Den ukrainske marxisten og marinesoldaten Vlad «Iskra» Zhuravlev om forsvaret av Mariupol og fire år i russisk fangenskap.
Publisert på FB-sida til International Network in Solidarity with Ukraine, 14. oktober 2026. Kilde: Utdrag fra et intervju med Krok do Peremohy
En marxist i Ukrainas motstandskamp
«Jeg identifiserer meg som marxist. […] Jeg kjente tidsånden, og som 18-åring med et maksimalistisk syn på verden var jeg redd for at krigen skulle ta slutt uten at jeg hadde deltatt i denne viktige historiske prosessen. Derfor slutta jeg meg til det ukrainske marineinfanteriet. Jeg så det som en front av avgjørende betydning – fronten i kampen mot russisk imperialisme.»
En fullskala krig var uunngåelig
«Alle som fulgte med på det som skjedde ved fronten, kunne se at stadig flere russiske tropper ble utplassert nær grensene […]. De militære øvelsene fortsatte uten avbrudd […], samtidig som de offisielle forklaringene fra Den russiske føderasjonen virket ganske merkelige. Derfor var det klart at før eller siden ville geværet som hang på veggen, bli avfyrt. […] Fullskalainvasjonen begynte.»
Forsvaret av Mariupol
«Tidlig om morgenen 24. februar satte de inn sitt første angrep mot stillingene våre, støttet av stridsvogner. […] I Mariupol […] holdt vi stand fra 1. mars til 4. april. […] Den 2. april satte de inn et langvarig angrep i stor skala […], og vi hadde nesten brukt opp alle panservernvåpnene våre. […] Vi fikk beskjed om at det var inngått en avtale [med russerne] om en «grønn korridor» […]. Til slutt tok vår egen ledelse en sjølstendig beslutning om å overgi seg.»
Avhør og tortur i fangenskap
«Til å begynne med bestemte de seg for at jeg var nasjonalist, og avhørene ble svært brutale […]. I bunn og grunn ville de at jeg skulle innrømme at jeg var «nasjonalist». […] De slo meg kraftig og brukte elektriske støt – det var det de konkret utsatte meg for. Noen andre fikk plastposer trukket over hodet og ble fratatt oksygen. […] Ingen har kommet ut av fangenskap uten å ha blitt slått minst én gang.»
Straffekoloni i Mordovia
«Den verste perioden var i 2023, i Mordovia […]. Vi måtte stå oppstilt i 16 timer om dagen og fikk ikke lov til å bevege oss […]. Hver morgen hadde de såkalte morgeninspeksjoner. Da var mishandling av krigsfanger […] en daglig rutine. […] I tillegg til å slå deg utsatte de deg for overdreven fysisk trening: Du måtte ta 500 eller til og med 1000 knebøy.»
Et informasjonsvakuum
«Det kom bare fram tre brev til meg. […] Jeg åpna ett av dem og så håndskriften til kona mi. Da begynte jeg å gråte. […] På det tidspunktet var jeg den eneste som hadde fått et brev. Alle var veldig nysgjerrige […]. For hvis det kom fram brev, betydde det at Ukraina fortsatt eksisterte. Vi hadde vært fullstendig isolert fra informasjon hele denne tida […]. Fengselsvaktene hevda at Ukraina ikke lenger eksisterte.»
Den etterlengtede fangeutvekslinga
«Når du sitter fengslet, forteller de deg aldri detaljene om hvor du skal eller hva som skal skje med deg […]. Med sekker over hodet […] satte de oss om bord i et Il-76-fly. […] Jeg fikk beskjed: «Vi er i nærheten av Gomel [i Belarus]. Ikke vær redd, alt er i orden. Du skal hjem.» Da brast jeg i gråt. […] Jeg tilbrakte enda en dag i Belarus […]. Deretter kjørte en belarusisk ambulanse meg til grensa, der jeg ble overført til en ukrainsk ambulanse.»
Tilbake i Ukraina
«Vi kom inn på ukrainsk territorium. Der var det panservernhindre, skytestillinger, bunkere, skyttergraver og væpna folk […]. De kjørte oss til Tsjernihiv, og i hver landsby langs veien kom folk ut og vaiet med ukrainske flagg […]. De ropte: «Vi er glade for å ha dere hjemme igjen!» Det føltes fantastisk.»
Folkets vilje
«Ukrainernes viktigste mål er å frigjøre seg fra imperiets innflytelse én gang for alle og bygge vår egen, uavhengige stat. Vi har all grunn til å gjøre det: en historisk lengsel etter frihet, en unik kultur […] og, viktigst av alt, folkets eget oppriktige ønske. […] Den avgjørende oppgaven nå er å forsvare Ukrainas uavhengighet […]. Vi må fortsette å organisere solidaritetsaksjoner, fortelle om grusomhetene i fangenskap og spre informasjon.»