Liberal reformer som ble gjennomført under krigen i Ukraina vil hindre landets gjenoppbygging etter krigen. Her er hva som må skje. (Artikkelforfatteren Vitaliy Dudin, leder av Sotsialnyi Rukh. Artikkelen ble første gang publisert på nettsida opendemocracy.net den 4. juli 2022)
Høytstående ukrainske og vestlige tjenestemenn møtes i Sveits denne uka for å diskutere landets gjenoppbygging. Ukraina Recovery Conference i Lugano har som mål å samle regjeringa og næringslivet for å diskutere investeringer og nødvendige reformer for å støtte det. Russlands krig mot Ukraina har ikke bare etterlatt tusenvis av døde og fordrevne – den har også presentert en ekstrem utfordring for Ukrainas økonomi. Og det er arbeiderklassen som må betale prisen.
Mens ukrainske arbeidsgivere håndterer ødeleggelsen av eiendom og infrastruktur, har over 80% av arbeidsrelaterte dødsfall blitt forårsaket av den russiske hæren siden 24. februar. Ifølge offisielle data dør en person på jobb hver dag i Ukraina, dette inkluderer jernbanearbeidere, helsepersonell og andre offentlige ansatte.
Det forventes at Ukraina vil miste anslagsvis 50% av bruttonasjonalproduktet i år på grunn av den russiske invasjonen. Hundrevis av selskaper har blitt ødelagt, og som et resultat av dette har 30% av arbeidsplassene gått tapt. Ifølge Financial Times vil arbeidsledighetsraten i Ukraina være på 25% ved utgangen av året – det er rekord i Europa,
Så langt har ukrainske arbeidsgivere fått frie tøyler til å takle utfordringene med den russiske invasjonen har skapt for næringslivet. Statlige organer har svekket tilsynet med arbeidsmarkedet.
Og «reformivrige» representanter i parlamentet og regjeringa har forsøkt å gjennomføre radikale arbeidsreformer som ville fratatt ukrainske arbeidere deres rettigheter. Men mens millioner av mennesker prøver å finne ut hvordan de skal overleve Ukrainas økonomiske nedtur, er det et annet spørsmål som ligger i horisonten: hva vil skje når krigen er over?
Framtidas økonomiske maktbalanse og velstand i landet vil sannsynligvis bli avgjort av endringene som skjer i Ukraina nå. Russlands krig har ført til demografiske endringer som har redusert arbeidskostnadene i Ukraina. I mai falt lønningene i gjennomsnitt med 10% , sammenlignet med førkrigstida. Lønnsnivået i utlyste jobber innen områder som råvareutvinning, sikkerhet og manuelt arbeid har nesten blitt halvert.
Det er en økende oppfatning av at de negative effektene av krisen i arbeidsmarkedet i større grad rammer arbeidstakere enn arbeidsgivere. Umiddelbart etter den russiske invasjonen var Ukrainske borgere villige til å tåle alle vanskeligheter. Men etter hvert som krigen har bølget fram og tilbake, mener ikke alle at den nåværende situasjonen – der næringslivet har fått en styrket posisjon over arbeidstakere – er rettferdig.
Denne styrkede posisjonen kommer til utrykk i det ukrainske parlamentets beslutning om å oppheve betydelige deler av Ukrainas arbeidslivslovgivning. Viktigst av alt er det at arbeidsgivere kan suspendere arbeidskontrakter: i slike tilfeller mottar ikke ansatte lønn, men anses fortsatt som ansatt. Tusenvis av ansatte i private selskaper har i realiteten vært arbeidsledige i månedsvis, selv uten en offisiell grunn på grunn av manglende oppfølging av loven. Pr 1. april 2022 søkte omtrent fem millioner borgere om erstatning for engangstap av inntekt, men ved utgangen av mai var det registrerte antallet arbeidsledige 308 000, noesom er omtrent en sekstendedel.
Ukrainske parlamentarikere har vurdert nye arbeidslover som kan fjerne arbeidsplassrettigheter for opptil 70 % av landets arbeidsstyrke. Ukraina har dermed blitt enda mer paradisisk for «skyggearbeidsgivere» som befinner seg i «det grå arbeidsmarkedet) og som ikke ansetter folk offisielt. Siden den russiske invasjonen har staten avlyst alle arbeidsinspeksjoner under krigstid og overvåker ikke lenger manglende lønnsutbetalinger – dette er et gjennomgående problem for ukrainske ansatte. Tusenvis av ansatte i private selskaper har vært reelt arbeidsledige i månedsvis uten en offisiell grunn. Samtidig må Ukraina også håndtere det faktum at seks millioner mennesker, flertallet av dem kvinner, har forlatt landet. I Europa har en del av disse kvinnene – selv om langt fra alle – funnet seg til rette i land der lønningene er høyere, lover blir overholdt, og bolig og barnehager er tilgjengelig. Det er usannsynlig at en stor andel unge mødre vil returnere til arbeid i Ukraina, sjøl i relativt fredelige byer.
Målet bør ikke være å gjenoppbygge en marginalkapitalisme i Ukraina, men å introdusere elementer av en sosial og solidarisk økonomi i landet. Sosiologer spår at etter en opphevelse av krigsloven, som for tida forbyr menn under 60 år å forlate landet, kan Ukraina stå overfor en ny bølge av emigrasjon – der menn vil dra utenlands for arbeid, for å gjenforenes med familien eller for å finne trygghet fra den pågående konflikten. For å bidra til å hindre at denne demografiske endringa blir permanent, må Ukraina vurdere sin sosioøkonomiske politikk – for å oppmuntre folk til å bli i landet i stedet for å dra.
Gjenoppbygging eller mareritt?
Oppgaver som å gjenoppbygge infrastruktur, starte industriproduksjon og møte menneskelige behov kan håndteres innenfor en bred sosio-humanitær sammenheng for gjenoppbygging. Men selv om det finnes internasjonale retningslinjer for sosiale forhold og arbeidsrett, inkludert fra International Labour Organization, er det lite sannsynlig at Ukrainas gjenoppbygging vil ta hensyn til befolkningas synspunkter og langsiktige interesser. Så langt har gjenoppbyggingsplanene for Ukraina i stor grad fulgt nyliberale tradisjoner. En plan, utarbeidet av ukrainske regjeringsrepresentanter, ledende eksperter og næringslivsorganisasjoner, bygger i stor grad på prinsippene om deregulering og liberalisering. Uten tvil er det disse prinsippene som vil danne grunnlaget for den såkalte «Marshallplanen»’ som vil bli foreslått for europeiske partnere.
I mellomtida blir skritt i denne retning allerede iverksatt av den ukrainske regjeringa. Etter at Russland ødela store industrielle bedrifter, ønsker staten å fokusere på utviklinga av mikrobedrifter som en måte å gjenoppstarte økonomien på. Regjeringas forslag for gjenoppbygging går ut på å gi lån til mikroentreprenører, eller til gi folk IT-kompetanse. Slike tiltak kunne ha fungert i fredstid, men i dag vil utviklinga av selvstendig næringsvirksomhet bli hindra av ødeleggelsen av Ukrainas infrastruktur, lav kjøpekraft og generell ustabilitet. Disse strukturelle faktorene kan hindre små bedrifter fra å etablere forsyningskjeder og få kontakt med kunder. Den større planen som skal presenteres i Lugano denne uka, vil sannsynligvis delvis basere seg på ideer funnet i «A Blueprint for the Reconstruction of Ukraine», publisert av en gruppe internasjonale økonomer i april. Denne blåkopien planlegger å: 1) innføre mer fleksible arbeidskontrakter og eliminere arbeidslivslover som hindrer utviklinga av liberal økonomisk politikk; 2) gi statlige subsidier for å tiltrekke utenlandske selskaper; 3) omfattende privatisering, inkludert Ukrainas største banker; 4) prioritere kredittstøtte til eksportsektoren; 5) benytte lavkvalifiserte og arbeidsintensive offentlige prosjekter for å gjenopprette infrastrukturen; 6) opprette et teknokratisk organ som skal fordele internasjonal bistand.
Det er en trussel om at infrastrukturprosjekter bare vil berike utenlandske selskaper, og at den ukrainske økonomien vil beholde sin rolle som råvareleverandør stedet for å utvikle nye innovative næringer. Å ignorere arbeiderorganisasjonenes rolle i gjenoppbyggingsprosessen vil bare intensivere problemene med et grått arbeidsmarked, arbeidsledighet og ulikhet. Det er imidlertid alternative måter å satse på for Ukrainas gjenoppbygging. Til syvende og sist bør målet ikke være å gjenoppbygge en tilbakeliggende kapitalisme, men å innføre elementer av en sosial og solidarisk økonomi i landet:
- Bærekraftig økonomisk grunnlag. Prioritet bør gis til bygging av produksjonsanlegg og infrastruktur som vil skape beskyttede jobber i stor skala, -forbedre det teknologiske nivået i næringslivet og fokusere på innenlandsk etterspørsel i motsetning til eksport. Hovedinvestoren bør være en stat som er i stand til å mobilisere nødvendige ressurser.
- Økt offentlig tillit. For at pengene skal styres i riktig retning, bør hele det ukrainske samfunnet være involvert i beslutningsprosessen. Fagforeningene må ha en naturlig plass i prosessen fram mot igangsetting av infrastrukturprosjekter og prioritering av investeringer.
- Faste ansettelser. Avskaff loven som gir ukrainske arbeidsgivere rett til å suspendere sine forpliktelser i henhold til individuelle og kollektive avtaler under krigstid. Gi arbeidstilsynet nødvendige ressurser og fullmakter til å føre tilsyn med ukrainske arbeidsplasser. Offentlige prosjekter bør følges opp med kompetanseutvikling for arbeidere, for å forbedre deres karrieremuligheter. Det bør være subsidier for ukrainske bedrifter som ansetter sårbare grupper, som øker lønningene eller involverer fagforeninger i beslutningsprosessen.
Privat næringsliv har vist seg å være ekstremt uansvarlig under krisa. Det etterkrigs-ukrainske samfunnet trenger integrasjon, og det vil bli sikra gjennom en utvikling av statlige og kooperative bedrifter som ikke skaper profitt på bekostning av samfunnet og miljøet. Ukraina står overfor en kolossal oppgave med å takle enorme ødeleggelser og gjenoppstarte industri, men nyliberal politikk vil ha lite positivt å bidra med. Det trengs en strategi basert på statlig inngripen i økonomien og finansiering av sysselsettingsprogrammer. Dette krever igjen politikk for omfordeling gjennom beskatning og beslagleggelse av overflødig rikdom fra Ukrainas rikeste mennesker. Dette ville være et konkret uttrykk for Ukrainas lenge lovede politikk for av-oligarkisering, som virker å ha blitt glemt siden begynnelsen av krigen. På kort sikt har Russlands krig svekket ukrainske arbeideres makt. Men på lang sikt kan Ukrainas arbeiderbevegelse klare å styrke rettigheter og forbedre ansettelsesvilkårene. Til tross for all pessimismen har det ukrainske samfunnet troen på en mer rettferdig modell for gjenoppbygging.