Publisert i The Economist, 20. mars 2025. Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se (Oversatt til svensk av Björn Erik Rosin)
Russlandssympati var en gang noe venstresida i USA ble anklaga for, sosialister som fant unnskyldninger for stalinismen eller sovjetisk totalitarisme. Ikke nå lenger. For en måned siden var Glenn Greenwald, en kritisk amerikansk journalist som en gang ble hyllet av venstresida, men nå dyrkes av den konspiratoriske høyresida, på besøk i Moskva for å hente visdom fra Aleksandr Dugin, en framtredende anti-liberal russisk tenker som tidvis er omtalt som «Putins Rasputin».
For ett år siden, under et besøk i Moskva, gjorde Tucker Carlson, en innflytelsesrik person innen media i MAGA-sfæren [Make America Great Again], ikke bare et sympatisk intervju med Vladimir Putin. Han møtte også Aleksandr Dugin og fant denne uomtvistelig interessant. «Vi hadde en samtale som jeg ikke hadde tenkt å filme […], men det du hadde å si var så interessant at vi fikk tak i noen kameraer og satte i gang,» sa han muntert i starten av intervjuet, og nikket deretter entusiastisk mens Dugin snakka om liberalismens nederlag og woke-overdrivelser.
Dette handla ikke bare om en eksentrisk provokasjon fra noen innen MAGA-sfæren på jakt etter oppmerksomhet, det gir et innblikk i den seriøse, filosofiske enigheten som begynner å merkes mellom deler av høyresida i USA og Russland. Den tydeligste enigheten gjelder geopolitikk, særlig med tanke på Ukraina. Den harde MAGA-høyresida var imot Joe Bidens militære bistand, ikke bare av egoistiske grunner, men også fordi de mener at Ukraina burde være mer imøtekommende mot sin regionale stormakt. Akkurat som USA ønsker å diktere betingelsene innen sitt interessesfære, fra Canada til Panama, har Russland også rettigheter når det gjelder Ukraina. Slik lyder tankegangen.
Tilhengere av America First er realister, ikke idealister som sine neokonservative forgjengere. De betrakter utenlandske intervensjoner som meningsløs eventyrpolitikk. Deres syn på verden er multipolar, akkurat som Dugins. Men Dugins forakt for Ukraina går dypere enn det. Hans mest kjente verk, «Geopolitikkens grunner» utgitt i 1997, argumenterer for «Eurasianisme» – tanken om et gjenoppretta, stort og nytt Russland, i stand til å krysse både Asia og Europa. Han hevda der at Ukraina var «en enorm trussel» mot dette prosjektet. Og fortsatte: «Ukraina som stat har ingen geopolitisk verdi. Det har verken kultur med universell betydning eller noen geografisk eller etnisk enhet.» Da Putin invaderte Krim i 2014, nådde Dugins entusiasme for å erobre Ukraina et såpass overdrevent nivå at han mista sin stilling ved det anerkjente statlige universitetet i Moskva. Talen om ham som en Rasputin virker derfor overdreven, sjøl om han fortsatt fungerer som en slags internasjonal ambassadør for ikke-liberale bevegelser på høyresida.
Et mordforsøk i 2022 – via en bilbombe som antas å ha vært plassert av ukrainske agenter og som drepte hans datter – har økt Dugins betydning. Tilnærminga til MAGA handler om mer enn geopolitikk. De ideene som sirkulerer for å rettferdiggjøre Trumps og Putins styre – ingen av dem har gjort seg kjent som noen store filosofer – bærer slående likheter.
I Vesten avviser den internasjonale koalisjonen av nasjonalistisk-konservative, fra Trumpismen i USA til bolsonarismen i Brasil til Orbánismen i Ungarn, de grunnleggende elementene i opplyst liberalisme som individualisme og universelle menneskerettigheter. Denne kritikken deles av russiske tilhengere av Putin, som leter etter en allianse mot liberalismens dekadens og forfall. De forakter globalisering og woke, som de betrakter som den logiske slutten på vestlig liberalisme.
For å forhindre global hegemoni i noen form, hevder nasjonal-konservative i USA, Frankrike, Ungarn og Italia at nasjonalstatens suverenitet må stå over alt. Mens Dugin en gang mente at Russland burde skape en akse med Tyskland og Japan (og i forbifarten «splitte opp» Kina) for å holde tilbake USAs hegemoni, erkjenner han nå at noe slikt ikke er nødvendig. «For hver dag blir det mer åpenbart at USA og Russland er på samme bølgelengde, mens globalistene i EU er på motsatt side,» skrev han nylig på X. Man skulle tro at det er uoverstigelige skiller mellom MAGA og høyresida i Russland, fordi Dugin ikke skjuler at han er for en autoritær stat sammen med den ortodokse kirka og til og med snakker om å gjeninnføre opritjniki, det hemmelige politiet som ble oppretta av Ivan den Grusomme. «Må vi ikke erkjenne at sjølstyre, patriarkat og et autoritært system, ikke bare de facto, men også på juridisk sett? Må ikke kirken og de tradisjonelle samfunnsinstitusjonene gjenvinne sin dominerende stilling i samfunnet?» skrev han i 2022.
Den nasjonalt konservative bevegelsen i USA og Europa bygger derimot på en form for populisme som uttrykker folkets demokratiske vilje, samtidig som færre og færre begrensninger blir pålagt de valgte representantene deres. I USA er målet å knuse den liberale staten. «I Russland er staten nasjonens legemliggjørelse. Slik er det ikke i USA. Trump holder på å avvikle den føderale staten. Putins mål er å styrke staten,» sier Marlene Laruelle, professor ved George Washington University. I denne forstand representerer ikke den politiske høyresida i Russland hovedstrømmen i Trumpismens intellektuelle høyre. Men noen ideer dukker opp på den mer ekstreme kanten.
En strømning innen post-liberalt høyretankegang i USA er for integralismen. Det vil si for å forene den katolske kirken med staten. Noen, som Patrick Deneen, kritiker av liberalismen og professor ved Notre Dame University, fremmer «aristo-populisme» – det vil si å erstatte den nåværende dekadente eliten med en annen elite med riktig politikk. Tenkerne i USA knytta til den såkalte The Dark Enlightenment eller den «neo-reaksjonær bevegelsen» er mer rett fram i sin argumentasjon mot likhet og demokrati. Curtis Yarvin, en av tenkerne, har krevd en amerikansk monarki styrt av en diktator-president, en figur som av og til er mer høflig omtalt som «en nasjonal direktør». Visepresident J. D. Vance har med glede sitert Yarvins meninger, med unntak av den monarkistiske delen. Nylig ønsket Vance ham hjertelig velkommen til et party med ordene, «Yarvin, din reaksjonære fascist!»
Det finnes også andre motsetninger. Nasjonalkonservative i Vesten ønsker å forsvare nasjonalstaten mot globalisme, mens det hellige målet for Dugin (og Putin) er den russiske sivilisasjonsstaten, som går utover westfalske tanker om statens suverenitet over sitt territorium. «De kaller meg ultranasjonalist, men jeg er ikke det minste nasjonalistisk!» sa Dugin til Greenwald under intervjuet. Dugins arbeider preges av begreper som Tradisjonalisme, en esoterisk retning som hevder at religioner er aspekter av en eneste Tradisjon. Av denne grunn er han positiv til sufisme og uttrykker ofte beundring for teokratiet i Iran, som de fleste på høyresida i Vesten ser på som en fiende.
Steve Bannon, tidligere rådgiver for Trump, har sitert tradisjonalistiske tenkere som Julius Evola; 2018 samtalte Dugin og Bannon i åtte timer på et hotell i Roma, ifølge Benjamin Teitelbaum i boken «War for Eternity». «Bannon har talt for at USA og Russland begge er kristne og nasjonalistiske i bunnen,» sier Teitelbaum. Han mener dette er begynnelsen på en ny syn på amerikansk identitet blant republikanerne, basert på røtter og fellesskap i stedet for personlig frihet og frie markeder. Nærminga til russiske tenkere blir da mulig fordi, ifølge Dugin, «alt som er anti-liberalt er bra».
Demokratene i USA klarte å overbevise seg sjøl om at Trump var et redskap for russisk etterretningsvirksomhet og at Putins inngripen sikra ham seieren i presidentvalget 2016. Ingen overbevisende bevis er funnet for dette. Men det ga demokratene en unnskyldning for å undervurdere kraften i Trumpismen – til den seira igjen i 2024, og nå med et flertall av stemmene også. Denne erfaringa kan ha brakt Trump og Putin nærmere hverandre. «Putin ble utsatt for en ren heksejakt på grunn av meg,» sa Trump i forbifarten i forbindelse med konfrontasjonen med Volodymyr Zelenskyj i Det ovale rommet. Etter å ha ropt feilaktig om russifisering en gang tidligere, kan det være at liberalerne igjen er på vei til å gå glipp av noe mer alvorlig som skjer rett foran øynene deres.