Publisert på nettstedet Graty, 16. september 2026. Av journalist Olena Tkalich Redaktør: Anastasia Moskvichova
Den anti-migrantbølgen som feide gjennom ukrainske sosiale medier våren 2026 minnet oss om at holdningene til utlendinger i Ukraina fortsatt er kontroversielle. Samtidig mener den kjente ukrainsk-indiske forskeren og menneskerettighetsaktivisten Mridula Ghosh at det ukrainske samfunnet gradvis blir mer åpent.
Hennes egne erfaringer som utenlandsstudent som kom for å studere i Kyiv på midten av 1980-tallet og nå underviser ved Fakultet for internasjonale relasjoner ved Kyivs nasjonale universitet-Mohyla-akademi og forsker på Ukrainas bånd med land i det globale sør, avslører endringene som har skjedd de siste tiåra.
På grunn av Sovjetunionens lukkede natur var studenter fra Asia, Afrika og Latin-Amerika blandt de få gruppene utlendinger som sovjetiske borgere hadde regelmessig kontakt med. Ukraina, takket være sitt utvikla nettverk av universiteter, spilte en viktig rolle i dette systemet. Formelt støtta Sovjetunionen antikoloniale bevegelser og erklærte seg som internasjonalistisk. Samtidig ble utenlandske studenter ikke integrert i det sovjetiske samfunnet. De ble i stedet forberedt på å reise hjem. Dette var en form for «rød rasisme», der russisk språk og sovjetisk kultur ble brukt for å forme dem og gjøre dem klare for hjemkomsten.
Etter Sovjetunionens kollaps endra denne modellen seg. Utdanning for utlendinger ble gradvis en kommersiell sfære, og Ukraina ble et av de tilgjengelige reisemålene for studenter fra det globale sør. Før den russiske fullskala-invasjonen studerte 70–80 000 utlendinger i Ukraina hvert år , hovedsakelig fra India og Kina; en betydelig andel – innen medisinske spesialiteter. Samtidig bidro mangelen på systemisk integrasjon og språkbarrieren ofte til at utenlandske studenter forble isolert fra det ukrainske samfunnet.
Fullskala-krigen endra situasjonen betraktelig. Tusenvis av utenlandske studenter ble tvunget til å forlate Ukraina, og millioner av ukrainere ble sjøl asylsøkere. Det ukrainske samfunnet fikk erfaring med å bo i andre land, samhandle med andre kulturer og være avhengig av gjestfriheten til fremmede stater. Parallelt vendte Ukraina seg mer aktivt til landa i det globale sør, søkte støtte og prøvde å snakke om sine egne erfaringer gjennom et antiimperialistisk perspektiv.
I en samtale med «Gratas» reflekterer Mridula Ghosh over hvordan denne erfaringa kan skape et nytt perspektiv for Ukraina – både i forholdet til land i det globale sør og i det ukrainske samfunnet. Vi publiserer monologen hennes.
« Jeg så et lukket system bli åpna opp »
Jeg kom i 1984 som student. […] Jeg ville ikke være i Moskva, for der kunne min akademiske spesialiseringa mi bare studeres ved Moskvas statlige institutt for internasjonale relasjoner, og det var bare for sosialistiske land. India var ikke et sosialistisk land. Og jeg ville ikke dra til Leningrad [dagens St. Petersburg], fordi det var veldig kaldt der. Det er derfor jeg valgte Kyiv. […]
Jeg hadde allerede studert russisk tidligere, så jeg trengte ikke å ta et forberedende kurs. Alt foregikk på russisk, ukrainsk ble ikke brukt. Seinere lærte jeg ukrainsk på egenhånd.
Vi hadde mange studenter fra svært forskjellige land. Jeg hadde venner fra nesten alle land i Afrika, Latin-Amerika og Asia, fra Øst-Europa. Og sjølsagt hadde vi svært godt utdanna lærere. Vi kunne alle fremmedspråk.
Men uansett, dette var sovjetisk utdanningspolitikk. Det var hovedsakelig Moskvas utdanningsdepartement som fordelte studenter til de forskjellige republikker. Vår ankomst var ikke en privatsak – alt ble regulert av staten. Det fantes et standardprogram som vitnemål ble tildelt etter. Det var et veldig strengt system.
Jeg studerte akkurat da perestroikaen (1) begynte, så det var en veldig interessant opplevelse for meg. […] Jeg fikk mange venner som jeg kunne kommunisere veldig åpent med. Jeg var kanskje ikke en typisk representant for utenlandske studenter, fordi jeg hadde et veldig nært bånd med ukrainere. Jeg var interessert i kulturen, språket og menneskene i landet der jeg bor. Jeg prøvde å lære språket. Jeg prøvde å kommunisere med forskjellige mennesker og stille forskjellige spørsmål.
Noen sovjetiske lærere behandla meg også med stor mistenksomhet fordi jeg var opptatt av spørsmål som ikke sto særlig høyt på den sovjetiske ledelsens dagsorden: borgerrettigheter og friheten til å følge sin egen overbevisning. Dette var rettigheter som offisielt var anerkjent i Sovjetunionen, men som i virkeligheten ble krenket i stor skala.
For eksempel spurte jeg en gang: «Hva er uniatisme?»(2). Og dette forårsaka stor forskrekkelse og mistanke. Neste gang kom en lærer fra filosofifakultetet. De tok meg med til et eget klasserom, og der fortalte han meg at dette var noe veldig ille og anti-sovjetisk. Jeg sa: «Dere sier at dette er ille, men dere forteller meg ikke hva det er?» De stoppa der, videre diskusjoner var umulige. Jeg spurte for eksempel også hvordan valg avholdes. Hvis det er ett parti, hvordan kan folk velge? Jeg fikk beskjed om: «Vi har alltid diskusjoner og debatter på interne partimøter. Der bestemmer vi hvem av dem som skal være kandidaten. Så kommer folk og stemmer på en av dem fra ett parti.»
[…] Jeg så hvordan et lukket system ble åpent. […] [Først] var bevegelsesfriheten begrensa. Vi trengte tillatelse til å reise lenger enn 35 kilometer [fra Kyiv]. Og man trengte en invitasjon. Og det var ikke lett å få en. Hvis noen tok toget og for eksempel reiste til Kharkiv eller Moskva og ble stoppa, kunne det få alvorlige konsekvenser. I tillegg måtte vi i feriene søke om utreisevisum, også for å reise til vårt eget land. Og vi måtte returnere innen et visst antall dager.
Sjøl for lokalbefolkninga var ting vanskelige. Folk kunne reise hit og dit, men de kunne ikke endre bosted. Det var et system med «propiska» (registrering), som var veldig strengt. Sovjetiske borgere kunne heller ikke reise til utlandet, og de var veldig misfornøyde med det. Studenter fra sosialistiske land kunne dra til sitt eget land og returnere, men ingen andre steder. Verden var annerledes.
Men da jeg begynte på høyere utdanning, kollapsa Sovjetunionen, og etter det begynte et helt annet liv. Og det var veldig vanskelig, fordi Ukraina ennå ikke hadde etablert alle de nye reglene. De fulgte fortsatt halvparten de sovjetiske reglene og halvparten av de nye.
Forholdet mellom Migrasjonstjenesten og utlendinger var ekstremt komplisert. Men til slutt ble disse problemene løst. Mye har blitt bedre, og jeg vil si det har blitt friere.
«Jeg ble stilt spørsmål som: ‘Hvorfor er du her? Hvorfor drar du ikke tilbake?’»
Generelt sett ble India behandla med stor respekt i Sovjetunionen. Og fordi vanlige folk var veldig hyggelige mot oss, de var veldig vennlige, har jeg ikke møtt et eneste tilfelle der indere ble sett ned på eller nedsett. Det kan ha vært en viss institusjonell rasisme som var veldig nøye skjult, men på et personlig nivå viste ikke folk det åpent. Sjøl om de hadde negative følelser, viste de det ikke fordi de var redde og tenkte: «Hvis du gjør noe mot en utlending, kan det føre til problemer . »
Men seinere [tidlig på 90-tallet] opplevde vi det motsatte fenomenet, fordi institusjoner begynte å vise rasisme, noen ganger åpenlyst. Og sjølsagt begynte folk å tenke slik også. De tenkte: «Å, folk fra utviklingsland kommer hit – de tar pengene våre. Vi gir dem gratis utdanning . »
Men slik var det ikke fra starten av. Utenlandske studenter mottok stipend som ble administrert gjennom UNESCO. Sovjetunionen betalte ikke sine bidrag til UNESCO, men sa i stedet: «Vi utdanner folk . » Det var en slags byttehandel.
Men det var denne nedlatende holdninga i samfunnet overfor folk som kanskje kom fra fattigere land, til tross for at de betalte penger for utdanninga si. Og også kunnskapen om disse landa ble dårligere og dårligere. Mens det i Sovjetunionen fantes propaganda som for eksempel snakka om Afrika eller Asia som regioner som kjempet for frihet fra imperialisme og andre ting, så forsvant denne propagandaen. I stedet dukket det opp en markedsøkonomi, en orientering mot vestlige land og så videre. Det var et skifte, men det ble ikke bedre.
Så først i dag, etter så mange år, danner det seg en mer objektiv holdning. Før dette hadde utlendinger, særlig studenter, ikke tilstrekkelig støtte på grunn av mangler i migrasjonspolitikken. Det kunne føre til at de mista sin juridiske status. Ukraina var samtidig en kanal for uregulert migrasjon, som ærlig talt ble drevet fram av grupper med tilknytning til menneskehandel. De brakte utlendinger til Moskva. De fikk beskjed om: «Dere blir sendt til Tyskland», satte dem på et tog. Og da de kom ut, var de i Kyiv, og de fant ut at de ble sendt for å jobbe på markedet. Jeg ble møtt med dette fenomenet fordi jeg så og snakka med folk som led under dette. Det var folk som ble drept. Jeg dro i begravelser nesten hver måned. Dette var fattige mennesker som ikke kunne returnere.
Men dette var ikke studenter. Antallet studenter falt kraftig med en gang på begynnelsen av 1990-tallet. […] Situasjonen var svært vanskelig, men stipendene fortsatte å bli utbetalt fram til 1993–1994, fordi det fantes forpliktelser overfor UNESCO. Man kunne ikke bare kvitte seg med folk som hadde kommet for å studere, for eksempel i 1987, 1988 eller 1989. […] Etterpå kom det ingen nye. Studentene begynte først å komme tilbake seinere, da ukrainske universiteter skjønte at de kunne tjene mye penger på det.
Middelklasse- og øvre middelklasse begynte å komme, med foreldre som hadde råd til det eller som kunne ta opp banklån. De studerer oftest medisin. Det er stor etterspørsel etter leger i India fordi det er for få leger og en stor befolkning. Men når de [som har studert medisin] kommer tilbake, har de en tendens til å konsentrere seg i store byer og sykehus.
Den indiske regjeringa har satt en regel: etter å ha fullført utdanninga si i Ukraina må studentene bestå nye eksamener, fordi de ikke er kvalifiserte nok til å behandle tropiske sykdommer. Ellers blir ikke vitnemålet deres anerkjent, og de kan ikke jobbe som leger. Det finnes folk som ikke har bestått eksamenene. Så studentene her må studere godt for å bli leger seinere.
Jeg kjente mange mennesker [før den russiske fullskalainvasjonen i 2022] som kom til Ukraina for å studere, og som gjorde det ganske bra.De bodde sammen – og den sosiale integrasjonen var dårlig. fordi rekrutteringsprosessen for studenter var organisert på en slik måte at de nesten ikke fikk noen informasjon om Ukraina. Så vidt jeg vet, snakket ingen av dem ukrainsk. Ingen av dem visste noe om Ukraina. Sjøl studenter som studerte i Kyiv besøkte bare Khresjtsjatyk [Kyivs hovedgate] av og til. De bodde bare i nabolaget sitt, leide leiligheter for tre eller fire studenter sammen, gikk i butikkene, lagde mat osv.
De hadde det bra. Men interessen for å lære mer om dette landet var praktisk talt null. De studerte – det er alt. Sjølsagt, blant flere hundre finner du én, to, tre svært aktive personer som dro på konferanser, holdt taler og så videre. Men dette var ikke vanlig.
Nå kommer ikke studentene på grunn av krigen, fordi foreldrene deres ikke vil sende dem hit. Bare de som allerede er ferdige med studiene eller er midt i studiene, fullfører dem. Noen har kommet tilbake for å jobbe i praksisplasser, fordi du ikke kan bli lege hvis du ikke praktiserer. De drar på sykehus, tar sine avsluttende eksamener, og kommer deretter tilbake.
Og de har stor sympati for Ukraina, fordi de tross alt vet at det er krig her. De jobber frivillig på forskjellige steder som leger, hjelper lokalsamfunn, donerer noen ganger penger, og de er veldig positive. Men igjen, de er ikke like dypt knytta til landet som for eksempel mine landsmenn i Vesten. Vestlige land gjør mye for å integrere noen av de utenlandske studentene, fordi de allerede er sosialiserte, tilpasset. For eksempel tillater Tyskland indere å jobbe i tre år etter at de er uteksaminert fra universitetet. Ukraina har ikke en slik politikk.
[…] Jeg kunne ikke bare bli her uten grunn. Jeg jobba på ambassaden, deretter i FN, og jobba også i andre land. Det var først i 2014 at jeg fikk permanent oppholdstillatelse i Ukraina.
Under forlengelsen av visumet mitt i 2000–2001 hørte jeg klager. Ved Utenriksdepartementets konsulat ble jeg stilt spørsmål som: «Hvorfor er du her? Hvorfor drar du ikke tilbake?» I Tyskland eller andre steder ville folk aldri spurt om det. Det er veldig uhøflig. Først må du se om en person gjør noe ulovlig. Det er min personlige avgjørelse hvor jeg vil bo. Så slike spørsmål var veldig støtende. Folk har fortsatt ikke nok forståelse for at utlendinger kan bli fullverdige medlemmer av samfunnet deres. Det oppfattes alltid gjennom rasistiske stereotypier. Og det var det som traff meg, og det fortsetter å påvirke meg sjøl i dag.
«Ukrainerne er under angrep, og de ser at vi er med dem .»
Det finnes en oppfatning at utlendinger, sier de, kommer hit for å være en byrde. […] Sjøl i dag vil du høre – til og med fra demografer, til og med fra kvalifiserte personer: «Hvem vil komme hit? Bare disse inderne eller afrikanerne vil komme hit for å jobbe. Landet vårt vil forandre seg etnisk, hele landet vil forandre seg, den ukrainske ånden vil gå tapt . » Slike ting sies. Jeg tror imidlertid ikke at afrikanere og indere vil komme hit i hopetall. Folk flytter til steder der livet er bedre og der de kan få mer penger. Mest sannsynlig vil bedrifter ansette arbeidere på kontraktbasis, ta dem med på jobb og deretter sende dem tilbake. Akkurat som Saudi-Arabia, Dubai, Emiratene eller andre land gjør.
[…] Disse menneskene kan komme og gjøre mye for Ukraina, kanskje til og med mer enn landets egne borgere. Men svært få mennesker tenker slik. Og det er det som må endres. Jeg håper at dette allerede har begynt å endre seg i regjeringa. For jeg ser at ukrainske politikere i dag er helt annerledes. De snakker til representanter for det globale sør med respekt.
Men fortsatt er mange mennesker marginalisert. Det er fortsatt en lang vei å gå. For afro-ukrainere er ikke situasjonen særlig god i det hele tatt, sjøl i dag. Sjølsagt har vi parlamentsmedlem Zhan Beleniuk. , men dette er snarere et unntak. […] Det var det som virkelig gjorde meg rasende – det faktum at disse menneskene ikke er integrert. Hvor mange vietnamesere jobba på «Barabashovo» (industri- og klesmarkedet) i Kharkiv? Hundrevis? Hvor mange afrikanere og afghanere jobba på Odessa-basaren, på «Syvende kilometer», i generasjoner? Hvor mange av dem var på markedet «Troyeshchyna»? […] Zhan Beleniuk – den første svarte representanten for Verkhovna Rada i Ukraina, medlem av fraksjonen «Folkets tjener», leder av parlamentarisk komité for ungdom og idrett; før han gikk inn i politikken – en berømt gresk-romersk bryter, representerte Ukraina ved de olympiske leker
Men jeg vil si at det er positive endringer. Og det burde være flere av dem, for etter krigen vil Ukraina stå overfor en enorm mangel på arbeidere, tenkende mennesker. Det vil være behov for folk for å reise landet. Og ikke alle ukrainere som dro vil komme tilbake. Dette er et problem som må løses svært profesjonelt og strategisk.
Og jeg så, allerede under krigen, hvordan folks oppførsel virkelig endra seg. Fordi når ukrainere blir angrepet og de ser at vi er med dem, endrer det holdninga deres. Mange utenlandske frivillige jobber her. […] Noen menn kjemper i de væpna styrkene. Jeg kjenner to indere som har familier og offisielt kjemper på Ukrainas side. […] Jeg vil ikke generalisere, for du kan alltid finne andre typer mennesker. Men mitt eneste håp er at det ikke vil oppstå slike politiske partier i Ukraina som vil begynne å skape en ultrahøyreorientert fortelling. Det vil bare gagne Russland. For å være ærlig har det alltid bare gagna Russland, fordi de sa: «Se, utlendinger blir slått, fordi det er nynazister i Ukraina.»
[…] Ukraina trenger også at India er på sin side. Ukraina ga dem mye støtte på et tidspunkt, ukrainske ingeniører jobbet i India. Vi bør ikke kaste bort denne arven og gi den til Russland. Og de jobber veldig hardt med dette. Og du vil ikke tro det: det finnes mange russiske alumniforeninger [foreninger for tidligere studenter] der folk som studerte i Ukraina blir med, og de blir jamnlig invitert av russiske institusjoner i India. Russerne tar imot dem på en storslått måte, klemmer dem og sier: «Dette var Sovjetunionen. Og Ukraina liker ikke dere .» Det er det som skjer. Vi må bevare det beste av denne arven.
Jeg prøver ikke å forkynne noe, og [sovjetisk] nostalgi er et veldig følsomt tema. Vi kan ikke bare avvise denne nostalgien, for den har røtter i folks erfaringer. Og hvis vi ser på disse røttene, finnes det noe ukrainsk der som vi kan omfavne og bruke? Finnes det noe som vil hjelpe oss å tenke nytt om fortida og skape noe godt for framtida? Det var målet mitt, å tenke over det.
Taras Shevchenko som en antikolonial helt
Ukrainas historie har eksempler på et åpent og vidsynt syn, frigjørende og antikoloniale praksiser og forsøk på å knytte bånd til det globale Sør. Utlendinger som har studert og jobba i Ukraina, som er interessert i Ukraina, åpner denne kulturarven for det globale sør. Ukrainere har ennå ikke realisert dette potensialet fullt ut og samarbeider ikke med tidligere eller nåværende studenter fra disse landene og kontinentene. Prosessen har imidlertid begynt. For eksempel ble boka mi om den antikoloniale Sjevtsjenko utgitt i India i fjor.
Ei diktsamling av Taras Shevchenko på bengali, oversatt av Mridula Ghosh, 2025
Han omtales som en antikolonial helt. Sjevtsjenko regnes som en slik fordi han kjempa mot tsarismen og måtte dra i eksil og ble utsatt for fengsling. Den ukrainske ideen ble forfulgt under tsaren.
Boken «Skogsang» og andre verk av Lesya Ukrainka har også blitt utgitt – den inneholder de første oversettelsene av dikt og dramatiske verk – «Boyaryna», «Besatt» og «Skogsang». Jeg framstiller Lesya ikke som en syk jente, men som en sterk kvinne med feministiske ideer, på et tidspunkt feminisme ennå ikke ble snakka om.
Ei diktsamling av Dmytro Pavlychko, en mann som hadde et nært forhold til indiske poeter og forfattere, kommer snart ut. Denne boka inneholder hans beste dikt oversatt til engelsk (slik at flere kan lese dem) og et dikt dedikert til Mahatma Gandhi.
Jeg holder for tida på å fullføre manuskriptet til «200 år med ukrainsk poesi» i bengalsk oversettelse, som vil inneholde eksempler på verkene til 45 ukrainske poeter, fra Hryhoriy Skovoroda til mine samtidige – mine poetvenner. Denne boka skal vise den historiske og kulturelle arven i det ukrainske språket, som har overlevd og fortsatt utvikler seg til tross for mange forbud og brenning av bøker. I Bengal forstår de dette godt, fordi også det bengalske språket har vært utsatt for forfølgelse.
Fotnoter:
1) Politiske og økonomiske reformer i Sovjetunionen, implementert etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makta i mars 1985
(2) Uniater, eller gresk-katolikker, er det historiske navnet på de troende som etter unionene i Brest (1596) og Uzhgorod (1646) forente seg med den katolske kirke, men beholdt det østlige (bysantinske) ritualet. I 1945-1946 ble kirken av denne trosretninga undertrykt i Sovjetunionen og forbudt, og først på slutten av 1989 kom den opp av undergrunnen.