En tale fra den danske Folketingsrepresentanten Søren Søndergaard (Enhedslisten) under temaet «Hvilke fred?» på Solidaritetskonferansen i Brüssel, 26. -27. mars
Den siste utviklinga, med Trumps åpenbare svik, legger et enormt press på Ukraina. Landet vil bli tvunget til å ta svært vanskelige valg med enorme konsekvenser. Men som venner av Ukraina må vi fortsette å insistere på at verken Trump, eller EU-lederne, og heller ikke vi, skal bestemme veien videre for Ukraina. Dette valget kan bare tas av Ukraina og det ukrainske folket. Fordi det er de som er under angrep, som mister liv og lider hver dag i krigen. Vår oppgave er å gjøre alt som står i vår makt for å gi Ukraina et best mulig utgangspunkt for å sikre en mest mulig rettferdig fred. Dette betyr å legge press på våre regjeringer for å gi mer hjelp til Ukraina. Det er hovedoppgaven vår.
Vi gir ikke nok = ‘opprustning av EU’?
Jeg har nettopp returnert fra en sikkerhetskonferanse i Warszawa for representanter for EUs nasjonale parlamenter og Europaparlamentet. Noen foredragsholdere stilte følgende spørsmål: hvordan har det seg at 500 [millioner] europeere trygler 350 millioner amerikanere om å stoppe 150 millioner russere som ikke er i stand til å vinne en krig mot 40 millioner ukrainere? Jeg forstår at noen stiller dette spørsmålet for å argumentere for en generell militarisering av Europa. Men spørsmålet i seg sjøl inneholder et viktig poeng; Hvis Putins Russland vinner krigen, er det ikke fordi Europa mangler de nødvendige ressursene. Det er på grunn av mangel på politisk vilje til å støtte Ukraina.
Vestlige land har støtta Ukraina tilstrekkelig til å gjøre det i stand til å fortsette krigen, men ikke tilstrekkelig til å drive inntrengerne ut av de okkuperte områdene.I stedet blir krigen i Ukraina nå brukt som argument for generell opprustning i hele EU. EU-kommisjonens store plan – «Rearm Europe» – ser for seg å bruke 800 milliarder euro på å styrke den militære kapasiteten. For å selge dette spres myten om at grunnen til at vi ikke har kunnet hjelpe Ukraina med nødvendige militære forsyninger er at den europeiske våpenindustrien er liten og for svak.
Men hva er virkeligheten? La oss se på de ti beste våpeneksporterende landene. Halvparten av disse 10 landene er europeiske og fire av dem er EU-medlemmer: Frankrike er nummer 2, Tyskland nummer 5, Italia nummer 6, Storbritannia nummer 7 og Spania nummer 9. Totalt kommer mer enn en fjerdedel av den globale våpeneksporten fra EU-land. Hvis Storbritannia inkluderes, representerer dette nesten en tredjedel av den globale våpeneksporten. Europa har kapasitet til å produsere og sende våpen til Ukraina. Men den politiske viljen mangler.
På et tidspunkt lovet EU å sende en million artillerigranater til Ukraina. Ukraina trengte dem desperat. Da de ble angrepet på frontlinjen fra russisk artilleri, kunne de ikke gjengjelde angrepene. Men EU holdt ikke løftet. Innen den avtalt datoen var kun halvparten av granatene levert. Og løftet ble innfridd først etter mange måneders forsinkelse. Denne situasjonen kosta livet til mange ukrainske soldater og resulterte i tap av ukrainske territorier.
Den europeiske våpenindustrien foretrekker å selge produktene sine til Israel, Saudi-Arabia og andre autoritære regimer.Med ord, europeiske politikere lovet å støtte Ukraina. Men i praksis nekta de å pålegge den store europeiske våpenindustrien å produsere for å dekke Ukrainas behov. Problemet var ikke mangel på produksjonskapasitet. Problemet var at markedskreftene fikk bestemme. Problemet var mangelen på planlegging og kontroll. Dessverre er det mange eksempler på denne typen. Det skal for eksempel understrekes at EU-landene kjøper gass fra Russland for mer penger enn de gir i økonomisk støtte til Ukraina.
Når krigen i Ukraina brukes som argument for gigantiske investeringer i våpenproduksjon og opprustning, er det noe annet som står på spill: På den ene sida styrking av det militærindustrielle komplekset ved å gi storbedrifter en fortjeneste garantert av staten. Og på den annen side å finne argumenter for å forklare hvorfor vanlige arbeidstakere må akseptere kutt og sosiale nedskjæringer.
I stedet vil jeg argumentere for økt bistand til Ukraina ved å ta kontroll over de finansielle og industrielle ressursene som brukes til å produsere våpen, utvikle statlig våpenproduksjon og konfiskere den unormalt store profitten til den private våpenindustrien.
Vi må også se nærmere på EUs krav til Ukraina .
Det er ikke bare USA som bruker bistand til Ukraina til egen fordel. Vi har sett at USA behandler Ukraina som en forretningsmulighet, og prøver å få tak i ukrainske mineraler som en betingelse forstøtte.
Sjøl om vi bør være svært kritiske til disse opportunistiske betingelsene, bør vi også være klar over at EU har presentert sine egne betingelser. Disse er mindre omtalt enn Trumps krav, men de er likevel høyst problematiske. Jeg snakker om den såkalte «Plan for Ukraina 2024-2027» som EU har knytta tilgjenoppbygginga avUkraina.
«Plan for Ukraina» angir de vilkåra som Ukraina må oppfylle for å kunne dra nytte av EU-tilskudd og lån. Den inneholder 69 reformforslag. Noen av disse presser Ukraina i retninga av økt kommersialisering. Historien har vist at omfattende nyliberale opplegg for krisefinansiering viser seg å være til skade for mottakerlandet. Det er ingen grunn for EU til å resirkulere deler av Washington-konsensus til en Brussel-konsensus.
Et av de 69 reformforslagene er å «redusere statlig eierskap i banksektoren» og å iverksette «tiltak mot privatisering» (side 99). Forutsatt at det er en strålende idé, bør vi la Ukraina gjøre hva de vil. Dessuten har den ukrainske banksektoren faktisk klart å opprettholde et relativt høyt nivå av grunnleggende tjenester under krigen, noe som får forslaget til å se enda verre ut. Vi bør ikke være for beroliget av ordlyden om at privatisering vil skje «på en ryddig måte, og unngår en for tidlig overføring av kontroll på sub-optimale vilkår for staten»; Sjøl om dette høres betryggende ut, er privatisering i kjølvannet av en krig aldri en god avtale for staten.
