Dette skriver Sotsialnyi Rukh på sin FB-side:
«Vår kamerat fra Kyiv, den venstreorienterte kunstneren Davyd Chytjkan (1986–2025,) har falt i kamp mot okkupantene. Vi er stolte over at våre veier har krysses, i kampen for en felles sak. Hans livsløp er et eksempel på revolusjonær konsekvens og aktiv solidaritet. Vi i «Sotsialnyi Rukh» vil uttrykke vår dype medfølelse med Davyds nærmeste og tror at hans handlinger vil muliggjøre seieren for frihetselskende og sosialistiske ideer i framtida.»
Dette er Hanna Perekhodas (medlem i Sotsialnyi Rukh) tanker i samband med Davids bortgang :
«David Chichkan var en antifascistisk, anarkistisk kunstner som valgte å slutte seg til den ukrainske hæren for å motstå Russlands aggresjon. Han døde på slagmarken. Slik kameratene hans omtaler han, gjemte han seg aldri bak andres rygger, og han søkte ikke tilflukt i sin egen sosiale kapital, sjøl om han lett kunne ha forlatt Ukraina for å leve et komfortabelt kunstnerliv i utlandet. David trodde at ekte anarkister må utholde de hardeste prøvelsene sammen med sitt folk.
Når jeg tenker på ukrainske anti-autoritære som kjemper og dør i motstand mot det fascistiske Russland, kan jeg ikke overse den enorme avgrunnen som skiller dem fra mange i Vest-Europa som også gjør bruk av de samme politiske merkelappene.
I mange kretser på den europeiske venstresida, den tyske venstresida som et tydelig eksempel, hører man ofte det samme refrenget: «Hvorfor skulle jeg forsvare Tyskland? Denne staten svikter kvinner, minoriteter, skeive.» Det avslører to ting. For det første, ei kobling fra den virkelige verden vi lever i – en vilje til å overse hvordan kvinner, minoriteter og skeive faktisk lever, utenfor ens egen boble. For det andre, det stille triumferende inntoget av et kapitalistisk verdenssyn i deler av venstresida: troen på at de eneste sosiale aktørene er staten og markedet, og dermed en utsletting av det samfunnet som eksisterer utenfor disse to [faktorene]. Dette visker ut virkeligheten av samfunnet som et levende nettverk av institusjoner, relasjoner og gjensidig hjelp.
Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har sett folk erklære troskap til en abstrakt «global arbeiderklasse», samtidig som de viser åpent forakt for de faktiske menneskene og lokalsamfunnene rundt seg – de forakter og forlater dem til kreftene på den radikale høyresida.
Når du forestiller deg sjøl som en ensom, atomisert moralsk aktør, virker selvsagt kollektivt forsvar absurd – for det finnes jo ingen kollektiv, ingenting å forsvare. Likevel er de daglige forholdene som gjør livet levelig (skoler, helsestasjoner, domstoler, fagforeninger, uavhengige medier, forsamlingsfrihet osv.) ikke abstraksjoner, men materielle systemer som krever både ressurser og beskyttelse. Når disse systemene blir angrepet – enten av indre, usosiale krefter eller av ytre – er «valget» om å ikke å forsvare dem, ganske enkelt et valg om å se dem forsvinne.
Og virkeligheten er at disse kreftene slett ikke er adskilt. Utenlandsk fascisme og hjemlig fascisme samarbeider. Den russiske staten finansierer og forsterker aktivt høyreekstreme bevegelser i Vesten, og til gjengjeld forsvarer disse bevegelsene Russlands handlinger og fortellinger. Trusselen er ikke en fjern, hypotetisk krig – det er et angrep på det sivile rommet som skjer akkurat nå.
Politikk handler om å analysere virkeligheten – den faktiske maktbalansen – og utvikle en strategi som kan fremme målene dine innenfor disse rammene. Det betyr at pasifisme i noen historiske øyeblikk kan være et middel til sosial framgang, mens det i andre øyeblikk tjener reaksjonære formål. Å forsvare pasifisme som et abstrakt, tidløst «prinsipp» er ikke politikk i det hele tatt – det ligner mer på en religiøs dogme, uberørt av virkelighetens krav.
Å forsvare et felles sivilt rom når det er under angrep både innenfra og utenfra, er ikke det samme som å støtte politikken til dagens regjering. Det handler om å bevare rammene der endring fortsatt er mulig – og der du kan kjempe for barnepass, for trygghet for skeive, for likelønn, og så videre. Å nekte å forsvare dette er ikke et radikalt brudd med kapitalismen – det er kapitalismens mest giftige mutasjon. Det ender i den samme blindveien som høyresidas survivalist-fantasi om den sjølforsynte bunkeren. Den eneste forskjellen er at survivalisten faktisk har hamstra mat og våpen, mens den «reine» pasifisten har valgt å satse hele samfunnet på håpet om at kollapsen ikke vil ramme dem sjøl.»