Publisert på nettstedet til Center for European Policy Analysis (CEPA) , 24. juli 2025 . Av Elina Beketova
Undertrykking av språk er en sentral del av Moskvas forsøk på å utslette den krimtatariske identiteten i sitt forsøk på å kolonisere det okkuperte Ukraina. Lingvister kjemper imot.
Krimtatarisk språk er oppført som trua av UNESCO etter generasjoner med tvangsdeportasjoner og Russlands ulovlige annektering av Krim. Å holde språket levende er kjerna i kampen for å beskytte kulturen, identiteten og historien til halvøyas urbefolkning.
Mamure Chabanova ble født i Bakhchysarai, sørlige Krim, i en familie som hadde blitt deportert til Usbekistan under tatarforfølginga under Stalin. Hun vokste opp under regjeringa i Kyiv, snakka krimtatarisk og gikk på en krimtatarisk skole.
Det som har skjedd siden er et kjent og trist eksempel på den uroen mange født på Krim har opplevd. Hun trekker paralleller til det russiske imperiets første annektering av Krimkhanatet i 1783 – ei tid med emigrasjon, undertrykking og kulturell utsletting, som krimtatarene kaller det «svarte århundret».
Chabanova tok en grad i økonomi på Krim i 2014, og seinere en mastergrad i krim-tatarisk filologi – sjøl om vitnemålet hennes ble utstedt av russiske myndigheter etter annekteringa.
Mamure Chabanova iført krimtatariske klær. Fotokreditt: Mamure Chabanova
Hun levde i fire år under russisk styre, studerte og arbeidet i et krimtatarisk bibliotek. I starten var Moskvas angrep på tatarisk kultur subtile, og det var en «overgangsperiode» der russiske styrker forsøkte å vinne lojalitet.
«Før 2014 hadde vi mange ungdomsgrupper som promoterte språket, kulturen og identiteten vår. Etter annekteringa forsvant de fleste av disse», sa hun. «Ikke fordi de ble direkte forbudt, men fordi folk gikk inn i overlevelsesmodus.»
Noen aktivister prøvde likevel å gjøre noe, la Chabanova til. «Det ble laget en mobilapp – en miniordbok for å lære krimtatarisk, og ei ungdomsgruppe organiserte små prosjekter.»
Antallet krimtatariske skoler og kurs falt kraftig. I 2014, før okkupasjonen, var det 384 kurs på halvøya; nå er det bare 119 igjen. Når foreldre søker, får de beskjed om at det ikke er ledige plasser og tilbys russiskkurs i stedet.
I Sevastopol var det ingen førskole-, videregående-, yrkesfaglige eller tilleggsutdanningsinstitusjoner der det ble undervist i språket i skoleåret 2024/2025, ifølge offisielle data fra okkupasjonsadministrasjonen. Representanter for Ukrainas president på forhold på Krim sier at familier blir forfulgt og anklaga for illojalitet hvis elever uttrykker et ønske om å lære krimtatarisk.
Chabanova forlot Krim i 2018 og flytta til ukrainsk-kontrollert territorium. Hun var involvert i oversettelsesaktiviteter og begynte å undervise i krimtatarisk i lokalsamfunnet. Interessen for privattimer eksploderte etter Russlands fullskala invasjon i 2022.
Til tross for krigen, og at folk var usikre på om de ville overleve til i morgen, «skrev både krimtatarer og ukrainere og sa at de ønsket å lære krimtatarisk», sa hun.
Økende etterspørsel førte til reelle endringer i Ukraina, og krimtatarisk filologi undervises nå som en grad ved flere universiteter . Det finnes også en nasjonal kommisjon for krimtatarisk språk, og privatlærere og uavhengige kurs har dukket opp over hele landet.
I 2023 ble Chabanova med i et språkundervisningsinitiativ ved Lvivs ukrainske katolske universitet, og hundrevis av studenter har deltatt på krimtatariske kurs.
«Vi har studenter fra Ukraina og hele verden», sa hun. «Vi har folk fra Praha og Berlin, studenter fra Canada. Folk i forskjellige aldre og med forskjellige nasjonaliteter.»
Blant dem er krimtatarer som snakket språket hjemme og ønsker å forbedre grammatikken sin, samt de som lærer det for første gang og som ønsker å gjenvinne en tapt del av familieidentiteten sin.
«Vi har blitt som interessebaserte fellesskap», sa Chabanova. «Folk lærer språket, men gjenoppretter også kontakten med kulturen vår.»
Og effekten sees over hele verden. I Canada fokuserer et nytt akademisk program ved University of Alberta for urfolk, inkludert krimtatarer, og Nara Narimanova, som forlot Krim til fordel for Kyiv i 2014, har starta doktorgradsforskning ved fakultetet for urfolksstudier.
Narimanova ble født i Usbekistan i en deportert tatarisk familie før hun returnerte til Krim, hvor hun studerte krimtatarisk og engelsk filologi. Nå forsker hun på kolonialismens historie og innvirkning på toponymi (læren om stedsnavn. Oversetters merknad) – inkludert hvordan stedsnavn ble endra for å bidra til å viske ut tatarisk identitet.
Bilde: Nara Narimanova iført krimtatariske klær, designet av brodereren Elmira Kataki. De ble laget med gamle tegn og malerier, og har broderte drager. Foto: Nara Narimanova
«Krimtatarisk er ei bru», sa hun. «Det forbinder språkfamiliene kipchak og oghuz, for eksempel kan tyrkere og usbekere ofte forstå oss – vi deler felles røtter. Når tyrkere hører oss snakke, sier de: ‘Å, dere snakker gammelosmansk!’»
Språket har gjennomgått flere endringer, blant annet fra arabisk skrift til latin, og deretter endra med tvang til kyrillisk skrift under Sovjetunionen, sa Narimanova. I 2021 godkjente Ukraina offisielt et latinbasert alfabet for språket, og samkjørte det med andre tyrkiske språk og styrket båndene med strategiske partnere i den tyrkiske verden, men på Krim fortsetter de å bruke det kyrilliske alfabetet.
«Kyrillisk skrift formidler ikke alle lydene som er unike for språket vårt, men det kan latinsk skrift», sa hun.
Narimanova ønsker å fortsette å forske på og undervise i språket, mens Chabanova håper å publisere en sjølstudieguide for alle, hvor som helst, som ønsker å lære.
«Hver generasjon av krimtatarer står overfor undertrykking eller eksil i en eller annen form», sa Narimanova. «Vi er spredt over hele verden, men jeg håper en ny generasjon vil fortsette å kjempe for at vi skal overleve, vår kultur og vårt språk.»
Elina Beketova er en stipendiat tilknytta programmet for demokratisk motstandskraft ved Center for European Policy Analysis (CEPA). Hun er forfatteren av Behind the Lines, en database- og artikkelserie som fokuserer på Ukrainas midlertidig okkuperte territorier. Elina starta karrieren som journalist på Krim og jobba seinere som journalist, redaktør og TV-programleder for nyhetsstasjoner i Kharkiv og Kyiv.
Europe’s Edge er CEPAs nettbaserte tidsskrift som dekker kritiske emner innen utenrikspolitikk i Europa og Nord-Amerika. Alle meninger som uttrykkes på Europe’s Edge er utelukkende forfatterens egne og representerer ikke nødvendigvis meningene til institusjonene de representerer eller Center for European Policy Analysis. CEPA opprettholder en streng policy for intellektuell uavhengighet på tvers av alle sine prosjekter og publikasjoner.