Publisert på nettstedet «The russian reader», 16. november 2024 Kilde: Bumaga
Det er en tradisjon i Petersburg å besøke det improviserte minnesmerket over Timur Kacharava utafor bokhandelen Bukvoyed på Vosstaniya-gata, hvert år om kvelden 13. november. Dit bringes lys og portretter av antifascisten, som ble myrda på dette stedet for nitten år sida, av mora og en skiftende liste over førstegangsbesøkende. I fjor ble minnesmerket revet ned av høyreekstreme aktivister.
Åtte personer ble dømt for knivangrepet på den tjue år gamle Timur og vennen hans Maxim Zgibay (som ble såra, men overlevde overfallet), og fem av dem ble dømt til fengsel. Alle er de løslatt (drapsmannen ble prøveløslatt i 2016) og forsvunnet fra rampelyset.
Bumaga spurte Irina Kacharava om menneskene hun har sett ved minnesmerkene de siste nitten åra, hvordan hun føler om løslatelsen av Timur og Maxims overfallsmenn, og hvilke livsvalg sønnen hennes ville ha tatt i dagens Russland.
— Hvordan tilbringer du vanligvis trettende november?
— Dagen før ønsker jeg alltid at jeg kunne hoppe over den dagen. Jeg skulle ønske det var den tolvte eller den fjortende. Jeg skulle ønske jeg bare kunne glemme det, slette det og bli ferdig med det. Men jeg kan ikke. Den trettende kommer. Jeg er enten på jobb eller hjemme. Uansett; Mellom fem og halv seks går mannen min og jeg til veggen [ved bokhandelen Bukvoyed] på Vosstaniya-plassen. Vi går sjølsagt på kirkegården dagen før. Vi sørger for å legge igjen Timurs favorittblomster, iris, [ved graven hans].
Vi hater denne dagen, og vi vil ikke at det skal skje. Av en eller annen grunn er det lett å gå til kirkegården, men det er veldig vanskelig å gå til veggen. Men vi ga vårt ord om at så lenge vi er i live, så lenge vi er i stand til det, vil vi gå, uansett hvor vanskelig det er.
Vi blir alltid overraska over at vi ikke er de eneste som kommer. Hvert år tror vi at det sikker ikke kommer denne gangen. Folk kommer, og jeg er overraska over at alle er unge mennesker. Jeg spør dem hvordan de i det hele tatt hørte om Timur, siden de ikke engang var i live da det skjedde. Nitten år har gått. De sier at de har hørt [om Timur] fra mødrene og fedrene sine, og noen fra brødrene og søstrene sine. Det er overraskende.
Vi misliker denne dagen veldig, men vi går til veggen, og så prøver vi å begynne å leve igjen.
— Møter du Timurs venner? Kommuniserer du med dem i andre situasjoner?
— I lang tid, minst ti år, holdt vi veldig nær kontakt med alle Timurs venner. Vi ville til og med møtes. Det har dempa seg nå, men det er naturlig, tenker jeg. Så mange år har gått, og noen har fått familie, mens andre har forlatt landet. For det meste er det fremmede eller folk som har kommet i årevis som kommer til veggen – for eksempel folk fra det tidligere Memorial. (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad)
— Gjennom åra har det blitt foreslått å sette opp en minnetavle eller navngi en gate til Timurs ære. Tror du det fortsatt er mulig?
– MP Nikolai Rybakov (som er nasjonal leder for Yabloko-partiet, men ikke medlem i parlamentet – Bumaga ) lanserte en kampanje for å sette opp en plakett. Han henvendte seg personlig til oss ved veggen: han sa at han hadde sendt en forespørsel til myndighetene, og at han venta på svar. Tida har gått, men ingenting har skjedd.
– Vil du at det skal skje?
— Jeg vet ikke: Jeg har aldri tenkt på det. Jeg tror aldri noen vil gjøre noe med det. Og jeg tror ikke det kan skje i det hele tatt, gitt den nåværende situasjonen [i Russland].
Forresten, det var færre gutter i vernepliktig alder tillstede [ved det årlige minnesmerket] etter at alle disse triste hendelsene [krigen] begynte. I begynnelsen av den [militære] mobiliseringa var de redde for å komme. Politiet er alltid til stede der for å forhindre kaos.
— Hvordan reagerte du da en av personene som var involvert i angrepet, Alexander Zenin, som hadde holdt seg skjult i tolv år, ble varetektsfengsla i 2018?
– Jeg måtte le. Han hadde bodd i Pesochny hele tida. I løpet av den tida hadde han rukket å få to barn, men politiet hadde ikke klart å fange ham.
— Prøvde de å kontakte deg for å be om unnskyldning?
— Hvilke unnskyldninger kan det være etter at jeg deltok i rettsmøtene?! Jeg var aleine , uten mannen min, og advokaten vår var bortreist på det tidspunktet. Jeg var aleine mot de sju tiltalte, deres foreldre og deres advokater. 21 personer prøvde å rive meg i filler(billedlig talt), kutte meg opp og drepe meg. Jeg hadde begynt å gå til rettsmøtene for å forsvare Timur. Foreldrene til de tiltalte var så sinte på meg fordi Timur hadde kryssa deres veier og fått barna deres til å lide.
Zenin sendte oss femti tusen rubler i 2018. Han ba så å si om unnskyldning slik at han skulle få et stort pluss [i karakteren hans] i retten. Men jeg tok ikke imot pengene. Jeg spurte etterforskeren hvordan jeg kunne informere retten om at jeg ikke hadde tatt imot pengene. Han fortalte meg: «Det var den tiltaltes gode vilje – han sendte pengene. Ingen bryr seg om du tok imot eller ikke.» (Alexander Zenin ble i 2018 dømt til ett og et halvt år, i en straffekoloni med middels sikkerhet, for å ha oppfordra til hat og fiendskap.)
— Du er ansatt som lærer. Ser du noen politisk aktivisme blant barn og ungdommer? Har synspunktene deres blitt radikalisert? Eller er holdningene deres upolitiske?
— Jeg skal snakke om foreldra deres, for alt kommer fra familien. Foreldra er fullstendig åpne for propaganda. Sjølsagt er det barn som sier sine meninger, men jeg kan ikke komme ikke inn på disse samtalene med dem, på grunn av yrkesetikken.
Det er barn som gjentar det TV-en sier, hva foreldrene sier. Sjøl om det var noen elever med foreldre av samme oppfatning som meg, og dermed tenker barna deres også annerledes. Jeg diskuterte ikke ting med dem, men jeg var glad for å høre at ikke alle marsjerte i takt. Sjøl om unge mennesker ofte får kjeft, så er de anstendige folk; det er alle slags forskjellige mennesker [blant dem], akkurat som vi var, akkurat som du er. Det er alltid fordeler og ulemper. Det er bare det at nå er propagandaen så tung at det er vanskelig å analysere situasjonen og ha en egen mening.
Jeg kan fortelle deg dette om de yngre barna. Mens de før [krigen] lekte politi og røver, og ingen ville være politi, og alle ville være røvere, så leker de nå terrorister. Og av en eller annen grunn er begge sider terrorister.
— Hva ville Timur gjort i Russland i 2024?
— Jeg tror han ville ha dratt før 2022. Han ville ha dratt til Europa: han hadde sine egne folk der. Jeg vil ikke si at han ville ha dratt av politiske grunner. Det viktigste for ham var musikken. Han uttrykte sine synspunkter gjennom musikk. Det var dit han ville ha dratt. Politikken ville vært sekundær.
— Er livet i Russland farligere nå enn det var i 2005?
– Sjølsagt. Det er ingen sammenligning. Til tross for det som skjedde med familien vår i 2005, kan det ikke engang diskuteres.
— Hadde du vært glad om han hadde forlatt landet, men hadde vært trygg og gjorde kreative ting?
— Når barn forlater hjemmet eller forlater landet, er det alltid trist, tenker jeg. Jeg har prøvd å lure meg sjøl i alle disse åra (slik psykologer har råda meg til å gjøre) med at han er i live, og nettopp har forlatt landet. Men det fungerer ikke for meg.
Ville jeg ha ønska at han hadde reist? Jeg tror det ville vært hans valg. Faren hans og jeg måtte ha godtatt det valget. Det hadde ikke spilt så stor rolle om vi likte det eller ikke likte det, om vi var triste eller ikke. Og hvem kan si at han ville vært trygg der? Vi veit ikke hva han ville ha gjort der. Vi ville bare ha måttet akseptere valga hans, som vi aksepterte livsvalg hans i 2005.
Jeg ble bebreida under rettssaken for at jeg ikke forbød ham å gjøre alle disse tingene. Gjøre hva? Redde hjemløse dyr fra gatene og mate hjemløse mennesker? (Timur Kacharava var veganer og ga mat til hjemløse på «Food Not Bombs»-arrangementer – Bumaga .)
Hva skulle vi forby ham å gjøre? Jeg var, den gangen, klar over den gangen det skulle vise seg å være så farlig. Vi ville bare ha akseptert valget hans, fordi han ville hatt rett til det, samt rett til å gjøre det til en realitet.
Så det er bedre at han levde et kort, tragisk liv som var hans eget liv enn det lange, kjedelige livet som vi ville ha drømt om for ham. Sjølsagt ville jeg vært trist [om han hadde han dratt]. Hvordan kunne jeg ikke ha vært trist?