Publisert på nettstedet Commens/Spilne, 4. juni 2024 . Av Oleksandr Kitral
Det er mennesker som til og med i situasjoner med livsfare først og fremst vil tenke på dem som trenger hjelp. Det er mange slike mennesker, spesielt blant sosialarbeidere.(I denne artikkelen benyttes begrepet sosialarbeider, skjønt realiteten ligger vel nærmere det vi i Norge kaller hjemme-hjelpere. Oversetters merknad) De siste åra har det vært mange eksempler på hvordan sosialarbeidere sjøl under ild har fortsatte å levere mat, medisiner og pensjoner til pensjonister og personer med nedsatt funksjonsevne. Det var også de som, bekymra for sikkerheten til de eldre, bosatte dem i sitt eget hjem. Ansatte sier at de i slike situasjoner ikke ble styrt så mye av ønsket om å beholde arbeidsplassen sin, hvor de får en ganske beskjeden lønn, men av en følelse av ansvar. I dette artikkelen skal vi snakke om sosialarbeidernes oppofrende arbeid; vi vil finne ut om deres arbeid blir verdsatt , og vi vil også spørre sosialarbeiderne om problemene med sosialstøtte i Ukraina.
«Den eneste som sa ja til å jobbe»
Sosialarbeidernes ansvar inkluderer å yte bistand til sårbare grupper av befolkninga. For det meste enslige pensjonister og personer med fysiske og psykiske lidelser som trenger omsorg, hjelp til husarbeid og enklere medisinske tjenester utenfor institusjon. Situasjonen er ofte ekstrem, fordi sjøl i det vanlige livet [uten en krigssituasjon] klarer disse menneskene ofte ikke ta ordentlig vare på seg sjøl. Noen kvinnelige ansatte som innså dette, forlot derfor ikke avdelingene sine ved begynnelsen av perioden med intens beskytning, og utsatte dermed seg sjøl for livsfare.
En av disse sosialarbeiderne var Lilia Blazhko fra landsbyen Pavlivka nær Fronota, Sumy-regionen, to kilometer fra grensa til Russland. Kvinnen forteller at hun kom inn i sosialesektoren ved en tilfeldighet.. «Da krigen starta, studerte jeg ved Bilopolsky-skolen, men dro nesten umiddelbart tilbake til Pavlivka. På den tida søkte bygda etter en sosialarbeider. Det var nødvendig å gi bistand til ti beboere. Men ingen ville – de var redde. Jeg var den eneste som sa ja til å jobbe ,» sa Lilia til «Spilne/Commons».
Til tross for at de russiske troppene trakk seg tilbake fra regionen våren 2022, er det fortsatt farlig å bo i Pavlivka den dag i dag. Landsbyen blir regelmessig beskutt, som et resultat er det er bare 160 av de mer enn 800 beboerne som er igjen i bosetninga. Nylig traff en granat en gård og skada huset og gårdsbygningene. Eierne ble ikke skada fordi de tilfeldigvis var ute i hagen da granaten eksploderte.
Det skal bemerkes at Pavlivka er en landsby med en gate, som faktisk strekker seg over 10 kilometer. For å nå en person som trenger omsorg, må Lilia Blazhko tilbakelegge en betydelig avstand, og dette til fots, siden hun ikke kan sykle.
I løpet av tida hun har tilbrakte i landsbyen ved frontlinja, har Lilia lært seg å beregne «utganger» og «ankomster» ved beskytninger. Ved kraftig beskytning går hun, sammen med de hun hjelper, ned i kjelleren, eller hvis beskytninga kommer når hun er på vei mellom klientene, søker hun ly i veigrøfta.
Lilias plikter omfatter ikke bare utlevering av pensjoner, mat og medisiner til borgere med begrensa mobilitet, men også annen hjelp i hverdagen: klesvask, matlaging, rengjøring, hjelp i hagen. Lilia kan blant annet også fikse små reparasjoner, for eksempel lime tapeter. Hun sier at dette ikke er noe problem for henne, fordi hun egentlig er gipsmaker av yrke. For sitt arbeid som sosialarbeider, mottar Lilia 6500 UAH per måned, til tross for de farlige arbeidsforholdene. (6500 UAH tilsvarer ca. 1700 NOK. Et brød koste 8,5 NOK i Ukraina. En kg mel ca. 6 NOK. Oversetters merknad)
Det var ikke aktuelt å etterlate folk
Vira Temchenko, bosatt i landsbyen Verkhnya Syrovatka, Sumy Oblast, russerne begynte å beskyte landsbyen allerede i krigens første dager. Vira Temchenko husker øyeblikket da hun første gang hørte lyden av granater som fløy over hodet. «Jeg husker at jeg sykla for å levere brød til en mann og moren hans, begge med funksjonshemninger. Plutselig begynte beskytninga. Lufta vibrerte fra prosjektilets flukt. Jeg bestemte meg for å fortsette på veien likevel, men jeg sykla så fort som jeg aldri hadde gjort før. Neste gang henta jeg pensjonene sin på postkontoret for å gi den til folk og ble heldigvis forsinka. Plutselig starta beskytninga i nærheten. Det viser seg at treffene spesielt var rundt veien jeg skulle kjøre like etterpå , sa Vera Temchenko til Commons/Spilne.
Kvinnen forteller at familien gjentatte ganger har forsøkte å overtale henne til å slutte i jobben, men hun nekta. «Jeg kunne ikke forlate folk. Hvem skal ta seg av dem da? Det var på grunn av at jeg og andre sosialarbeidere fortsatte å hjelpe, til tross for beskytninga, at disse menneskene overlevde i en vanskelig tid, fordi de forsto at de ikke ville bli forlatt. I løpet av hele beskytningsperioden forlot ikke en eneste sosialarbeider fra vårt lokalsamfunn jobben. Og i dag, når det er fare for en ny invasjon i regionen vår, har alle sosialarbeidere i lokalsamfunnet erklært at de vil fortsette å jobbe , sier kvinnen.
Når hun snakker om detaljene i arbeidet hennes, innrømmer Vira PetrivnaTemchenko med tristhet at yrket hennes ikke har spesielt høy status i samfunnet. Og Vira Petrivna sjøl begynte først å være stolt av yrket sitt for bare få år siden, da hun innså hvilket ansvar som hviler på henne. Vira sier at ungdom ikke ønsker å gå inn i dette arbeid, og de som får jobb slutter ofte raskt fordi de ikke orker arbeidsforholdene. Dette er fordi det blandt de som skal tas vare på også er personer med psykiske lidelser eller personer som fører en antisosial livsstil. «Ikke alle vil ønske å jobbe med å ta vare på slike mennesker. Det er også problemer med transport. Om sommeren sykler jeg på en sykkel som er jeg har fått tildelt for dette formålet, men om vinteren sykler du egentlig ikke rundt i bygda, -du må gå mye. Når det gjelder arbeidsdagen så starter den ofte en time tidligere, fordi jeg må ha tid til å kjøpe produktene som pensjonistene spør meg om, fordi de er vant til å få varene fra bestemte selgere. Når det gjelder lønn, tjente vi mer før fordi vi hadde bonuser, men i dag er lønna lavere og utgjør 6 400 UAH per måned, sier Vira Petrivna.
Kvinnen mener at staten må informere mer for sosialarbeidernes innsats og arbeid i samfunnet, og samtidig forbedre arbeidsforhold og heve lønningene. Men til tross for vanskelige arbeidsforhold og beskjeden lønn, forsikrer sosialarbeideren om at hun elsker jobben sin veldig høyt. Hun sier at hun bekymrer seg hver gang hun ser et ubesvart anrop fra bestemødrene hun hjelper, og hun ikke har mulighet til å ringe dem, da bekymrer hun seg for helsa deres. «Jeg mener at eldre fortjener mer omsorg og respekt enn de får idag», avslutter Vira Petrivna..
Bevare bosetting
Vi snakket med en annen sosialarbeider fra Verkhnaya Syrovatka – Nataliya Zelenina . Etter begynnelsen av fullskalakrigen har en kvinnelig sosialarbeider med sytten års arbeidserfaring hjulpet 11 personer. Blant dem var den 101 år gamle beboeren Kateryna Oleksiivna, som Natalia tok med seg til sitt eget hjem, fordi hun frykta for livet henns. Dette fordi «Bestemoren» likte å sitte ved vinduet, hvor fragmenter, i tilfelle en eksplosjon, kunne skade henne. Siden det ikke var noen ekstra seng i huset til Zelenina, lot sosialarbeideren pensjonisten få hennes egen seng – hun sov sjøl på gulvet. Ei uke etter å ha flytta «bestemor» til Natalias hjem, traff et prosjektil gården til «bestemor» og slo ut dørene og vinduene i huset.
Nataliya Zelenina fortalte journalistene våre at fra 24. februar til 26. mars, mens de russiske troppene var i Verkhnya Sirovatka, sov hun praktisk talt ikke fordi hun var redd for å komme under ild. Samtidig ønska hun ikke sjøl å gjemme seg på bombesikre steder og dermed etterlate «bestemoren» alene i huset. «Det var dager da eksplosjoner lød kontinuerlig, men vi måtte levere mat til folk. Så spurte jeg mannen min, og han ga meg skyss med bil. Hvis alt var stille, sykla jeg. Sjølsagt var jeg klar over risikoen jeg tok, men hvordan kunne jeg forlate folk som regner med min hjelp?» sier sosialarbeideren.
Etter at krigshandlingene i regionen har tatt slutt har ikke Natalia Zeleninas arbeid fått noe mindre omfang. Hver dag må hun besøke flere personer, som hun ikke bare leverer mat til, men også hjelper til med stell i huset. «Jeg kjørte til fire personer i dag. På dagtid vasket jeg klær, lagde mat, dro på apoteket for å få medisiner, klippet stier rundt huset til den ene «bestemoren» med håndljå og planta agurker.
Det hender at noen ber meg om å komme og hjelpe til neste dag, sjøl om denne personen, strengt tatt, ikke «står for tur» før i slutten av uka. Og jeg kan ikke nekte, for jeg forstår at nå er tida inne for å jobbe i hagen, alle vil plante i tide. Hvordan jeg klarer alt? Fram til klokka åtte om kvelden er det fortsatt veldig lyst ute! Derfor er det ofte nødvendig å være på jobb i ytterligere to-tre timer. Hjemme hos meg sjøl har jeg derimot ikke tid til å gjøre noe , sier sosialarbeideren.
Av alle sosialarbeiderne vi snakka med, er Nataliya Zelenina den eneste som har en elektrisk sykkel, som hun har fått av barna sine. Hun sier det er gjør at arbeidet blir mer effektivt. Det hjelper også mye at en mann, på eget initiativ kjører en av pensjonistene som trenger behandling til sykehuset i regionsenteret, som ligger 12 km fra bygda.
Lange turer
Nataliya Adamenko fra Chernihiv-regionen gir bistand til innbyggere i tre grenselandsbyer: i Pushkari, der hun bor, og folk fra nabolandsbyene Kovpinka og Kremskyi Bugor. Kvinnen må av og til tilbakelegge lange avstander på sykkel, noen ganger til fots. Ved begynnelsen av fiendtlighetene uteble Natalia fra jobben en dag, sjøl om området med jamne mellomrom ble beskutt med granater og eksplosive prosjektiler.
«Det er skummelt, men vi må gå.» På en eller annen måte kom hun nesten under ild. «Jeg skulle gå til Kremskyi Bugor for å se til en eldre mann, men han ringte og sa at han var i byen og at jeg ikke skulle komme. Etter en tid ble landsbyen hans beskutt ,» sa Natalia til «Commens/Spilne».
Sjøl om regionen nå er relativt rolig, ligger landsbyene der Nataliya har avdelinger 10-15 km fra grensa, så det kommer skyts med jevne mellomrom der. På grunn av dette nekter sjøl ambulansen å komme til befolka områder.
En av sidene ved i arbeidet til en sosialarbeider fra Chernihiv-regionen er lange avstander.
«Fra huset mitt til en av «bestemødrene» mine i Kovpinka er det åtte kilometer én vei. Jeg drar dit på sykkel. Hvis det regner eller snør, kjører mannen min bil. Men nå har vannet steget i nærheten av landsbyen for andre år på rad, og jeg kan ikke kjøre gjennom landsbyen lenger, så jeg går til fots… Det er nærmere Kremsky Buhr, men du må gå rett gjennom skog, som er farlig, fordi det er løshunder som løper rundt der. Ulver ble sett der tidligere, de angrep tamhunder ,» sa kvinnen.
Natalia Adamenkos arbeid ligner arbeidet til resten av våre samtalepartnere: levering av produkter, medisiner, hjelp i huset og i hagen. Men inntil nylig måtte Natalya ta med drikkevann til en av bestemødrene fra Kovpinka i nærheten, fordi brønnene til pensjonisten og hennes naboer, som bor i enden av landsbyen, gikk tom.
«Derfor tok jeg en 20-liters dunk hjemmefra, hentet vann fra en felleskran, halvannen kilometer fra pensjonisten, og brakte den til henne. Men etter at en historie om det dukket opp på TV, ble problemet med den ikke-fungerende brønnen løst ,» bemerka Nataliya.
Kvinnen har jobba som vernepleier i 14 år og har ingen planer om å slutte i yrket. Hun sier at hun elsker jobben sin, sjøl om den er veldig dårlig betalt – 5500 UAH per måned.(tilsvarer 1450 NOK. Oversetters merknad) Natalias mann jobber ikke nå, så familien er tvunget til å spare på bokstavelig talt alt.
Hjørnesteinen i sosial sikkerhet
For å gi anstendig sosial sikkerhet til befolkninga er det nødvendig med store summer, fordi midlene ikke bare går til å betale lønn til sosialarbeidere, men også til utbetalinger til eldre. Dessverre er de økonomiske mulighetene til mange sårbare kategorier av innbyggere ekstremt begrensa.
«I april dro vi til byen med en pensjonist som jeg tar meg av, hvor hun kjøpte medisiner verdt 2700 hryvnias(UAH): fem injeksjoner, noen piller og et brød. Nesten hele pensjonen hennes gikk på den turen. Dessuten må mange bevegelseshemmede ut med mye penger bare for å komme seg til sykehuset i Novgorod-Siverskyi. Det går en buss fra landsbyen vår til byen en gang i uka, så mange passasjerer må pakkes inn i den, så fattige pensjonister krykkene sine kommer seg rett og slett ikke inn. På grunn av dette er mange eldre tvunget til å bestille sjåfør med transporten. En slik tur koster 800-900 UAH, sa sosialarbeideren.
Vira Temchenko sier at mange eldre i landsbyen hennes blir tvunget til å spare på bokstavelig talt alt. Til og med vann fra brønner, som er gratis for personlig bruk, er brukes med sparsommelig for ikke å sette seg i en situasjon hvor brønnen går tom, og man må bestille maskinell hjelp for å få orden på vanntilgangen igjen. Mange eldre vil gjerne avle opp dyr og fjørfe for ikke måtte kjøpe melk, egg og kjøtt, men det kan de ikke, fordi de trenger penger til fôr. Mange pensjonister, sier Temchenko, husker tidene da FN betalte dem pengehjelp i det første året av krigen. Men nå får folk knapt noen økonomisk støtte.
«Når du ser på hvordan disse menneskene lever, forstår du at det ikke er slik alderdom skal være. Det er nødvendig for en person å gå inn i pensjonsalderen med et best mulig fysisk utgangspunkt, slik at man ikke blir aleine med seg sjøl og får fysiske og psykiske problemer i tillegg. Og det er derfor du som sosialarbeider prøver å støtte slike mennesker, sa hun.
Det skal bemerkes at det er mange sosialarbeidere i Ukraina som er klare til uselvisk å utføre arbeidet sitt, og til og med risikere livet, men hvorfor får de en så mager lønn for arbeidet sitt?
Nataliya Lomonosova , en sosiolog og forfatter av en rekke studier om sosiale tjenester, svarte på dette spørsmålet for Spilne/Commons . Ifølge henne er kommunale tilbydere av sosiale tjenester oppretta av lokale sjølstyreorganer, og derfor må er det de sistnevnte som må opprettholde og betale lønn til ansatte. Det er en etablert lønnsstige som danner grunnlaget for lønnsutbetalingene. Men ifølge sosiologen er lønningene i dette lønnssystemet generelt lave og må revideres.
«Problemet er også at siden 2017 har offisielle lønninger vært knytta til minstesatsen for livsopphold, og ikke til minstelønnen, slik den var før. Dette fører til at de laveste lønningene er lavere enn minstelønnen, noen ganger med flere tusen UAH lavere , sier sosiologen.
I følge Nataliya Lomonosova, er det slik at hvis den ansattes lønn er lavere enn minstelønna, forplikter lovgivninga arbeidsgiveren til å betale en tilleggsbetaling opp til nivået på minstelønna. Derfor mottar noen av sosialarbeiderne i dag lønn på minimumsnivå, som dessuten er skattefri.
Nataliya Lomonosova legger til at lokale sjølstyreorganer på sin side kan innføre tilleggsbetalinger fra det lokale budsjettet, samt forbedre arbeidsforholdene, for eksempel tildele sosialarbeidere elektriske sykler, og kjøpe de nødvendige kjøretøyene til sosialsenteret. Det avhenger imidlertid av prioriteringene til de lokale myndighetene, så vel som – og dette er det viktigste – av budsjettet til samfunnet som helhet. Etter desentraliseringsreformen ble det sjølsagt en større grad av sjølstyre, mens ressursene deres avhenger av tilstedeværelsen av store foretak som kan bidra som lokale skattebetalere.
Natalia Lomonosova legger også til at en effektiv utvikling av sosialpolitikk for levering av sosiale tjenester, forutsetter å utvikle et nettverk av spesialister på dette feltet. Per i dag er antallet sosialarbeidere på forskjellig nivå i staten utilstrekkelig, sjøl om behovet for slike spesialister bare vokser.
«Antallet mennesker som befinner seg i vanskelige livssituasjoner har økt. I tillegg har situasjonen for pleietrengende eldre forverra seg, ettersom mange av deres pårørende har flytta til utlandet. Dette til tross for at det også er sosialarbeidere som har forlatt sine lokalsamfunn ,» understreker hun.
Vanskeligheter i økonomien, aktive militære operasjoner, ødeleggelse av infrastruktur – alt dette fører til ytterligere forverring av situasjonen til sårbare grupper i befolkninga. Og til tross for alle hindringer og magre lønninger, fortsetter sosialarbeidere å ærlig og modig utføre sine oppgaver.
Skikkelige hjelp til sårbare grupper i befolkninga bør imidlertid ikke være avhengig av individuelle arbeideres engasjement og avhenge av ressursene til det enkelte lokalsamfunn. De grunnleggende behovene og problemene til mennesker som på grunn av alder og fysiske funksjonshemminger ikke er i stand til å ta vare på seg sjøl, må i varetas på et i et etablert og bærekraftig system. Men nå kan vi bare konstatere at den sosiale sikkerheten som staten gir, åpenbart er utilstrekkelig.
Samtidig vitner eksemplene på uselvisk arbeid fra sosialarbeidere i mange regioner i Ukraina om stor innsats fra mennesker, i det minste på individnivå, for å bidra til å skape bedre forhold for de som trenger det. Dette betyr at det er mange borgere i landet som tydelig ser det presserende behovet for å forbedre livskvaliteten til befolkninga og forstår hvor viktig det er gå i denne retningen. Og dette er i seg sjøl et skritt mot endringer til det bedre.