Publisert på FB-sida til International Network in Solidarity with Ukraine, 26. september, 2026. https://www.facebook.com/EuropeUkraineSolidarity
En seiglivet myte hevder at Vesten pressa Ukraina til å avvise fred i Istanbul. I virkeligheten var Russlands forslag ikke retta inn på å sikre fred, men for å gjøre det lettere å erobre Ukraina.
Hindra Vesten fred?
Deler av venstresida fortsetter å gjenta fortellinga om forhandlingene i Istanbul i 2022.
Fortellinga går ut på at en fredsavtale var innen rekkevidde: «Moskva ville avslutte krigen hvis Kyiv ga avkall på NATO-medlemskap og erklærte seg nøytralt.»
Ukraina skal angivelig ha avvist tilbudet under press fra Vesten og dermed dømt seg sjøl til en lang og ødeleggende krig.
Denne versjonen flytter på beleilig vis kritikken fra Russland til vestlige regjeringer. Men virkeligheten var en annen.
NATO var ikke stridens kjerne
Ukraina ønska fred og var villig til å inngå rimelige kompromisser.
Kyiv godtok prinsippet om permanent nøytralitet – altså å gi avkall på NATO-medlemskap og utenlandske militærbaser på ukrainsk territorium.
Ukraina gikk også med på å forbli en ikke-kjernvåpenstat, samtidig som landet skulle beholde retten til å bli medlem av EU.
Kyiv gikk med på å utsette avgjørelsen om Krims status i 10–15 år. Ukraina gikk også med på ikke å forsøke å ta tilbake de okkuperte områdene med makt.
Begrensninger på Ukrainas væpna styrker
Dette var den viktigste uenigheten. Russland krevde strenge begrensninger på Ukrainas væpna styrker.
Det foreslåtte taket var 85 000 soldater, i tillegg til begrensninger på nasjonalgarden. Ukraina skulle begrenses til 342 stridsvogner, 519 artillerisystemer og missiler med en rekkevidde på bare rundt 40 kilometer.
Ukraina var villig til å inngå kompromisser, men innafor rimelige grenser: opptil 250 000 soldater, 800 stridsvogner, betydelig mer artilleri og missiler med en rekkevidde på opptil 280 kilometer.
Moskvas betingelser innebar i praksis ei nedrustning av Ukraina. Hva skulle det være godt for, hvis ikke for å gjøre et framtidig angrep [fra Russland] lettere?
Vetorett over militær bistand
Sikkerhetsgarantistene for Ukraina skulle blant annet være Storbritannia, Frankrike, USA, Kina og Russland.
Ved et angrep skulle garantiene ligne på NATOs artikkel 5: militær bistand, våpenleveranser, mulig stenging av luftrommet og annen hjelp.
Men det russiske utkastet slo fast at bistand bare skulle gis «på grunnlag av en beslutning som alle garantistatene var enige om».
I praksis krevde Russland dermed vetorett over all militær bistand til Ukraina.
Vage ideologiske begrensninger
Russland fremma også ideologiske krav knytta til statusen til det russiske språket i Ukraina og til hvordan landet skulle håndtere historisk minne.
Man kan diskutere om slike krav var akseptable. Viktigere er det at den brede og vage formuleringa ville gjort det mulig for Russland å erklære nær sagt enhver ukrainsk handling på dette området som et brudd på avtalen.
Med andre ord kunne disse bestemmelsene bli et perfekt verktøy for å bryte freden og gjenoppta invasjonen.
Utforma for en ny krig
Russlands Istanbul-forslag var ikke utforma for å skape fred. Det var utforma for en ny krig.
Nedrustning av Ukraina. Hvorfor? For å gjøre Ukraina forsvarsløst.
Vetorett over militær bistand. Hvorfor? For å gjøre hjelp utenfra umulig.
Vage ideologiske begrensninger. Hvorfor? For å skape et påskudd for en ny invasjon.
Problemet var ikke NATO. Det var Russlands besettelse av å erobre Ukraina – og Ukraina nekta ganske enkelt å underkaste seg.