Publisert på nettstedet IStories , 6. august 2024. Av Irina Dolinina
Det finnes russisk militært personell i ukrainsk fangenskap som regnes som døde i hjemlandet. Deres slektninger har til og med klart å begrave «rester» i lukka kister. Det russiske forsvarsdepartementet utleverte ikke DNA-testresultatene til de pårørende.
«Begravet med full militær ære»
«Det var et bytte på 37 ukrainere mot 37 russere og sønnen min var blant dem. Ukrainerne tok hodet hans (fra helikopterkrasjstedet) – det overlevde brannen takket være hjelmen hans, husker faren til offeret med tårer i øynene. — «Min sønn var tro mot sitt ord: de var kun i stand til å ‘fange’ levningene hans.»
Våren 2023 ga faren til seniorløytnant Oleg Farniyev dette intervjuet til propaganda-TV-kanalen Russia Today. Ifølge det russiske forsvarsdepartementet ble helikopteret med sønnen hans, en navigatør, skutt ned under en kampepisode i april 2022. Etter det ble Farniyev meldt savna i flere måneder.
Farniyev Sr. søkte sjøl etter sønnen sin og reiste til de områdene i Ukraina okkupert av den russiske hæren. «Han ble informert flere ganger om at levningene, antagelig av sønnen hans, var funnet, men DNA-tester motbeviste dette hver gang,» heter det i RT-innlegget. Til slutt, i august 2022, overleverte Forsvarsdepartementet levningene til slektningene, og posthumt ble navigatøren Farniyev Ordnmotet tildelte en «Orden for Heltemot». Han ble gravlagt i hjemlandet Ossetia.
Men i februar 2024 dukka Oleg Farniyev opp i den publiserte lista over krigsfanger (med nummer 166). Som IStories fant ut, ba kona hans umiddelbart om en avklaring fra forsvarsdepartementet. Hun hevda at ingen av familiemedlemmer hadde sett levningene til Farniyev: kisten var forbudt å åpne, og resultatene av DNA-testene ble ikke lagt fram til slektningene.
To måneder seinere, i stedet for forklaringer og testresultater, mottok soldatens kone et dårlig svar fra forsvarsdepartementet: «I følge opptegnelsene ble Oleg Olegovich Farniyev gravlagt med full militær utmerkelse. Tjenestemannen oppfylte sin militære plikt med verdighet og ære, og ga et betydelig bidrag til den framtidige seieren over de ukrainske nasjonalistene.»
Feil skjer overalt. Men som IStories avslørte, er Farniyevs sak langt fra unik for den russiske hæren.
«Hvis det ikke er ham, må pengene returneres»
I mars 2024 fant IStories 64 russiske soldater som allerede var gravlagt i Russland på listene over fanger. Det reelle antallet som er blitt begravde, mens de faktisk er i live kan være høyere.
I tillegg har vi blitt oppmerksomme på minst seks flere tilfeller der slektninger til russiske soldater har funnet familiemedlemmer på lister eller i bilder og videoer av krigsfanger. Dette på tross av at levningene deres – uten DNA-testing og med forbud mot å åpne kista – har blitt gravlagt i Russland.
«Dette er ikke bare min situasjon. Jeg kjenner historiene til jentene som jeg er i kontakt med og som står i samme situasjon, sa kona til en russiske tjenestemann til IStories. Olga (navnet er kontruert,- hun vil være anonym) er 37 år og har fire barn. Mannen hennes meldte seg frivillig, ikke fra fengsel, og dro til kamp med Wagner-PMC(Private Military Company) tidlig i mai 2023 – på toppen av Bakhmut-massakren. Han advarte om at han kanskje ikke ville ta kontakt mens hanvar i tjeneste. En måned seinere ble Olga informert om at mannen hennes hadde dødd bokstavelig talt dagen etter at han kom til fronten.
Hun ble ikke gitt noen detaljer, bare fortalt at de hadde funnet brente rester ved siden av id-merket og automatgeværet hans: «De forsikra meg om at det ikke kunne være noen feil. De sendte meg en lukka sinkkiste, som de ikke forbød, men anbefalte ikke å åpne: ‘Hvordan vil du klare å leve med det synet seinere?’ Jeg svarte: ‘Og hva med det faktum at jeg ikke har en mann? Det setter også et visst preg på livet mitt. — ‘Vel, det vil være et lite vindu, og du kan se gjennom det.’»
Vinduet i sinkkista fantes ikke, viste det seg, og Olga fikk ikke resultatet av DNA-testen. Det var da den første tvilen begynte å snike seg inn, forteller hun. Hun var i stand til å finne mer enn 10 soldater som bekrefta overfor henne at de hadde sett at mannen hennes var i live minst fram til juli 2023. Og høsten 2023 så Olga ektefellen sin på videoen av russiske krigsfanger: «Jeg hadde gåsehud over hele kroppen. Ærlig talt. Hendene mine skalv. Jeg begynte å leve igjen. For etter nyheten om at mannen min ble drept, kan jeg ikke beskrive hva vi [sammen med barna] opplevde.» Olga prøver nå å få gravd opp de begravde restene for å få utført DNA-testing. «Fordi jeg var sikker på at det som er i kista definitivt ikke var mannen min,» sier kvinnen. Hun har skrevet en anke til Forsvarsdepartementet, men har foreløpig ikke fått svar.
Olga fikk seinere vite at mannen hennes aldri ble oppført som død i Wagner PMC, men bare savna i aksjon. «Jeg ble fortalt at de som ble savna var ‘stengt’ [registrert] som døde. Slik at selskapet kunne oppfylle sine [økonomiske] forpliktelser overfor familiene [og avslutte saken], forklarer Olga. — «Det er klart at ingen vil lete etter savna personer. Det er ingen person – vel, det er det ikke. Det er et slik lang prosess, du klarer ikke holde styr på alt.»
Olga kunne ikke grave opp liket sjøl, da ektefellens foreldre var imot det. «Noen ønsker ikke å forstyrre [den avdøde] av moralske grunner. Og andre kanskje – bare på grunn av profitt. Hvis det viser seg at det ikke er ham, må pengene [for dødsfallet] returneres», spekulerer Olga.
Olga antyder at mannen hennes kan være redd for å avsløre navnet sitt i fangenskap av en eller annen grunn, eller han kan rett og slett ikke gjøre det av helsemessige årsaker. Og dersom han fortsatt er oppført som død, kommer han ikke med på listene over krigsfanger, frykter kvinnen.
Det gir ingen praktisk mening for en vanlig menig, som ikke er speider eller spesialtjenesteoffiser, å skjule sin identitet, sier en militæradvokat til IStories. «Hvis han allerede er tatt i live, er det usannsynlig at situasjonen hans blir verre, med mindre han er ettersøkt for å ha begått grusomme krigsforbrytelser,» sier eksperten. Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger sier at en soldat, hvis vedkommende ikke hindres av sin fysiske eller mentale tilstand, er forplikta til å oppgi sin personlige info (dvs. navn, militærgrad, personnummer[evnt. Tjenestenummer] og fødselsdato. Oversetters merknad) i fangenskap under avhør. «Hvis en krigsfange forsettlig bryter denne regelen, kan han gjøre seg ansvarlig for en begrensning av privilegiene som er tildelt hans rang eller status», heter det i artikkel 17 i Geneve-konvensjonen.
«Ingen utveksling – ingen fangeverdi»
Praksisen med lukka kister med levninger av tjenestemenn kommer fra den sovjetiske og deretter russiske hæren tilbake til krigene Afghanistan og Tsjetsjenia, forklarer en militæradvokat. Forsvarsdepartementet kan imidlertid ikke forby åpning av ei kiste, understreker eksperten.
I henhold til den siste ordren fra forsvarsministeren om begravelse av tjenestemenn, «i tilfelle kisten ikke er hensiktsmessig å åpne, er det i hodedelen av lokket på sinkkista laget et vindu på 15 x 15 cm, som er hermetisk forseglet med organisk glass. På lokket av sinkkista står det en advarselsskrift: ‘Ikke gjenstand for åpning’, som er instruert av personer som er utpekt til å eskortere kisten.» I tillegg til vinduet bør det om mulig tas et bilde av den døde.
Men hvis de pårørende fortsatt ikke tør å åpne kista før begravelsen, vil det ikke være mulig seinere å grave opp liket på eget initativ. I teorien kan en sak da innledes enten i henhold til artikkelen om misbruk av de dødes kropper og deres gravsteder (artikkel 244 i den russiske føderasjonens straffelov), eller for ødeleggelse eller skade på militære begravelser (artikkel 243.4 i straffeloven), forklarer advokaten.
I følge Genève-konvensjonen har krigsfanger rett til å kontakte familiene sine. I tillegg er det mer lønnsomt for ukrainere å bekrefte det faktum at en person er i fangenskap, bemerker eksperten. «Så lenge ingen krever at han skal byttes, har han ingen spesiell verdi for noen, det betyr bare budsjettpenger som må brukes på fangenskapet hans,» forklarer advokaten. – Det er færre ukrainske fanger enn russiske, og for dem teller alle.
Ifølge eksperten kan slektninger til russiske soldater henvende seg til den militære lov- og ordenstjenesten til de væpna styrker i Ukraina og be om bekreftelse på at en bestemt person virkelig er en krigsfange. Med denne bekreftelsen kan de deretter gå til det russiske forsvarsdepartementet og søke å få personen anerkjent som krigsfange. Etter det er det mulig å søke om å sette vedkommede på byttelistene for krigsfanger.