Publisert på nettstedet Mediazona, 18.april 2025
Petrograd tingrett i St. Petersburg har dømt 19 år gamle Darya Kozyreva, etter at hun tilbrakte mer enn ett år i varetektsfengsling, til to år og åtte måneder i fengsel for å ha «miskreditert» den russiske hæren.Dette ved å ha limt et dikt av Taras Shevchenko på en statue av den ukrainske poeten og gitt et antikrigsintervju. Aktor hadde begjært seks års fengsel. Mediazona presenterer hennes gjenstridige slutterklæring i retten. (Vi har tidligere omtalt Darya Kozyrevas sak, to ganger: 18 år gammel russer fengslet for Shevchenko-dikt på årsdagen for Russlands fullskala- invasjon av Ukraina – Vi som støtter den nye venstresida i Ukraina og Russland: Den 18 år gamle aktivisten Darya Kozyreva ble sendt til et psykiatrisk sykehus. – Vi som støtter den nye venstresida i Ukraina Oversetters merknad)
Saken mot Darya Kozyreva starta etter at hun markerte årsdagen for Russlands fullskala-invasjon ved å lime inn et sitat fra Taras Shevchenkos «Mitt testamente» på den ukrainske dikterens statue i St. Petersburg: «Å, begrav meg, reis deg så. Og bryt dine tunge lenker. Og vann med tyrannenes blod friheten du har vunnet.»
I august la påtalemyndigheten til en ny siktelse, for også å ha «diskreditert» hæren – denne gangen i et antikrigsintervju hun ga til Sever.Realii .
Kozyreva fortalte retten at Shevchenko er hennes favorittdikter og sa at handlingene hennes var drevet av et behov for å «roe hennes egen samvittighet». Hun ble værende i varetekt til februar, da ble hun løslatt etter en delvis restriksjonsordre.
Darya Kozyreva begynner sin avsluttende uttalelse. Hun åpner med et sitat fra Taras Shevchenkos dikt «To Osnovyanenko», på ukrainsk:
«Le da, du grusomme fiende,
men ikke for høyt, for vårt navn
skal aldri knuses eller slukne.
Det skal ikke dø, men proklamere..»
«Ærede dommer! Forhandlingene foregår på russisk – kan vi få det på russisk?»
Aktor Russkikh bryter inn og reiser seg fra stolen.
«Jeg antar dette er et slags dikt?»
«Ja,» svarer Kozyreva med et smil.
«Kan du resitere det på russisk? Våre rettsprosedyrer foregår på russisk.»
Etter en kort pause fortsetter Kozyreva – fortsatt på ukrainsk:
«Vårt epos og vår gamle sang
skal leve evig, aldri dø.
For der finnes vår ære gjemt –
Ukrainas glød og ære!»
Hun fortsetter: «Hvis Taras Hryhorovych [Shevchenko] på en eller annen måte kunne blitt transportert inn i vår tid, antar jeg at jeg forventes å si at han ville vært lamslått. Men han ville ikke vært det. Ikke i det hele tatt. Han ville gjenkjenne det umiddelbart. [Drømmen om] Muscovy er i gang igjen.
Krigen startet sjølsagt ikke i 2022. Også i sin sneverste forstand er det rette utgangspunktet 2014. Det var de samme russerne – de samme som var ansvarlige for hver dråpe blodsøl. I det store bldet starta imidlertid ikke krigen i 2014 heller. Den har pågått i århundrer.
Det er et slående trekk i russisk historie: Uansett hvem som har makta – om det er tsarer eller kommunister – så virker deres regime å være styrt av en slags religion som forbyr dem å bare la Ukraina være i fred. Herskerne kan ha forskjellig antrekk, men de er alle laget av samme stoffet.
Du skulle tro at de etter så mange århundrer kanskje har forstått det åpenbare: bare la oss være i fred. Ja, Moskva har vunnet kamper – mange kamper – men de har aldri sikra seg en endelig seier. Og det vil aldri skje. Det ukrainske folket vil ikke tillate det. De har fått nok.
Men de som elsker okkupasjon forsto det aldri. De er ikke så smarte som de tror. Ingen ga dem noen gang rett til å definere Ukrainas fortid eller framtid. De klarer ikke å se at ukrainere ikke trenger noen «storebror», og absolutt ikke fantasien om en såkalt «enhetlig russisk populær treenighet».
Ukraina er et fritt land, en fri nasjon. Det vil bestemme sin egen framtid. Hvis noen gjentar okkupantens fortellinger, vil de bli hatet, om og om igjen. Og ikke engang prøv å skylde på ukrainsk nasjonalisme. Det hele er velfortjent.
Hvis noen prøver å invadere Ukraina, vil de bli bekjempa. Og det kan godt gjøre vondt. Jeg håper inderlig russere vil forstå disse grunnleggende sannhetene. Ukraina er igjen en fri nasjon. Den vil velge sin egen vei. Hvem du skal kalle en venn eller en bror, og hvem du skal nevne som en bitter fiende. Det vil avgjøres av hvordan historiens gang. Og helt sikkert vil den velge hvilket språk den skal snakke.
Jeg vet at dette burde være åpenbare ting. Men det er det ikke. Det er tydelig at Putin ikke kan få inn i hodet det faktum at Ukraina er en suveren nasjon. Så igjen, det er mye han ikke kan forstå – som menneskerettigheter eller demokratiske prinsipper.
Sjøl de som er imot Putins regime forstår ikke alltid dette. De innser ikke alltid at Ukraina, etter å ha betalt for sin suverenitet i blod, vil bestemme sin egen fremtid. Jeg vil fortsatt tro at når demokratiet endelig kommer til Russland, før eller siden, vil denne holdninga endre seg. Jeg vil tro på en vakker framtid der Russland gir slipp på all imperialistiske ambisjoner, enten de er åpenlyst og blodtørstig eller skjult dypt i menneskets psyke. Gud velsigne. Virkelig.»
Kozyreva begynner så å fortelle hvordan Ukraina gjennom århundrene har kjempa for sin uavhengighet. Dommer Ovrakh avbryter henne gjentatte ganger og ber henne holde seg til saken.
«På Shevchenkos tid var lenker en dyster realitet. Det er derfor du ikke vil finne noen samlingsrop for å «bekjempe muskovittene» i hans arbeid. Det var ikke rett tid. Heller ikke den rette typen håp.
Hans patriotiske poesi er en klagesang. En klagesang over Ukrainas bitre skjebne. En klagesang over kosakkenes glemte ære. En klagesang over feilene og nederlagene som kosta Ukraina friheten.
Men han trodde virkelig at en dag ville Ukrainas ære gjenreises?. At gjenferdene til dens store hetmaner (kosakk-ledere. Oversetters merknad) ville reise seg igjen? At landet til slutt ville kaste av seg fiendens lenker? Han kunne ikke vite når. Han kunne ikke vite at innen et halvt århundre ville den ukrainske folkerepublikken dukke opp på kartet. […]
Dessverre vant bolsjevikene. Og det var en tragedie – ikke bare for ukrainere, men for mange nasjoner. Ukraina ble overlatt i hendene på en brutal bøddel i ytterligere 70 år.»
«Jeg må avbryte igjen,» skyter dommeren inn, synlig sliten. «Dette er ikke en historietime.»
Daria: «La oss snakke om nåtida. Lenkene har for lengst vært kasta av, og ingen vil klare å sette dem på Ukraina igjen. Vårt folk har blødd for sin frihet gjennom århundrer. De vil ikke gi fra seg friheten nå. Ukrainere husker tydelig hvordan deres forfedre kjempa.
Og spørsmålet er bare: husker vår nabo i øst også? Kommunistene er borte, heldigvis. Tsarene, for lengst borte. Men de imperialistiske vanene ser ut til å henge igjen.
Ja, som jeg har sagt, Putin kan fortsatt ikke forstå konseptet med ukrainsk suverenitet. Det han egentlig ønsker er et saktmodig og underdanig Malorossia, eller «Lille Russland». Ideelt sett en provins uten egen vilje. Et sted som adlyder alt han sier, de må snakke et fremmed språk og glemmer sakte sitt eget. Et sted underveis regna han feil.
Han kunne rett og slett ikke forstå at «Lille Russland»-drømmen hans er borte, for alltid. Ukrainere vil ikke la landet deres bli til dette. Putin prøvde, nådeløst. I 2014 annekterte han Krym. Han drev krig i Donbas, alt med samme mål.
Og i 2022 bestemte han seg for at det var på tide å fullføre jobben. På papiret var det en ryddig plan. En blitzkrieg, ta Kyiv på tre dager. Men tre år har ikke vært nok – og tre tiår vil heller ikke vært det.
Inntrengerne ble sparka ut av Kyivs utkantområder, tvunget til å flykte fra Kharkiv, pressa ut fra Kherson. De klarte ikke bare å nå hovedstaden – de kontrollerer fortsatt ikke fullt ut engang de områdene de gjør krav på i Donbas. Ja, en del av ukrainsk land er fortsatt okkupert. Og ja, slik kan det forbli lenge. Det er trist å innrømme, men akk, sånn er det.
Likevel har ikke Moskva erobra Ukraina. Det heroiske ukrainske folket reiste seg for å forsvare sitt hjemland. Og på bekostning av utallige liv har de holdt stand. Nasjonalflagget vaier fortsatt over Kyiv, og det vil det alltid gjøre. Allerede tidlig i 2022, da fienden ble fordrevet fra hovedstaden, var de {Russland] allerede tomhendte.