Publisert på nettstedet The Insider, 9. september 2025. Georgy Tsjizhov Statsviter, leder for forskningsprogrammer ved Reform Assistance Center (Kyiv)
Møtet mellom Ukrainas allierte i Paris forrige uke [uke 36] har blitt framstilt som Vestens svar på Shanghai Cooperation Organization-toppmøtet i Beijing. I likhet med det asiatiske møtet, hvor symbolske håndtrykk var langt flere enn konkrete beslutninger, var Paris-møtet i stor grad demonstrativt: sjøl om det ble gitt noen konkrete løfter til Ukraina, ser det fortsatt ut til at ekte sikkerhetsgarantier er langt unna.
Koalisjon på jakt etter løsning
Forrige ukes møte [uke 36] med ukrainske allierte i Paris var ment å gjenopplive ånden i det nå nedlagte Ramstein-møteserien. Men resultatet var merkbart mer beskjedent, med bare seks europeiske ledere som deltok personlig (hvorav to, Storbritannias Keir Starmer og Ukrainas Volodymyr Zelenskyj, kommer fra ikke-EU-medlemmer). Tyskland og Italia var fraværende, og USA var representert av den «generelle» presidentutsendingen Steve Whitkoff. I mellomtida nekta to NATO-medlemmer (Ungarn og Slovakia) og tre EU-medlemmer (sistnevnte pluss Malta) helt å delta.
Mens USA i praksis var vertskap for og satte dagsordenen for Ramstein-møtene, falt den rollen naturlig nok på Emmanuel Macron. På tampen av Paris-toppmøtet uttalte han at det var utarbeida sikkerhetsgarantier for Ukraina: «Vi har beslutta å iverksette juridiske og politiske skritt for å implementere disse sikkerhetsgarantiene.» Som Macron la til på en felles pressekonferanse med Volodymyr Zelenskyj etter møtet, har 26 land nå formelt blitt enige om enten å sende en kontingent av styrker til Ukraina eller å sørge for midler for å støtte koalisjonsstyrkene for sikkerhet til sjøs eller i lufta.
Sjøl om slike uttalelser kan høres oppmuntrende ut, tyder foreløpige forbehold uttrykt av flere ledere på at de som er villige til å «stille med visse ressurser» langt overgår de som faktisk er klare til å sende inn landets egne tropper. Faktisk er spørsmålet om hvem som er villige til å utplassere styrker – og i hvilket antall – fortsatt uavklart, noe som betyr at det er langt fra klart at deres styrke vil være tilstrekkelig til å gi den lovede «garantien» for ukrainsk sikkerhet. Likevel er én ting sikkert: De allierte, til tross for at de kaller seg sjøl «de besluttsommes koalisjon», mangler fortsatt besluttsomhet.
Et annet spørsmål er om sikkerhetsgarantier må koordineres med Russland, som blankt nekter å godta utplassering av NATO-tropper i Kyiv-kontrollerte territorier. «Hvorfor er vi interessert i hva Russland mener om tropper i Ukraina? … Hvis Ukraina ønsker å ha styrker som sikkerhetsgaranti i Ukraina for å støtte en fredsavtale, er det opp til dem», sa NATOs generalsekretær Mark Rutte, som ikke deltok på Paris-møtet. Dessverre er de allierte bare villige til å utplassere kontingenter til Ukraina etter at en fredsavtale er signert – men gitt den nåværende situasjonen på fronten, vil Moskva nesten helt sikkert ikke godta de foreslåtte vilkåra.
«Hvorfor er vi interessert i hva Russland mener om tropper i Ukraina?» spurte NATOs generalsekretær Mark Rutte i Paris
Blant de spesifikke løftene om militær bistand er Tysklands forpliktelser til å utstyre fem nye ukrainske brigader, styrke Kyivs luftforsvar og samarbeide om ukrainsk missilproduksjon. På samme måte har Storbritannia lovet (på vegne av hele koalisjonen) å forsyne Kyiv med langtrekkende missiler.
Et tegn på tillit fra Putin
Det er vanskelig å si om møtet i Paris gjorde noe inntrykk på Kreml. Like før møtet utstrålte imidlertid Vladimir Putin sjøltillit ved å gjenta gamle fortellinger på sin karakteristiske hånlige og ufine måte.
I en samtale med den slovakiske statsministeren Robert Fico i Kina foreslo den russiske diktatoren å iverksette en energiblokade av Ukraina: «Kutt av gassforsyninga deres som kommer gjennom de såkalte «omvendte strømmer». Kutt av strømforsyninga deres.» Dagen etter erklærte han seg villig til å møte Zelenskyj, men bare hvis sistnevnte gikk med på å komme til Moskva.
Samtidig omtalte Russlands statsoverhode, sjøl gjenvalgt i fem perioder, Ukrainas president som «den fungerende administrasjonssjefen, for å si det forsiktig», noe som nok en gang uttrykker tvil om legitimiteten til hans motpart i Kyiv. Uten noen akseptabel diplomatisk løsning truer Putin også med å fortsette krigen til fullstendig seier: «Ellers må vi nå våre mål med militære midler.»
Mens han fortsetter å snakke respektfullt om Trump, foretar Putin samtidig handlinger som totalt overser den amerikanske presidentens fredsinitiativ. Den russiske lederen har satsa så godt som alt på å vinne krigen mot Ukraina, og det er tydeligvis derfor han avviser muligheten for å gå ut av krigen på vilkår som burde være gunstige for Russlands samla geopolitiske stilling. Trump tilbyr reelle innrømmelser, og Putin nekter likevel å akseptere dem.
Samtidig er situasjonen ved fronten ikke på langt nær så gunstig for den russiske hæren som Kremls propaganda hevder. Som et resultat av den såkalte «sommeroffensiven» pressa russerne riktignok den ukrainske forsvarslinja noe tilbake, men Moskvas styrker klarte ikke å oppnå et gjennombrudd av fronten. De oppnådde ingen betydelige territoriale gevinster og fikk ikke kontroll over en eneste by av symbolsk militær betydning. På samme måte er det ingen grunn til å tro at en «høstoffensiv» vil være mer vellykka.
Sjøl om Putins utspill i stor grad er en bløff, har Kreml fortsatt noen verdifulle kort på hånda.
Europeiske eliter mangler besluttsomhet og er livredde for å miste velgernes støtte. Det Hvite Hus har blitt et gissel for det alternative verdensbildet som er konstruert i Trumps hode. Og det ukrainske militæret er fortsatt ute av stand til å drive den russiske hæren ut av de okkuperte områdene.
Til tross for Trumps synlige irritasjon over Putin, virker den amerikanske presidenten motvillig til å innrømme, også for seg sjøl, at han allerede har tapt det diplomatiske spillet mot motstanderen sin (som han heller vil se som en partner) og at han må starte et nytt utspill fra en sterkere posisjon. I mellomtida klarer ikke europeerne bryte vanen med å se til Washington for støtte.
Trump slår til mot sine europeiske støttespillere
Gruppesamtalen mellom deltakerne på Paris-toppmøtet og Trump var sannsynligvis et nytt forsøk på å måle i hvilken grad de allierte kan regne med USAs støtte. Statslederne fikk imidlertid nok en gang ikke noe klart svar. Dessuten stilte Trump nye krav til Europa: å slutte å kjøpe gass fra Russland og, mer generelt, å koordinere den anti-russiske sanksjonspolitikken med USA (noe som faktisk var normen under Biden-administrasjonen).
Trump kom med et nytt krav til Europa: å slutte å kjøpe gass fra Russland
Europeerne protesterte ikke. Tvert imot uttalte Finlands president Alexander Stubb, som spiller en stadig større rolle i koordineringa av tiltak mot Russland, at samtaler om denne saken ville starte innen 24 timer etter at Trumps forslag ble lagt fram.
Paradoksalt nok er den amerikanske lederens nye idé et betydelig slag mot posisjonene til de «europeiske dissidentene» – Viktor Orbán og Robert Fico, som utroper seg sjøl til Europas mest hengivne Trumpister. Bare i går[8. september] prøvde de å blokkere at EU foretar en fullstendige utfasing av russiske hydrokarboner (målsatt til slutten av 2027) og ga Ukraina skylda for de systematiske angrepene på Druzhba-rørledningen. Likevel står Budapest og Bratislava i dag overfor en potensiell isolasjon i det kollektive Vesten – i hvert fall inntil Trumps neste humørsvingninger endrer situasjonen igjen.