Publisert på nettstedet Solidarity Ukraine – Belgique, 22. oktober 2026.Les quatre mythes antifascistes de Poutine. Mythe n°2 : « La Russie poursuit la mission antifasciste engagée par l’URSS » Av Ansatasia Spartak (pseudonym), først publisert i en publikasjon fra Rosa Luxemburg-stiftelsen
Hvor konkret brukes antifascisme i dag for å rettferdiggjøre krigen og diskreditere Russlands motstandere? Den russiske politiske aktivisten Anastasia Spartak avkrefter de fire mytene hvor Russland gjør bruker elementer av antifascisme. [Her kommer myte nr. 2, de andre kommer etterhvert. Oversetters merknad]
Den 24. februar 2022 sa Putin at det offisielle målet med krigen ville være «demilitarisering og avnazifisering av Ukraina.» Samme dag sa talsmannen, Dmitrij Peskov, at «ideelt sett burde Ukraina frigjøres, fri for nazister, nazisympatisører og deres ideologi.» Russiske medier kaller russiske soldater antifascister og ukrainere nazister, og trekker paralleller til hendingene på østfronten under andre verdenskrig (1941–1945), kjent i Russland som Den store fedrelandskrigen. «Som i 1945 vil seieren være vår,» skrev Putin 9. mai 2022. Russiske soldater i Ukraina bruker sovjetiske symboler. De bar hammer- og sigdemblem, satte røde flagg på stridsvogner, gjenoppbygde ødelagte Lenin-monumenter i okkuperte ukrainske byer, og viste seiersfanen på ukrainske administrasjonsbygninger – en kopi av den som ble heist på Riksdagen 1. mai 1945 – for å kunngjøre erobringa av territorium.
Myte nr. 2 «Russland fortsetter Sovjetunionens antifascistiske oppdrag»
Putins ord: «Russland har konsekvent ført en politikk som har som mål å styrke sikkerheten i verden. Og vi har den klareste moralske rett til å forsvare oss, med prinsipper og med utholdenhet, fordi det var vårt land som led det hardeste slaget fra nazismen. Det var vi som ytte den mest heroiske motstanden, som gikk gjennom de hardeste prøvelsene, som avgjorde sjølve utfallet av denne krigen, som knuste fienden og brakte frigjøring til folk i hele verden.»
I virkeligheten: Seieren i Den store fedrelandskrigen er den sentrale og grunnleggende hendinga i sovjetisk historie og bevissthet. Etter Sovjetunionens sammenbrudd overtok den borgerlige staten i Den russiske føderasjonen denne arven. Under Putin har myten om den store seieren til slutt blitt det som kalles Russlands nasjonale idé.
Forklaring på myten: Det sovjetiske folket betalte en enorm pris for seieren over fascismen. Sovjetunionens befolkningstap utgjorde 27 millioner mennesker, eller 16 prosent av landets totale befolkning på 170 millioner. Materielle tap omfatta en tredjedel av den nasjonale rikdommen. Men det var ikke bare en seier for russerne: ukrainerne deltok også aktivt i Den store fedrelandskrigen.
Faktisk led de ukrainske områdene i Sovjetunionen en særlig tragisk skjebne under krigen. Den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikken var den første republikken som ble fullstendig okkupert av nazistene, før Den røde armé igangsatte motoffensiven i frigjøringskampen. Samtidige ukrainske historikere anslår at de totale demografiske tapene blant ukrainere og innbyggere i den ukrainske SSR mellom 1939 og 1945 var mellom åtte og ti millioner mennesker, mens materielle tap utgjorde 40 % av Sovjetunionens totale tap.
Kort tid etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 3. juli 1941 erklærte Sovjetunionens leder Josef Stalin at «målet med den patriotiske krigen for alle folk, mot de fascistiske undertrykkerne» var «ikke bare å eliminere faren som henger over vårt land, men også å hjelpe alle Europas folk som stønner under det tyske fascismens åk.».
I sovjetisk historieskriving ble den sovjetiske offensiven mot Vesten offisielt omtalt som en «sovjetisk frigjøringsoperasjon». Dette er svært viktig for å forstå moderne russisk retorikk. «Den russiske føderasjon» ble oppretta i 1991 i opposisjon til Sovjetunionen. Det nye regimet avviste åpent den sovjetiske ideologien og økonomiske modellen. Samtidig ble de sovjetiske produksjonsmidlene privatisert av en ny klasse entreprenører. Sovjetunionens sammenbrudd, den politiske krisa, massive privatiseringer og gjennomføringen av radikale nyliberale reformer fikk katastrofale konsekvenser. Etter oppløsninga av Sovjetunionen registrerte Russland et demografisk tap på 25 millioner mennesker.
Privatiseringer har skapt enestående ulikheter i dagens russiske samfunn. Ifølge Global Wealth Report 2022 har Russland den høyeste formuesulikheten i verden. I Russland eier 1 % av befolkninga nesten 60 % av den nasjonale formuen. I Tyskland, USA og Kina varierer denne prosentandelen mellom 30 og 40 prosent.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd oppsto det et ideologisk vakuum i Russland. I 1996 bestilte president Boris Jeltsin utviklinga av en ny nasjonal idé. Initiativet ble aldri realisert. Hans etterfølger, Vladimir Putin, avviste den totale avvisninga av sovjettidas gevinster og lyktes i å formulere en ny nasjonal idé for Russland, basert på en overbevisning om at «vi har ingen og kan ikke ha noen annen samlende idé enn patriotisme».
Akkurat som de russiske oligarkene hadde tilegna seg den sovjetiske arven, tilegna den nye russiske staten seg en verdifull immateriell arv fra Sovjetunionen: det nasjonale minnet om Den store fedrelandskrigen, og renset det for enhver forbindelse til proletarisk internasjonalisme eller humanistisk pasifisme. Slik ble det sovjetiske slagordet «Må det aldri bli krig igjen!» omgjort til det russiske slagordet «Vi kan gjøre det igjen!»
Seieren i den store fedrelandskrigen ble det viktigste og eneste mulige symbolet som kunne forene det russiske samfunnet, og Putins regime brukte det til å forme sin egen nasjonale idé. Myten om den store seieren fylte det ideologiske vakuumet, knytta generasjoner av russere sammen og konsoliderte samfunnet rundt ei makt som presenterte seg som vokter av den nasjonale myten. Putin tilskrives æren for å ha gjort seieren i Den store fedrelandskrigen til en del av en breiere russisk historisk kontinuitet. For eksempel bemerka han i 2012 at «vi må knytte sammen de historiske epokene som danner grunnpilarene våre, og vende tilbake til den enkle sannheten at Russland ikke oppsto i 1917 eller 1991, men har en tusenårig historie».
Gjenopplivinga, under Putins ledelse, av myten om seier som et element som kan overvinne de dype økonomiske, etniske og politiske splittelsene i samfunnet, har blitt grunnlaget for hans nasjonsbyggingsprosjekt. Institusjonaliseringen av historisk minne og patriotisk utdanning starta i 2001. Mellom 2001 og 2020 bevilga staten mer enn 3,1 milliarder rubler, eller omtrent 40 millioner euro, til fem nasjonale patriotiske utdanningsprogrammer. Staten har oppretta og støtta prosjekter knytta til patriotisk utdanning og militær minnemarkering. Han vedtok også lover for å beskytte sovjetiske monumenter og minnesmerker, forbød enhver sammenligning mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, og enhver benektelse av det sovjetiske folkets avgjørende rolle i seieren.
I 2014, midt under krigen i Donbass, signerte Putin en lov som forbød fascistisk propaganda. Dette innebar bøter for offentlig visning av symboler fra organisasjoner som samarbeida med nazistene, og for ikke-anerkjennelse av dommene fra Den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg. Den store fedrelandskrigen fikk en spesiell juridisk status. En sentral rolle i bevaringa av nasjonalt minne ble gitt til Forsvarsdepartementet, som begynte å publisere vitenskapelige arbeider om historien til den store fedrelandskrigen.
Det grunnleggende budskapet var todelt: det sovjetiske folket og Den røde armé hadde gitt et grunnleggende og avgjørende bidrag til nederlaget for de væpna styrkene til Nazi-Tyskland og dets allierte, og hadde frigjort hele Europa av fascisme.
Debatter om Sovjetunionens og de alliertes bidrag til seieren over Nazi-Tyskland pågår fortsatt den dag i dag, også i Russland.
Den 9. mai 2015, under en parade på Den røde plass, uttrykte Putin sin takknemlighet til folket i Storbritannia, Frankrike og USA, samt til antifascistene i ulike land, inkludert Tyskland sjøl. I 2021 anerkjente Putin den viktige rollen amerikansk bistand hadde under Lend-Lease-programmet i å beseire Nazi-Tyskland, men han minnet om at disse leveransene ikke var gratis, og at Russland vil være ferdig med å betale for dem innen 2030; Saken ble løst i 2006.
På et spørsmål om Lend-Lease-programmets rolle i Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland, siterte Putin marskalk Zhukov, som sa at uten disse leveransene ville krigen ha vart ett eller to år til. Parallelt med støtte- og finansieringsprogrammer har det blitt etablert minneinstitusjoner og lover for å kontrollere historien. Staten har brukt enorme summer på nasjonale og patriotiske utdanningsprogrammer for unge, som har fått føderal status. For 2024 var det planlagt et budsjett på 45,85 milliarder rubler, eller omtrent 464 millioner euro, som utelukkende var ment for patriotiske prosjekter, inkludert prosjekter retta mot barn og ungdom. Av dette beløpet ble nesten 17 milliarder rubler betalt til «Bevegelsen av den Første», oppretta i anledning hundreårsjubileet til All-Union Pioneer Organization, og 270 millioner rubler til den paramilitære ungdomsbevegelsen Junarmija, grunnlagt i 2015.
Siden 2012 har de russiske myndighetene gradvis økt presset på historikere, journalister og ikke-statlige organisasjoner som etterforsker politiske forbrytelser fra sovjettida. På slutten av 2012 ble en kontroversiell lov om såkalte «utenlandske agenter» vedtatt, som krevde at ikke-statlige organisasjoner finansiert av utlandet skulle registrere seg i et eget register.
Innen 2021 ble flere lover om historisk minne vedtatt: Artikkel 354.1 i straffeloven om rehabilitering fra nazismen, inkludert endringer som kriminaliserer «å fornærme følelsene til veteraner fra andre verdenskrig», samt endringer i artikkel 20.3 i Code of Administrative Offenses, som gjelder «propaganda eller offentlig visning av nazistiske attributter eller symboler.»
Sjøl Memorial, Russlands mest kjente og respekterte ikke-statlige organisasjon som følger opp politiske undertrykking i Sovjetunionen, har blitt forfulgt. Den 26. mars 2013 fant den første inspeksjonen fra påtalemyndigheten sted angående Memorials virksomhet, igangsatt på forespørsel fra Justisdepartementet i Den russiske føderasjon. Den 28. desember 2021 ble Memorial oppløst etter en avgjørelse fra Høyesterett i Den russiske føderasjon.
Tre elementer spilte en sentral rolle i ritualiseringa av den nasjonale myten om den store seieren i Putins Russland: seiersdagsparadene, St. Georgs bånd og «Det udødelige regimentet».
Den første seiersparaden i postsovjetisk Russlands historie fant sted 9. mai 1995. I 2008 ble det beslutta å gjeninnføre militære kjøretøy i paraden. Hovedpersonen i feiringa av 9. mai i Russland er det seirende folket, en slags «kollektiv kropp» bestående av veteraner og deres etterkommere.
Gjennom årene, i sine taler i anledning Seiersdagen, har Putin utviklet et moralsk argument der Russland framstår som Europas eneste frigjører fra fascismen: «Vi er stolte av den uovervinnelige og tapre generasjonen som seiret, og av å være deres arvtakere. Det er vår plikt å bevare minnet om dem som knuste nazismen, og som overlot til oss oppgaven med å være årvåkne og gjøre alt vi kan for at en verdenskrigs redsler aldri skal gjenta seg.»
I 2005 fikk Natalia Loseva, leder for nyhetsmediesektoren i det statlige nyhetsbyrået RIA Novosti, ideen om å popularisere St. Georgs bånd. St. Georgs bånd var opprinnelig knytta til den høyeste militære utmerkelsen i det russiske imperiet. Det er et tofarga bånd knytta til St. Georgs orden, St. Georgs kors og St. Georgs medalje. I utseende og fargekombinasjon tilsvarer den båndet til den sovjetiske medaljen «For seieren over Tyskland i den store fedrelandskrigen 1941–1945».
Hovedmålet var å sikre at «nye generasjoner aldri glemmer hvem som vant den mest fryktelige krigen i menneskehetens historie og til hvilken pris, hvem vi er arvinger av, hvem vi bør være stolte av og som vi må bevare minne om». Et av slagordene i kampanjen var: «Min bestefars seier er min seier».
Siden 2014 har pro-russiske aktivister på Krim og Donbass aktivt brukt St. Georgs bånd. Å bære et St. Georgs-bånd gjør det mulig for russere, ydmyket under den urettferdige privatiseringsprosessen, å kreve sin tilhørighet til det seirende folket og gjenvinne sin tapte verdighet. Dermed ble bestefedrenes kollektive seier over nazismen en personlig seier.
I 2012 lanserte journalistene Sergei Lapenkov, Sergei Kolotovkin og Igor Dmitriev kampanjen «Udødelig Regiment» for sivile- og ikke-politiske formål, hvor deltakerne bar bilder av sine kjære som kjempet i Den store fedrelandskrigen under seiersdagsparadene. Dette var et ekte grasrotinitiativ, et forsøk fra sivilsamfunnet på å dempe statlig militarisme. I 2014 ble «Udødelig Regiment» juridisk konstituert som en historisk og patriotisk interregional bevegelse. Den hadde egne vedtekter, hvor grunnleggerne eksplisitt fastslo at organisasjonen skulle være ideell, ikke-statlig og ikke-politisk.
Deretter spredte bevegelsen seg til mer enn åtti land. I 2015 registrerte staten imidlertid organisasjonen «Udødelighetsregimentet i Russland», og tok dermed kontroll over det opprinnelige Udødelige Regimentet. Putin sjøl deltok i Moskva-paraden med et fotografi av sin far, Vladimir Spiridonovich Putin, som hadde tjenestegjort ved fronten i en NKVD-sabotasjeenhet.
På dette tidspunktet var borgerinitiativet blitt absorbert av staten. Grunnleggeren, Igor Dmitriev, fordømte at paraden ble brukt av myndighetene til å legitimere deres innenriks- og utenrikspolitikk, snarere enn til å hedre de millioner av ofre. Grunnleggerne ba om at navnene deres ikke skulle knyttes ytterligere til framtidige 9. mai-protester i Russland, og fordømte den russiske invasjonen av Ukraina i 2022. «Problemet er at få tenker på at oldebarna til dem som kjempet den gang – de vi nå kaller ‘Udødelig Regiment’ – blir sendt inn i denne krigen, på en eller annen måte. Jeg tror oldeforeldrene våre sannsynligvis ville forbanne oss for det som skjedde,» sa Sergei Lapenkov. «Det er trolig at besteforeldrene våre, om de hadde sett alt som skjedde, ville sagt: «Men har dere blitt gale? Vi kjempet ikke for at dere skulle gjøre det samme seinere: begynne å bombe, og så hvem blir det neste … Det gir ingen mening å gjenta alt dette», la Sergej Kolotovkin til.