Publisert på FB-sida til Oksana Dutchak, 27. september 2026.
I flere måneder har jeg gått og båret på en tanke som jeg ikke har delt offentlig. Jeg har trukket meg litt tilbake fra de generelle diskusjonene om krigen, særlig de som involverer den utenlandske venstresida. Det er flere grunner til det, men to skiller seg ut: Jeg tror alle allerede har bestemt seg for hvor de står, og at det derfor er liten sjanse for å få dem til å endre mening. Og det er rett og slett for mange spørsmål jeg ikke har noe svar på.
(For et ukrainsk publikum har disse refleksjonene liten verdi, fordi nesten alle her – sjøl om de har kommet fram til det av ulike grunner og med ulike argumenter – for lengst har trukket de samme konklusjonene.)
Men de siste dagene har jeg vært på en festival i utlandet (noen vil kanskje klare å gjette hvilket land), og mye av samtalene har dreid seg om kritikk av «militarisme». Det er en komplisert diskusjon, og jeg ønsker på ingen måte å redusere den til en karikatur. Men jeg ble provosert flere ganger.
Jeg har ikke noe ønske om å diskutere med noen ansikt til ansikt – jeg har rett og slett ikke følelsesmessig energi til det. Men jeg bestemte meg for å skrive ned tankene mine. Jeg ville formulere dem tydelig, først og fremst for min egen del. Kanskje kan noen andre bruke dem til å overbevise dem som fortsatt lar seg overbevise (de finnes et sted).
Så – vil Russland gå videre?
For et år siden ville jeg ha svart «nei», riktignok med en viss usikkerhet. Jeg har hele tida for vane å stille spørsmål ved min egen argumentasjon. Fram til nylig føltes dette spørsmålet for abstrakt – omtrent som spørsmålet om Russland ville starte en fullskala krig. Det avviste jeg helt fram til siste øyeblikk.
Men på et tidspunkt ble spørsmålet konkret, og et logisk svar trådte fram. Nå, etter en indre diskusjon som jeg stadig tar opp igjen (for dere som leser helt til slutten: Jeg forklarer seinere hvorfor denne indre diskusjonen stadig dukker opp), kommer jeg gang på gang fram til den samme konklusjonen: Ja, Russland vil gå videre.
Argumentene mine er svært enkle, og – siden jeg er venstreorientert – bygger de på en analyse av de materielle realitetene.
De bygger på tre fakta:
1) Den russiske økonomien er lagt om til krigsøkonomi. Omfanget av det militærindustrielle komplekset har økt kraftig de siste åra, og fortsetter å vokse.
2) Som den russiske forskeren Sasha T. forklarer, er hele samfunnskontrakten i Russland blitt lagt opp rundt krigen. Den er bygget rundt militærtjeneste og arbeid innafor det samme militærindustrielle komplekset.
3) Som Sasha T. også forklarer, er hele utdanningssystemet i stor grad blitt lagt konsentrert rundt krigen. Omfanget av «indoktrineringa», i en ånd prega av imperialisisk patriotisme og glorifisering av krig, er enormt.
En liten digresjon: Ingenting tilsvarende skjer i Ukraina. Den eneste konsekvente, institusjonaliserte praksisen i skolene er ett minutts stillhet. Det er i seg sjøl et talende faktum.
En militærindustriell maskin som går for fullt og stadig øker tempoet, kombinert med et samfunn som er organisert rundt krig, utgjør en kraft som ikke kan stanses av noen «våpenhvile» eller «forhandlinger». Det som produseres av denne militærindustrielle maskinen, må tas i bruk, brukes opp og ødelegges, slik at nytt utstyr kan produseres og deretter tas i bruk.
Til sjuende og sist forklarte de klassiske marxistene alt dette for lenge siden.
Hvorfor går jeg hele tida gjennom denne tankerekka i hodet, og kommer fram til at Russland uunngåelig vil gå videre – for så å slutte å tro på det igjen?
Av én veldig enkel grunn.
Bare i ett scenario vil Russland fortsette med en konvensjonell krig: hvis Ukraina blir nedkjempa.
Og det er nettopp denne brikken i puslespillet som gjør det umulig for meg å slå meg til ro med dette ene riktige svaret.
Dermed blir jeg tvunget til å begynne den indre diskusjonen på nytt.