Publisert på nettstedet til Sotsialnyi Rukh, 14.09.2026.
Fra 4. mars 2022 trådte direktivet om midlertidig beskyttelse i kraft i alle EU-land. Det var et tiltak fra EU til støtte for Ukraina, for å redde millioner av liv som var tvunget til å flykte fra den russiske hærens framrykking, som var fulgt av plyndring, voldtekter og drap på sivile. Ukrainere som fikk midlertidig beskyttelse, ble lovet hjelp med bolig, integrering i arbeidslivet, sosial trygghet og økonomisk støtte.
Men etter nesten fem år med fullskala-krig i Ukraina har innenrikspolitikken i flere EU-land den siste tida begynt å bevege seg i motsatt retning av Ukraina. I stedet for integrering og anerkjenning av åra de har bodd der, blir folk tilbudt tester i «sjølforsørgingelse»XX, kutt i ytelser og antydninger om at de bør reise hjem. Dette skjer samtidig som terroren fra de russiske styrkene ikke stopper en eneste dag. Samtidig viser diplomater som lever av det ukrainske statsbudsjettet, passivitet og får folk til å føle seg ubeskytta og desorientert.
Hva kan komme til å endre seg raskt?
I Irland forbereder regjeringa seg på å avvikle den langsiktige støtten til bolig for rundt 60 000 ukrainere innen mars 2027. Samtidig diskuteres et lovforslag som innebærer at åra under midlertidig beskyttelse ikke skal regnes med i den botida som kreves for statsborgerskap. Menneskerettighetsorganisasjoner som hjelper ukrainske flyktninger, har allerede kalt disse forslaga et forsøk på å gjøre Irland til et fiendtlig miljø for mennesker som i betydelig grad bidrar til samfunnet.
Mens den irske regjeringa åpent forbereder seg på å etterlate titusenvis av ukrainere uten bolig og uten en vei til statsborgerskap, velger Ukrainas diplomatiske misjon i Dublin å ikke legge merke til dette: konkrete henvendelser om mennesker med funksjonsnedsettelser og kreftsykdommer blir stående ubesvart av Ukrainas ambassade. Kyivs diplomatiske taushet er vanskelig å forstå i en slik situasjon og ser ikke ut som nøytralitet, men som stilltiende samtykke. Dette skjer samtidig som den sosiale støtten kuttes, arbeidsledigheten øker, det mangler et statlig program for utbygging av sosialboliger, men det er likevel et ønske om å få tilbake mennesker som ingen venter på.
Det høyreradikale partiet «Alternativ for Tyskland» (AfD) legger ikke skjul på sine hensikter og sier det rett ut: avskaffing av ytelser til ukrainske flyktninger, propaganda for «remigrasjon». Samtidig erklærer de deler av det okkuperte Ukraina og områder nær fronten som «trygge» å vende tilbake til, og arbeider for tettere forbindelser med Russland, helt fram til gjenoppretting av gassleveranser gjennom rørledninga Nord Stream.
Partiprogrammet til AfD i delstaten Sachsen-Anhalt, der de fikk nesten 50 prosent av stemmene i valget 7. september og skal danne delstatsregjering, går enda lenger: frata ukrainere status som krigsflyktninger, innføre økonomiske incentiver for å forlate landet, og i tillegg bevare og utvide russiskundervisninga i skolene, samtidig som man gjenopptar elevutveksling med Russland. Mens noen ukrainere blir bedt om å pakke koffertene, gjør man allerede skolepulter klare for skolebarn fra aggressorlandet, antakelig med kvoter for barn av deltakere i den såkalte «SVO».
Polen avvikler også gradvis støtten: Tilgangen til sosiale ytelser, helsehjelp og offentlige boliger blir redusert. Alt dette skjer samtidig som antallet forbrytelser mot ukrainere øker.
Denne tendensen har heller ikke gått utenom Danmark. I slutten av august vedtok det danske parlamentet en lov som begrenser tilgangen til midlertidig beskyttelse for ukrainske menn mellom 23 og 60 år som etter ukrainsk lov er omfattet av mobilisering og ikke har fritak fra militærtjeneste. Samtidig er det viktig å nevne dem som stemte imot: våre danske kamerater i Enhedslisten og Alternativet støtta ikke dette vedtaket.
Våre kamerater i Enhedslisten og Alternativet viste at støtte til Ukraina og forsvar av ukrainske flyktiningers rettigheter kan og bør kombineres. Det er slik ekte internasjonal solidaritet bør være: Ikke å kreve at mennesker gir avkall på retten til beskyttelse, men å kjempe for at ukrainere skal kunne leve trygt og under verdige forhold, uavhengig av kjønn.
Sjøl om EU offisielt har forlenga den midlertidige beskyttelsen for ukrainere til 4. mars 2028, og dermed erkjenner at det fortsatt er livsfarlig for millioner å vende hjem, blir hjelpen til ukrainske flyktninger stadig mindre.
At høyrepartiene blir mer populære på bakgrunn av økonomisk stagnasjon under den største krigen i Europa siden andre verdenskrig, overrasker ikke lenger så mange. Men omfanget denne nye brune bølgen får, går langt utover vanlig valgkamp. Den truer ikke bare med Ukrainas nederlag. Den styrker også antidemokratiske, antieuropeiske og sjåvinistiske holdninger som kan sette grunnlaget for Den europeiske union som overnasjonal struktur i fare.
For den brune pesten i det 21. århundret vil ikke alltid marsjere i gatene eller svinge med radikale symboler (sjøl om også dette allerede skjer overalt). I dag er den forkledd i diplomatiske formuleringer, valgprogrammer, slagord om «å beskytte nasjonale interesser» og kyniske beregninger om at billig russisk gass skal gjøre europeiske land great again.
Derfor går spørsmålet om ukrainske flyktninger i dag langt utover sosialpolitikken. Måten Europa behandler mennesker som har flykta fra russisk aggresjon, viser i hvilken grad Europa sjøl er villige er til å forsvare menneskerettighetene, solidariteten og demokratiet som det hevder å stå for.
«Sotsialnyi Rukh» ser på reduksjonen av ukrainernes rettigheter, på samme måte som reduksjonen av støtten til Ukraina generelt, ikke bare som en trussel mot landet vårt, men også som en risiko for å rive ned de demokratiske og humanitære prinsippene som Europa har kjempet fram siden midten av 1900-tallet. Hvis Europa tillater at grunnleggende menneskelige prinsipper kastes over bord for å oppnå tvilsom politisk gevinst, risikerer det å miste seg sjøl.
Samtidig er behovet for en stat som faktisk beskytter ukrainere, større enn noen gang! En stat som ikke ber folk slutte å stole på «paternalistiske» forventninger om sosial støtte og ikke flørter med konservative holdninger, men som sikrer folket ordentlige rettigheter i ei tid da det rammes av den største krigen i Europa på 100 år.