det som skal være hovedbuskapet i media og liker ikke at noen avbryter agendaen deres. Disse fakta, sammen med mangelen på tilstrekkelige forklaringer for denne avgjørelsen, førte til populariseringen av forenklede forklaringer – for eksempel at Zaluzhny ble erstatta fordi han var for pessimistisk, mens Zelensky krevde mer optimistiske rapporter fra ham . Et godt eksempel på denne tendensen. er denne politiske artikkelen).
Dette er sannsynligvis en overforenkling: vi så ingen alvorlige uoverensstemmelser eller konflikter i den ukrainske generalstaben eller mellom den militære og politiske ledelsen under sommerens motoffensiv. Mange av avgjørelsene som nå blir kritisert i ettertid (forsvaret av Bakhmut og samtidige offensiver flere steder) kan ikke overlates til én person. Sjøl om mange av problemene i 2023-offensiven var forårsaka av mangelen på og forsinkelsen av utenlandsk militær støtte, ble beslutninga om å endre øverstkommanderende sannsynligvis provosert fram av de samme problemene. Det søkes åpenbart etter en ny strategi for å møte Russland under stadig vanskeligere forhold. Vi håper den nye strategien vil fokusere på hvordan Ukrainas styrker bedre kan utnyttes– slik som skjedde med sjøoffensiven i 2023 , som var en stor seier for Ukraina som gjenåpnet Svartehavet for handel.
–Vårt inntrykk utenfor Ukraina er at kritikken av Zelensky ser ut til å øke mer generelt. Det har vært protester over ulike spørsmål , fra den nye mobiliseringsloven til budsjettprioriteringer for lokale myndigheter, og ordninga for å rasjonalisere universitetsutdanninga. Kan du gi oss en vurdering av omfanget av disse kritikkene og protestene? Ser du på dem som noe som svekker krigsinnsatsen?
Dette er rett og slett en konsekvens av normaliseringa av krigen og tilbakekomsten av offentlig politikk. I en ideell verden ville samfunnet være fullstendig samla, sånn det var ved starten av invasjonen. Men dette er umulig. Hovedårsaken er at ulike sosiale grupper er i ulik grad er forberedt på å legge bånd på sine interesser for å vinne krigen. Mer privilegerte sektorer, som er fjernere fra krigen, kan ha mye å tape på landets nederlag. Men de vet at de i det minste lett kan reise til utlandet. På den annen side kan arbeiderklassen og lavere middelklasse for det meste ikke se ei framtid uten Ukraina og er derfor forberedt på å inngå store kompromisser på egen bekostning, for å oppnå seier.
Det er åpenbart at offensiven mot arbeidernes rettigheter starta denne gradvise gjenkomsten av offentlig politikk. Arbeidere og mange andre grupper er på defensiven her. Denne tilbakekomsten av politikk betyr at hvert problem, hver kritikk, enhver proteststemning vil bli brukt av en eller annen politisk gruppe. Dette vil uunngåelig føre til overdrivelser, svekke evnen til å ta beslutninger og så videre. Dette er ikke bare Ukraina – dette er en politisk prosess som er karakteristisk for nesten alle land i Øst-Europa. Den eneste forskjellen er at vi kjemper en fullskala krig mot en overlegen fiende.
Alt dette har selvfølgelig innvirkning på krigen. For eksempel har forsinkelsen med å vedta loven om mobilisering stoppet opp en raskere utbytting av utmattede tropper ved fronten. Men det er viktig å merke seg at hovedårsaken til denne forsinkelsen, og Zelenskys manglende vilje til å gjennomføre en ny storstilt mobilisering, er økonomisk . Kostnadene ved mobilisering kan ikke dekkes uten å øke skattene. Det er dette som skremmer regjeringa, ikke bare at det er færre som er villige til å kjempe. Regjeringas ønske om å beskytte privilegerte grupper fra krigsbyrden vil i økende grad komme i konflikt med krigsinnsatsen. Vi vil fortsette å sette søkelyset dette.
I et nylig intervju sa Commons- redaksjonsmedlem Oksana Dutchak «det er følelsen av urettferdighet i forhold til mobiliseringsprosessen, der rikdom og/eller korrupsjon fører til at det overveiende (men ikke utelukkende) er arbeiderklassens mennesker blir mobilisert, noe som går mot idealbildet av ‘folkekrig’ der hele samfunnet deltar.» Hvor alvorlig er denne trenden?
Mobilisering er nødvendig for å klare å motstå ytre aggresjon, men den fungerer urettferdig under dagens forhold. Det ukrainske samfunnet er klassedelt. Utrustet med makt vil de privilegerte klassene for enhver pris prøve å redusere antall ofre fra deres egen klassen. De rike har mange flere muligheter til å betale bestikkelser for å unngå militærtjeneste. I motsetning til dette er arbeidere praktisk talt stemmeløse og vil med mye større sannsynlighet betale med livet. Derfor er byrden for arbeidsfolk uforholdsmessig større. Risikoen for sanksjoner for å ikke følge kravene til mobilisering er mye høyere for de fattige, siden deres tilgang til advokater er begrensa. Samtidig introduseres nye forordninger som gjør at de rike lovlig kan kjøpe seg ut av tjeneste, eller reise til utlandet. Nyliberal sysselsettingspolitikk har også svekka insentiver for for arbeidere til å bli med i militæret. Siden juli 2022 har mobiliserte arbeidere mista retten til å motta gjennomsinntektene på arbeidsplassene sine på toppen av lønnen som soldat, noe som gjør arbeidere og deres familier mer sårbare. Og administrativt er det mye lettere å distribuere stevninger i masseomfang der arbeiderne er konsentrert – ved gruver, jernbaner, landbruksbedrifter osv.
For å opprettholde støtten til forsvarskrigen, er det nødvendig å etablere sosial likhet. Helt fra og med konfiskering av rikdom som overstiger normen som trengs for et anstendig liv, progressiv beskatning for å bedre økonomisk støtte familiene til arbeidere drept ved fronten, og en fullstendig stopp i reformer som øker fattigdom. Jeg vil legge til at det er vanskelig å gi entydig svar på spørsmålet om skjev mobilisering av på grunnlag av klassebakgrunn, fordi staten ikke er interessert i å føre statistikk over sosial tilhørighet til de som er mobilisert.
Kamerater fra Sotsialnyi Rukh har analysert manglene ved den nylig foreslåtte nye arbeidsloven, som styrker næringslivets makt og svekker organisert arbeidskraft. Hvordan kan fagbevegelsen bekjempe dette under krigsloven?
I motsetning til oligarkene prøver arbeidere å unngå å undergrave landets økonomi for sine egne interesser. Derfor er de viktigste måtene for oss å bekjempe antiarbeiderinitiativer gjennom mediedekning i landet og lobbyvirksomhet mot slike initiativ med utenlandske partnere. Begge tiltakene har vist seg effektive: Arbeiderfiendtlige tiltak er svært upopulære og ustrakt mediedekning har ført til alvorlige forsinkelser i implementeringa. Samarbeid med utenlandske partnere har også bidratt til å legge press på myndighetene ved å øke kostnadene for å få innført slike tiltak.
Ideelt sett skulle vi gjerne sett like strenge krav til sosiale rettigheter (som er tilpasset en fullskala krig), som krav til kamp mot korrupsjon. Alt dette bør tas i betraktning med hensyn til Ukrainas videre integrering i EU, ikke minst fordi EU har mer juridisk beskyttelse for arbeidere enn Ukraina. På en eller annen måte vil Ukraina måtte harmonisere sin lovgivning med EU.
Til slutt, og kanskje viktigst, ser vi hvordan den økonomiske virkeligheten begynner å presse på for et skifte bort fra det nyliberale paradigmet . Ukraina begynner å lide av mangel på arbeidskraft — mer enn 90 % av bedriftene hevder å møte mangel på arbeidskraft. På denne bakgrunn vil vedtakav nye «antiarbeidslover» bare føre til en større utvandring fra landet. Så langt har myndighetene forsøkt å løse dette problemet gjennom ganske naive administrative grep, som f.eks lobbyvirksomhet for å kutte på sosiale ytelser for fordrevne ukrainske borgere i Europa. Det er imidlertid åpenbart at slike skritt er dømt til å mislykkes, ettersom europeiske land ønsker å integrere fordrevne ukrainere i sine økonomier. Før eller siden vil regjeringa måtte finne måter å bringe tilbake de som dro ut og beholde de som ble igjen. Vi vil fortsette å påpekte alt dette og advare om konsekvensene av lite gjennomtenkt politikk.
Mens vestlige regjeringer var raske med å komme Ukraina til unnsetning i ukene etter invasjonen, er den militære hjelpen som gis i dag langt under det nivået som er nødvendig. Hva kan dette fortelle oss om hvordan vestlige myndigheter ser på krigen? Og hva kan Ukrainas støttespillere i andre land gjøre for å hjelpe til med å snu denne situasjonen, og også hjelpe venstreorienterte i Ukraina?
Vi merker de direkte effektene av nedgangen i vestlig støtte. Færre russiske missiler blir skutt ned, noe som betyr flere sivile dødsfall. Og russiske tropper rykker raskere fram ettersom den ukrainske hæren går tom for ammunisjon. Men vi er langt fra å tro at Vesten har fått nok av Ukraina. Snarere ser vi en normaliseringsprosess av krigen og et skifte bort fra nødsituasjonen i de første månedene av invasjonen. Alt dette har ført til en betydelig nedgang i bistanden på grunn av det vanlige byråkratiet.
Det har også tillatt små, men innflytelsesrike grupper – som ytre høyre, landbruksinteresser, oljehandlere og enkelte medlemmer av militære kretser – å bruke Ukraina som et middel for politisk utpressing. For eksempel var [Ungarns statsminister Viktor] Orbán i stand til å presse 10 milliarder euro fra EU i retur for sin avstemning om Ukraina-hjelpepakken. Og europeiske bønder har mottatt flere subsidier fra EU takket være blokaden av ukrainsk handel. Dessuten har mange europeiske hærer gjort ganske lukrative utstyrsoppgraderinger, ved å bruke bistand til Ukraina som en unnskyldning for å få amerikansk og tysk støtte. Når det gjelder det australske forsvarsdepartementet, bestemte det seg av interne grunner for å ødelegge helikoptre i stedet for å la Ukraina bruke dem til å evakuere sårede solidater.
Å hjelpe Ukraina avhenger ikke så mye av om flertallet av det vestlige samfunnet støtter Ukraina, men av i hvilken grad Vesten er forberedt på å motstå utpressinga av disse små, men godt organiserte gruppene. Dette handler ikke bare om Ukraina, da disse gruppene forsøker å manipulere samfunnet også på andre samfunnsspørsmål. Dette gjelder spesielt viktigheten av å motarbeide ytre høyre. Nesten overalt er det ytre høyre som blokkerer støtten til Ukraina. Etter den russiske hæren er disse ytre høyre gruppene i Europa fiende nummer 2 for den ukrainske staten. Sjøl de som støtta Ukraina ved starten av invasjonen (som Polens Lov og Rettferdighetsparti, PiS) bruker nå anti-ukrainsk retorikk for å skape entusiasme blandt velgerne sine.
Den beste måten for venstresida i utlandet kan støtte venstresida i Ukraina er å støtte Ukraina og dets motstand. Som en som gjentatte ganger har sett vestlige luftvernmissiler skyte ned russiske droner og missiler fra vinduet i huset mitt, kan jeg med sikkerhet si at vestlig militærhjelp redder ukrainske liv. Ukrainere følger aktivt med på politikken i vestlige land, og ser dem på mange måter som en modell å strebe etter. Ukrainere vil aldri glemme hvem i Vesten som støtta dem og hvem som var imot dem.
Gitt det faktum at de fleste høyrebevegelser fører anti-ukrainsk politikk, vil venstreorienterte som forsvarer Ukraina i utlandet bidra til å heve profilen til venstresida i Ukraina. Så hvis du vil støtte oss, støtte Ukraina. Gå til handlinger, be representantene dine om å støtte Ukraina, skriv om oss i media. Dessuten vil direkte støtte til venstreukrainske organisasjoner, som ukrainske fagforeninger (for eksempel Confederation of Free Trade Unions of Ukraine og Federation of Trade Unions of Ukraine ), Solidarity Collectives , FemSolution , Sotsialnyi Rukh og tidskriftet Commons bidra til å heve vår profil i Ukraina.
Zelensky-regjeringa har stilt seg på Israels side i dets okkupasjon av Gaza, mens Social Movement nylig ga ut en uttalelse : «Fra Ukraina til Palestina – okkupasjon er en forbrytelse». Hva er meningene i Ukraina om denne konflikten? Endrer den seg?
Å si at den ukrainske regjeringa støtter Israel fullt ut er ikke helt korrekt. Ukraina har stemt for praktisk talt alle pro-Palestina resolusjoner i FN. Zelensky støtter sjøl offentlig en tostatspolitikk og palestinsk uavhengighet. Støtteuttalelsene for Israel var i stor grad opportunistiske, feilaktige og ute av kontekst. De ble sagt kort etter 7. oktober, som var en forferdelig forbrytelse uavhengig av om vi fordømmer Israels påfølgende handlinger. Ukrainsk utenrikspolitikk lider av opportunisme, men i spørsmålet om Palestina har Ukraina en mye bedre posisjon enn de fleste utviklede land.
De fleste ukrainere vet lite om Midtøsten og dets konflikter. Men fullskala krigen har hatt en tendens til å normalisere en pro-palestinsk posisjon i samfunnet. For det første har de fleste ukrainere en svært lite positiv oppfatning av israelske myndigheter på grunn av deres vennskap med russiske ledere. Sjøl nå, når den russiske føderasjonen forsyner anti-israelske grupper med våpen, så nekter Israel å oppheve sin blokade av tilførsel av våpen laget med israelsk teknologi fra Europa til Ukraina. For det andre begynner flere ukrainere å sette seg inn i postkolonial kunnskap og se paralleller mellom Israels og Russlands handlinger: vilkårlige angrep på boligområder, bosetting i okkuperte områder osv.
Hovedforskjellen mellom våre konflikter er at det ukrainske folket har en fullt ut fungerende stat, mens det palestinske folket er fratatt dette. Russland skulle gjerne se at det samme gjaldt for Ukraina, siden det ville være lettere for dem å drepe ukrainere hvis vi ikke hadde vår egen stat. Vi så dette under den russisk-ichkerske krigen . Netanyahu gjentar på mange måter ganske enkelt det Russland gjorde med Ichkeria. Det er derfor ukrainere trenger å vite mer om Palestina – ikke bare av moralske grunner, men som en advarsel om hva vår fiende ønsker å oppnå og metodene de kan bruke.