Publisert på nettstedet Meduza, 30. juli 2025. Kilde: Glasnaya
Midt i krigen og en synkende fødselsrate har Kreml introdusert en ny høytid: «Gravid Kvinne»-dagen. For å markere anledninga holder fødeklinikker, sykehus og til og med yrkesskoler workshops om nyfødtomsorg, deler informasjon om statlige støtteprogrammer og deler ut gaver. Myndighetene håper å håndtere landets demografiske krise ved å omformulere graviditet til et offentlig bidrag, snarere enn en privat milepæl. Men sosiologer advarer om at slike tiltak gjør lite for å endre de materielle realitetene unge familier står overfor. Det uavhengige magasinet Glasnaya undersøkte hvordan og hvorfor «Gravid Kvinne»-dagen ble til, og hvilken rolle kjønnsdelte høytider spiller i det russiske samfunnet. Meduza deler en oversettelse av rapporteringen deres.
I 2023 anerkjente Russland offisielt «Gravid Kvinne»-dagen som en nasjonal høytid. Over hele landet markerer nå regionale myndigheter denne dagen med arrangementer som arrangeres på fødeklinikker, sykehus, familiekonsultasjonssentre, biblioteker og til og med museer.
I Khanty-Mansijsk ble gravide kvinner invitert til å delta på et treningskurs som var utforma for å «styrke muskler og forberede dem på fødsel». I Jekaterinburg lærte deltakerne hvordan de skulle svøpe en baby og velge riktig barnevogn. I byen Volzhsky i Volgograd-regionen snakka lokale tjenestemenn om den statlige støtta som er tilgjengelig for barnefamilier. På slutten av disse arrangementene får deltakerne ofte gaver – som håndstrikka babyklær laget av frivillige og bildekaler med teksten «To om bord».
De fleste deltakerne er gravide kvinner som allerede er registrert ved klinikker eller deltar i fødselsforberedende opplæringsprogrammer, sjøl om det også arrangeres arrangementer i forbindelse med «Gravid Kvinne»-dagen for elever fra lokale yrkesfaglige og tekniske skoler.
«Dette handler om å fremme omsorg og respekt for gravide kvinner, en morsrollekultur og tradisjonelle familieverdier», sier Jekaterina Kirichenko, en regjeringsvennlig aktivist og direktør for Urals «For Liv»-stiftelsen. «Vi ønsker at de skal føle seg stolte av å bære nytt liv, finne glede i det og dele den gleden med andre», la hun til. «Når en kvinne er gravid, er hun vakker.»
Fra privatliv til offentlig betydning
Russland har innført en rekke nye kjønnsdelte høytider de siste åra, i tillegg til de som dateres tilbake til sovjettida, som for eksempel «Fedrelandets forsvarer»-dagen den 23. februar – tradisjonelt sett på som «mannedagen» – og den internasjonale kvinnedagen den 8. mars.
I 2008, med støtte fra både regjeringa og den russisk-ortodokse kirka, begynte Russland å feire en ny høytid – «Familie-, kjærlighets- og troskapsdagen». Den oppsto midt i stigende bekymring fra både staten og kirka over landets demografiske krise og det de så på som kulturell påvirkning fra Vesten.
Tjenestemenn i byen Murom, som først introduserte høytiden som en lokal feiring tidlig på 2000-tallet, promoterte den som et hjemmelaget alternativ til Valentinsdagen. I følge statstjenestemenn og kirkeledere var «Familie-, kjærlighets- og troskapsdagen» ment å legemliggjøre såkalte «tradisjonelle familieverdier», i motsetning til verdiene til et «fordervet Vesten», som er assosiert med Valentinsdagen.
Høytiden feires 8. juli og sammenfaller med festdagen til de relgiøse helgenene Peter og Fevronia av Murom. Kjerna i historien deres er et pars ønske om å holde sammen og deres lojalitet til hverandre – et ideal som samsvarer med det ortodokse synet på ekteskap, ifølge Diana Dukhanova, professor ved College of the Holy Cross i Worcester, Massachusetts. Sjøl om forplantning ikke er sentralt i denne religiøse tradisjonen, har ledere i den russisk-ortodokse kirka og myndighetspersoner brukt historien om de barnløse helgenene til å fremme sin agenda for å håndtere landets befolkningsnedgang.
Russlands offisielle «menns» og «kvinnes» høytider har spilt en betydelig rolle i å forme landets kjønnsideologi, både på institusjonelt nivå og i privatlivet. Som kjønnsforsker Olga Voronina skriver , begynte betydninga av disse høytidene på slutten av 1980-tallet – da Russland nok en gang møtte synkende fødselsrater – å dreie seg om ideen om en «tradisjonell kvinneskjebne». Siden den gang har statsideologien i økende grad forsterka en arkaisk inndeling av kjønnsroller: kvinnen som mor, og mannen som kriger, beskytter og seierherre.
I mai 2021 fortalte daværende barnekommissær Anna Kuznetsova president Vladimir Putin om et regionalt initiativ kalt Farsdag, lansert av ei gruppe kjent som Fedrenes union. Bare fire måneder seinere fikk høytiden nasjonal status. Myndighetene sa at den var nødvendig for å «styrke familieinstitusjonen og heve farsrollens profil i barneoppdragelsen».
Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022, bidro statens konfrontasjon med Vesten til å utvikle et språk som bygget opp om forståelse av dette som en sivilisasjonskonflikt – en konfrontasjon der Russland framstilte seg sjøl som forsvarer av tradisjonelel familie- og moralverdier. Men sjøl om statens budskap om store familier og morsrollen har blitt sterkere, fortsetter landets fødselsrate å falle, ifølge en sosiolog som snakka med Glasnaya på betingelse av anonymitet. «President Putin har gjentatte ganger beskrevet den demografiske situasjonen som ‘ekstremt vanskelig’ og krever avgjørende handling», sier hun.
I lys av dette ser det ut til at staten igjen vender seg til kjønnsbestemte høytider. «Familie-, kjærlighets- og troskapsdagen» fikk offisiell status i juni 2022, og i april 2023 ble «Gravid Kvinne»-dagen» til en nasjonal høytid. Ifølge sosiologen er disse høytidene en del av et forsøk på å forvandle graviditet fra å være en begivenhet i privatlivet til å være en sak av offentlig betydning – noe som er verdig offisiell anerkjennelse som et personlig «bidrag til den felles saken» som gjelder å overvinne den demografiske krisa.
Endags Madonna
«Gravid Kvinne»-dagen ble først lansert lokalt i 2022 med støtte fra den russisk-ortodokse kirka og det regjerende partiet «Forent Russland». Initiativet ble rulla ut i 16 regioner og organisert av aktivister fra «Alt for de gravide!» – ei anti-abortgruppe grunnlagt i 2015. Mottoet: «Graviditet skal gå så bra at du vil gjøre det igjen!»
Gruppa foreslo å feire høytiden to ganger i året, 7. april og 7. oktober – «om våren og høsten, når livet fornyer seg og deretter bærer frukter», sa prosjektkoordinator Ioanna Pavlova.
På 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet gikk Pavlova under etternavnet Kerestyn, bodde i Dnipro i Ukraina, og var aktiv i motstanden mot reformer av ungdomsretten og det hun kalte «fremme av homoseksualitet». Hun organiserte også pro-russiske fora til forsvar for «familieverdier» og utarbeida opplegg for ukrainske foreldre slik at barna deres kunne velge bort et helseopplæringskurs som inkluderte grunnleggende seksualundervisning.
«De vil sannsynligvis at territoriet vårt skal tømmes. Hvorfor ellers skulle en lærer vise barn hvordan man bruker kondom?» sa hun i 2010. «En lærer burde snakke om familieverdier og moral – ikke korrumpere mindreårige.»
«De vil sannsynligvis at territoriet vårt skal tømmes. Hvorfor ellers skulle en lærer vise barn hvordan man bruker kondom?» sa hun i 2010. «En lærer burde snakke om familieverdier og moral – ikke korrumpere mindreårige.»
Siden midten av 2010-tallet har Pavlova fremma «tradisjonelle verdier» i Russland. I 2016 leda hun en kampanje av anti-abortbevegelsen «For Liv» for å samle inn én million underskrifter til støtte for å forby abort. Etter at Russland starta sin fullskala-invasjon av Ukraina, fikk prosjektet «Alt for de gravide!», som Pavlova grunnla, ny framtredende plass.
Gruppa introduserte ikke bare «Gravid kvinne»-dagen, men lanserte også en forelesningsserie om hvordan man «på riktig måte» kan fraråde kvinner å ta abort. Ifølge rapporter fra Verstka har rundt 400 gynekologer, fødselsleger og abortveiledere deltatt i programmet.
Gruppa distribuerer og selger også anti-abortmateriell, inkludert hefter med tittelen «Livet før fødselen» og «Gravid = Allerede en mamma» , samt graviditetsdagbøker og fosterutviklingsmodeller. Ikke noe av dette materiellet nevner de fysiske, profesjonelle eller emosjonelle utfordringene som graviditet kan medføre – eller de potensielt negative konsekvensene for en kvinnes helse eller karriere.
Det samme gjelder gruppas offentlig publiserte retningslinjer for hvordan man organiserer «Gravid Kvinne»-dagen, bemerker sosiologen som snakka med Glasnaya. Anbefalingene inkluderer å tilby gaver, gratis billetter til arrangementer og kundeservice i kjøpesentre, medisinske klinikker og andre offentlige institusjoner. De foreslår også å invitere gravide kvinner til å møte offentlige representanter.
Målet, antyder sosiologen, er å signalisere offentlig anerkjennelse av vordende mødre – gjennom gaver og symbolske æresbevisninger – i håp om å gjøre ideen om å få barn mer attraktiv. Men denne feiringa, sier hun, framhever statens symbolske verdsetting av graviditet til et snevert definert øyeblikk.
«En kort opphøying av en [mors-]figur som blir sett på som sekundær i det daglige sosiale hierarkiet utfordrer ikke dette hierarkiet – snarere forsterker det det», sa sosiologen. «For én dag blir en gravid kvinne gjenstand for offentlig æresbevisning. Men det har ingen innvirkning på hennes faktiske levekår.»
Ifølge «Alt for den gravide!» er høytiden ment å bidra til å fremme en «spesiell kultur av respekt» for vordende mødre. I praksis er imidlertid arrangementene for «Gravid Kvinne»-dagen utelukkende retta mot kvinner i reproduktiv alder – mange av dem er allerede gravide – og engasjerer ikke bredere samfunns- eller befolkningsgrupper som er likegyldige eller til og med fiendtlige overfor gravide kvinner i Russland. Gruppa legger ikke skjul på sine bredere mål: å øke fødselsratene og redusere antall aborter.
En ferie i stedet for ekte støtte
Opprettinga av en ny kjønnsdelt høytid er et klart eksempel på å erstatte meningsfull, strukturell støtte med symbolske gester som er billige å implementere, sier demografen Salavat Abylkalikov.
«Forventningsfulle foreldre er ikke opptatt av symbolske dager i kalenderen», sier han. «De bryr seg om praktiske ting. Kan man trille en barnevogn nedover fortauet om vinteren eller i de gjørmete årstidene om våren og høsten? Er det god nok fysisk tilrettelegging? Finnes det en god klinikk i nærheten? I stedet for å ta tak i de utallige store og små problemene unge familier står overfor, blir de tilbudt ferie.»
Russlands utgifter til familiepolitikk er fortsatt «ekstremt lave», påpeker Abylkalikov. Andelen av BNP som ble avsatt til familiestøtte falt fra 1 prosent i 2017 til mellom 0,5 og 0,8 prosent innen 2020. Men å øke fødselsratene krever vanligvis investeringer på 2 til 3 prosent av BNP, slik man ser i land som Frankrike, Ungarn, Sverige, Norge og Finland.
Fra dette perspektivet, sier han, kan «Gravid Kvinne»-dagen sees på som en form for reproduktivt press – et press som på lang sikt faktisk kan bidra til en nedgang i fødselsrater. Ei mer effektiv tilnærming, sier han, ville være å bygge et miljø der folk kan få det antallet barn de ønsker. «Det inkluderer likestilling, økonomisk trygghet, tilgang til bolig, helsetjenester og barnepass av høy kvalitet, og tillit til framtida», forklarer han.
Ifølge sosiologen som snakka med Glasnaya på betingelse av anonymitet, kommuniserer den russiske regjeringa tydelig at en kvinnes verdi først og fremst måles ut fra hennes reproduktive funksjon og hennes bidrag til å løse landets demografiske utfordringer. Denne innrammingq, sier hun – å knytte nasjonale interesser til en kvinnes reproduktive rolle – fungerer som et verktøy for å legitimere statlig kontroll over reproduktiv atferd.
«Under dekke av omsorg for staten,» sier hun, «blir en tradisjonell kvinnerolle forsterket – en som er forankret i morsrollen som en samfunnsplikt og politisk lojalitet.»
Å finne opp en tradisjon
For å hjelpe nye høytider med å få fotfeste hos den russiske offentligheten, framstiller myndighetspersoner og pro-regjeringsaktivister dem ofte som forankra i nasjonens historiske arv, skriver kjønnsforsker Olga Voronina. «Gravide kvinne»-dagen er intet unntak.
På sin nettside publiserer «Alt for de gravide!» materiale som framhever hvordan sovjetiske myndigheter støtta morsrollen under andre verdenskrig. Den store patriotiske krigen – som den er kjent som i Russland – er fortsatt den sentrale myten om moderne russisk statsdanning. Gjennom dette perspektivet ønsker regjeringa å legitimere seg sjøl og framstiller nåtida i heroiske, patriotiske toner, bemerker en annen sosiolog som også snakka med Glasnaya på betingelse av anonymitet.
En slik artikkel nevner krigstidstiltak som ærestittelen «Moderheltinne», tildelt kvinner som fødte og oppdro ti eller flere barn; medisinsk behandling for kvinner som jobba i hemmeligstempla forsvarsanlegg; og den sovjetiske kampanjen mot abort, som var forbudt på den tida. Disse tiltakene var utilstrekkelige, påpeker artikkelen, men «under krigens ekstreme forhold» hadde forsyninger til fronten – gjennom kvinners arbeid – forrang.
«Dette skaper et militarisert bilde av morsrollen», forklarer sosiologen. «Morsrollen likestilles med tjeneste ved fronten, og gravide kvinner framstilles som hjemmefront-heltinner, og deres bidrag blir sett på som en tapper handling i kampen for å bevare staten. Budskapet lyder omtrent slik: ‘Hvis ikke bestemødrene våre hadde født under krigen, ikke hadde tatt vare på barna sine mens mennene kjempet, ville det ikke blitt noen seier. Nå er det vår tur til å sikre landets framtid i en ny historisk utfordring.’»
Foreløpig er «Gravid Kvinne»-dagen fortsatt et ovenfra-og-ned-initiativ, i stor grad frakobla privatlivet til de fleste russere, sier den første sosiologen.
Det er mulig at høytiden over tid kan utvikle noen ritualer. For eksempel kan arbeidsgivere begynne å gratulere gravide ansatte, skoler kan holde klasseromsdiskusjoner om morsrolla, og ektemenn kan begynne å gi blomster. Bedrifter kan også plukke opp temaet – slik de har gjort med Valentinsdagen eller Halloween – og begynne å tilby rabatter for vordende mødre. Men for at det skal skje, vil det kreve mer enn innsats fra myndighetene – det vil kreve genuin offentlig interesse.
På dette stadiet, legger hun til, ser det ut til at «Gravid Kvinne»-dagen sannsynligvis vil forbli en formell, byråkratisk begivenhet, utført på ordre ovenfra som en del av det nasjonale «demografi»-prosjektet – snarere enn ei grasrotfeiring.
Denne sosiologen mener også at «Gravid Kvinne»-dagen sannsynligvis ikke vil kunne konkurrere med mer etablerte «kvinnehøytider» i kulturell betydning. «Vanlige familier markerer sannsynligvis ikke 7. april eller 7. oktober på noen spesiell måte, med mindre noen i husstanden faktisk er gravid», sier hun. Den internasjonale kvinnedagen gjelder derimot alle kvinner – mødre, bestemødre, kolleger, koner og venner. «For at en høytid virkelig skal bli en del av familielivet, slik 8. mars har blitt, trenger den en langvarig tradisjon og en følelsesmessig tilknytting», forklarer hun.