Publisert på FB-sida til Oleksandr Kyselov, Sotsialnyi Rukhs kontaktperson i Norden, 25. august.
I går talte jeg under feiringa av Ukrainas uavhengighetsdag i Malmö. Om hvordan det en gang føltes, og hvordan det nå føles å være trua. Om håpet vi alle bærer. Om illusjoner vi ikke har råd til. Og solidariteten som forener oss. Hele talen følger nedenfor.
«Шановні співвітчизники, kjære venner!
Kjære landsmenn, kjære venner!
Da invasjonen begynte, var jeg student her i Malmö. Jeg husker fortsatt sjokket fra de første timene: nyhetene som strømmet inn, vantroen, desorienteringen. Alt føltes uvirkelig, som et mareritt man håper å våkne fra.
Men jeg husker også noe annet – hvordan folk allerede samme kveld samla seg på Möllevångstorget, midt i hjertet av byen. For å vise sin solidaritet med et land tusenvis av kilometer unna. Det var ikke mange. Kanskje bare et par hundre mennesker, men i det øyeblikket betydde det alt. Det var kaldt og mørkt. Men plutselig var vi ikke alene.
Og bare noen dager seinere fylte tusenvis det torget for å vise støtte. Venner, medstudenter og partifeller møtte opp. Det føltes som om hele Malmö – denne byen som ble mitt andre hjem – stilte opp for Ukraina. Det minnet vil jeg bære med meg for alltid.
Jeg er født og oppvokst i Donetsk, i det østlige Ukraina. Russland later som de bryr seg om folk som meg – men i virkeligheten ødelegger de byene våre, beslaglegger hjemmene våre, splitter familier, kidnapper barna våre og tvinger oss til å akseptere [russiske] pass ved våpenmakt. Det er ikke beskyttelse. Det er okkupasjon.
For å være ærlig, betydde ikke uavhengighetsdagen så mye før. Mer som en annen fridag, kanskje en konsert eller fyrverkeri. Men alt forandra seg da uavhengigheten ble trua. I dag betyr uavhengighet overlevelse. Det betyr frihet til å bestemme vår egen framtid. Noe som gamle og nye imperier prøver å ta fra oss. De deler våre landområder og ressurser. De inngår avtaler som bare de sjøl drar nytte av.
Vi håper alle på fred. Men jeg forventer ikke mye. Det er viktig å si det tydelig: Ukraina har aldri avvist fred. Ukraina har bedt om våpenhvile. Ukraina har ønsket direkte forhandlinger. For Guds skyld, Ukraina er villig til å diskutere «kompromisser». Men det finnes bare én mann som holder nøkkelen til fred, og han befinner seg ikke i Ukraina. Og ikke i Amerika. Alle våre håp ender med Putins «nei». For ham betyr fred kapitulasjon. Gjenreisning av imperiet. Å få Ukraina – og dets stolte folk – tilbake i lomma si. Og han vil ikke nøye seg med noe mindre. Han tror han er sterk nok.
Jeg er født og oppvokst i Donetsk, i det østlige Ukraina. Byen er okkupert nå. Dette er nøklene til leiligheten jeg vokste opp i. Jeg bærer dem fortsatt med meg. Og jeg tror den dagen vil komme da jeg kan bruke dem igjen – den dagen byen er fri.
Men jeg er ikke naiv. Jeg forstår at Ukraina kan bli tvunget til å akseptere et bittert, urettferdig, utenkelig scenario. Våre allierte mangler ofte vilje eller kapasitet til å legge reelt press på Russland. De sender oss våpen, men det er ikke nok. Og i motsetning til forrige gang fascismen vokste i Europa, er de ikke klare til å kjempe side om side [med våre soldater]. Vårt folk er utmattet. Mange trekker seg tilbake, gir opp. Mange har falt og vil aldri stå med oss igjen. Dessverre vinner ikke rettferdigheten alltid. Jeg har lært at moralske krav betyr lite uten makt til å håndheve dem.
Jeg tror ikke på mirakler. Jeg kan ikke se for meg at denne russiske tsaren plutselig blir en fredsskaper, sjøl om han får det han krever. Enhver avtale med Moskva vil ikke være verdt papiret den er skrevet på. Derfor må vi lære én ting: vi har ikke råd til illusjoner. Vi må forstå hva som gjør oss svake, slik at vi aldri blir tatt på senga igjen.
Det betyr at man ikke kan ha blind tillit til USA eller andre stormakter. Spesielt når det gjelder sikkerhet. Vi vet allerede hva papirgarnityrer er verdt; påminnelsen er skrevet med ukrainsk blod.
Det betyr å innse at innstramminger – nedbygging av velferd, svekkelse av skoler, sykehus, salg av offentlige institusjoner og infrastruktur – gjør ethvert samfunn mer sårbart i møte med krig eller krise. Det betyr å forstå at vanlige mennesker, пересічні українці, er den sanne bærebjelken og Atlas i ethvert samfunn. Og når eliten overser dem, undergraver de også evnen og viljen til å forsvare vårt felles politiske prosjekt. Når folk føler seg forlatt, er enhver festning lett å innta.
Sikkerhet vil ikke bli gitt ovenfra. Den kommer ikke som en gave fra utlandet. Den vil bare vokse nedenfra – fra vår egen evne til å organisere oss, stille makthaverne til ansvar, og kjempe for våre rettigheter. Dette gjelder i Ukraina. Det gjelder her i Sverige. Det gjelder overalt.
Og jeg kan ikke understreke det nok: Ukrainas største styrke ligger i folket. I vår mangfoldighet, i vår stahet, i vår solidaritet. Og også i de millionene av venner vi har funnet i disse vanskelige årene – her i Malmö, over hele Sverige, og rundt om i verden. Ikke glem dette, og ikke la fiender sette oss opp mot hverandre.