Publisert på nettstedet New Eastern Europe, 26. august 2026. Av Alison Jones
Byen Lviv har blitt et reisemål for mange ukrainere som flykter fra lokalsamfunn på frontlinja. I begynnelsen så mange på dette som et midlertidig tiltak. Nå begynner imidlertid Lvivs nye innbyggere å bidra til en mer omfattende diskusjon om byens identitet.
Da Russland starta sin fullskala invasjon i februar 2022, flykta tusenvis av ukrainere i øst og sør til Lviv. Mange forventa å bli noen uker eller måneder, før de skulle dra hjem igjen.
Lviv tilbød relativ trygghet. Den lå langt fra frontlinjene og nær den polske grensa, noe som gjorde det mulig å fortsette vestover om nødvendig.
Fire år seinere er mange fortsatt i byen.
Barn som kom fra Kharkiv, Kherson, Donetsk og andre hardt berørte regioner, går nå på Lviv-skoler. Foreldrene deres har funnet jobber, leid leiligheter og åpna virksomheter. Noen har kjøpt boliger.
Ifølge FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) Displacement Tracking Matrix (DTM) bodde det mer enn 200 000 internt fordrevne ukrainere i Lviv-regionen i 2025, noe som gjør den til et av Ukrainas største samlinger av intern fordrevne. Flytting av mennesker i denne skalaen representerer et stort demografisk skifte i Ukrainas nyere historie og endrer hvor folk bor, arbeider og studerer.
Mange nyankomne kom fra østlige og sørlige Ukraina, hvor det ofte ble snakka russisk hjemme.
Lvivs historie skiller byen fra store deler av det østlige og sørlige Ukraina. Byen var aldri en del av det russiske imperiet. Russiske styrker okkuperte den kortvarig under første verdenskrig, men Lviv tilbrakte store deler av perioden før andre verdenskrig under habsburgsk og deretter polsk styre. I 1939 annekterte Sovjetunionen byen som en del av sin okkupasjon av Øst-Polen.
Ukrainsk har lenge vært sentralt i det offentlige livet i Lviv, og byen forblir et av landets sterkeste sentre for ukrainsk språk og kultur.
Ankomsten av så mange mennesker har brakt disse ulike historiene inn i de samme klasserommene, arbeidsplassene og nabolagene. Men det å bo i samme by betyr ikke nødvendigvis at man føler seg hjemme.
For barn handler tilpasning til Lviv ikke nødvendigvis om fiendtlighet eller ekskludering. Ofte er vanskelighetsgraden mer grunnleggende: hvordan man starter opp på nytt.
Daniil Mediakovskyi, en offentlig skolepsykolog som arbeider med internt fordrevne barn, sa at han ikke har sett utbredt fiendtlighet mot fordrevne barn. I stedet mener han at de største barrierene for integrasjon kommer innenfra den enkelte: traumer, usikkerhet og kampen for å føle at de hører til.
Noen barn snakker russisk hjemme, men bruker ukrainsk på skolen, noe som gir ei ekstra utfordring til en allerede vanskelig overgang. Men for Mediakovskyi er det dypere problemet frykt.
Han ser det til og med blant barn så unge som seks eller sju år, som har fått sin trygghetsfølelse forstyrra av fordrivelse, separasjon fra familiemedlemmer og ødelegging av hjem og lokalsamfunn.
«Krigen tok det fra dem,» sa han.
Å flytte til Lviv får ikke nødvendigvis barna til å føle seg hjemme. Noen ser fortsatt sitt virkelige hjem som et annet sted: «Jeg bor her, men hjemmet mitt er der.»
Den usikkerheten kan gjøre barn nølende til å knytte nye bånd. Hvorfor bygge et nært vennskap hvis den nye vennen kanskje flytter bort? Hvorfor gjøre Lviv til sitt hjem hvis familien kanskje må dra igjen? «Bør jeg virkelig integrere meg?» blir et usagt spørsmål. Mediakovskyi frykter at gjentatt separasjon og ustabilitet kan gjøre at noen barn nøler med virkelig å knytte seg til mennesker eller steder. Sjølsagt vil dette få langsiktige konsekvenser for integrasjonen.
Skoler og ungdomsprogrammer har blitt en del av arbeidet med å gjenoppbygge disse forbindelsene. Initiativer som leirer drevet av Ukrainas ledelsesakademi samler fordrevne barn og barn fra militærfamilier gjennom spill, pedagogiske aktiviteter og arrangementer i lokalsamfunnet.
Yura Manylov, som arbeider med barn som er berørt av fordrivelse ved Ukraina Leadership Academy, beskrev opplevelsen som å «leve mellom to verdener».
«Du skal ut i verdensrommet, men det er et lite forbindelsesrør som knytter deg til ditt forrige liv.»
For Mediakovskyi har skolene en viktig rolle i å hjelpe barn med å etablere nye forbindelser. De må skape det han beskrev som «en atmosfære som er innbydende», spesielt for barn som ennå ikke har venner eller en sterk følelse av trygghet.
Fellesskap betyr også noe utafor skolen.
Fordrevne familier organiserer noen ganger møter for folk fra bestemte byer eller regioner. På disse samlingene får folk mulighet til å snakke med andre som forstår det de har vært gjennom.
Men Mediakovskyi mener at disse fellesskapene også må være åpne for lokalbefolkningen.Nettverk bygget rundt felles erfaring av fordrivelse kan gi en tilknytning til andre, men langsiktig lokal integrasjon krever relasjoner utover dette.
Den balansen, å bevare forbindelser til hvor folk kom fra samtidig som man bygger relasjoner til der de nå bor, blir en sentral utfordring for Lviv.
Barn er ikke de eneste som prøver å bygge opp livene sine igjen.
Stanislav Fedorchuk, en ukrainsk aktivist og militær soldat, ble tvunget til å forlate Donetsk oblast etter Russlands invasjon. Venner og kolleger hjalp ham med å finne midlertidig bolig i Lviv.
Seinere flytta også større deler av familien hans dit, inkludert hans foreldre, tidligere kone og to døtre.
Deres midlertidige hjem var Kateryna-motellet i utkanten av Lviv, arrangert gjennom en mangeårig venn og frivillig.
«Det var en veldig uventa opplevelse å havne på en slags «omkjøringsvei» og desperat måtte prøve å kjempe for framtida til familien», mintes Fedorchuk.
Motellet var midlertidig. Det samme gjaldt Lviv, i hvert fall i starten.
Men midlertidige ordninger kan bli permanente når det ikke finnes noe sted å vende tilbake til.
Det har skapt nytt press på byen, spesielt når det gjelder boliger. Etterspørselen har økt, mens tilbudet fortsatt er begrensa. Markedet for nybygde boliger i Lviv har blitt et av de dyreste i Ukraina. Ifølge det ukrainske nyhetsmediet Novyny.LIVE har prisene i Lviv noen ganger overgått de i Kyiv.
For fordrevne familier kan det være vanskelig å flytte fra midlertidig bolig til et langtidshjem. Noen bodde først hos slektninger eller frivillige før de flytta inn i leide leiligheter. Andre har forsøkt å kjøpe boliger, til tross for stigende priser.
Statlige programmer gir økonomisk og boligstøtte til internt fordrevne, mens lokale myndigheter har hjulpet med midlertidig boliger og tilgang til tjenester. Støtta samsvarer imidlertid ikke alltid med levekostnadene.
Manylov fortalte at statlige tilskudd som er ment for å hjelpe internt fordrevne ofte ikke er tilstrekkelige til å dekke boutgifter.
Presset er ikke begrensa til de fordrevne. Innbyggerne i Lviv møter også økt konkurranse om boliger og økt etterspørsel etter skoler, infrastruktur og kommunale tjenester.
I 2022 var det umiddelbare spørsmålet hvor folk kunne sove. Fire år seinere er spørsmålet hva som skjer når de blir.
Språket er en del av denne tilpasninga, men det minner også om hvor mye Ukraina har endra seg siden 2022.
For mange ukrainere er språket nært knytta til familiehistorie og regional identitet. Noen fordrevne barn vokste opp med russisk hjemme og går nå på skoler hvor ukrainsk brukes til undervisning og sosialt samvær.
Spenningsnivået rundt språket eksisterte også forut for fullskala-invasjonen. En studie fra Europarådet, basert på forskning utført i 2021, fant negative holdninger mot både russisktalende og ukrainsktalende mennesker. Studien fant at 23 prosent av respondentene hadde hørt hatprat retta mot russisktalende innbyggere året før, mens 17 prosent hadde hørt lignende holdninger retta mot ukrainsktalende, fra russisktalende personer.
Krigen har siden endra hvordan folk ser på disse identitetene. Russisktalende ukrainere har kjempa i det ukrainske militæret, meldt seg frivillig og forsvart sine lokalsamfunn. Byer Russland hevda var «frigjort» har blitt symboler på ukrainsk motstand.
I Lviv splitter disse ulike opplevelsene nå de samme skolene, gatene og boligblokkene.
Spørsmålet er ikke lenger bare om ukrainere fra ulike regioner kan leve side om side. Det handler om hvorvidt de kan bygge en felles følelse av tilhørighet uten å måtte gi opp identitetene og forbindelsene de tok med seg.
Byen har vist at den kan ta imot folk under en nødsituasjon. Den vanskeligere oppgaven er å hjelpe folk til å føle at de hører hjemme i byen når nødsituasjonen blir deres hverdag.
For noen fordrevne ukrainere er denne prosessen allerede godt i gang. De har jobber, hjem og bedrifter. Barna deres har tilbrakt mesteparten av skoletida i Lviv.
For andre, særlig barn, er det fortsatt langt mellom stedet de bor og stedet de føler er hjemme.
Når Ukrainas gjenoppbygging diskuteres, er fokuset ofte på det som kan sees: ødelagte hjem, ødelagte veier, energi-infrastruktur og offentlige bygninger.
Men noen konsekvenser av krigen er vanskeligere å måle.
De er i klasserom hvor barna prøver å få nye venner. De er i familier som fortsatt ringer venner i byene de forlot for mange år siden. De er barn som sover trygt i Lviv, men som likevel tror at deres virkelige hjem er et annet sted.
Utfordringa for Lviv er ikke lenger bare å absorbere folk som ankom i en nødsituasjon. Det handler om å skape en by hvor de som kom, og ble der, kan bygge relasjoner, oppdra barn og føle at de hører til.
Lviv var en gang et sted hvor folk venta på å komme hjem.
For mange ukrainere har det blitt stedet hvor de prøver å finne ut hva hjem betyr nå.