Artikkelen er fra Tempest 2. mars 2023
Slutten av februar markerte ettårsdagen for Russlands imperialistiske krig i Ukraina. Her intervjuer Tempests Ashley Smith den ukrainske sosialisten Vladyslav Starodubstev , som skal snakke i et panel organisert av Ukraine Solidarity Network (USA) og arrangert av Haymarket Books den 25. februar 2023. Starodubstev diskuterer sosialistisk strategi i Ukraina, en prinsipiell tilnærming til internasjonalisme, og hvordan den internasjonale venstresida kan bygge solidaritet blant de utbyttede og undertrykte fra Ukraina til Palestina.
Ashley Smith: Den ukrainske venstresida står overfor en utfordring med både delta i motstanden mot den russiske invasjonen og okkupasjonen av ukrainsk land, og å stake ut en uavhengig posisjon fra elitene og regjeringa. Hva er deres tilnærming generelt, og hva er de viktigste argumentene og initiativene dere tar?
Vladyslav Starodubstev: Vi handler i samsvar med vårt program og prinsipper. Vi er solidariske med det regjeringa gjør for å hjelpe Ukraina med å vinne krigen. Vi støtter det Volodymyr Zelenskyjs regjering gjør på den diplomatiske, politiske og militære fronten for å sikre enhet i krigsinnsatsen. Samtidig kjemper vi mot dens arbeiderfiendtlige og antisosiale politikk, korrupsjon og ideologiske Thatcherisme.
Dette er viktig fordi regjeringa opptrer på en måte som svekker Ukrainas evne til å vinne. Faktisk er noen av beslutningene deres så inkompetente, misforståtte og ideologisk drevne at de kan virke nesten som ubevisst sabotasje. Det er mange slike eksempler, fra å senke skattene for de rike, til å deregulere økonomien, undergrave arbeidsplassrettigheter, angripe faglige rettigheter, kutte i sosiale tjenester og unnlate å skaffe boliger til millioner av mennesker, inkludert internt fordrevne. Enda verre, til tross for krav fra folkelige bevegelser om at regjeringa skulle bygge nye ammunisjonsfabrikker for å bygge opp våre forsvarsstyrker mot Russland, prioriterte regjeringa budsjettkutt foran militær beredskap, og undergravde vår evne til å forsvare oss.
Slik kritikk av den ukrainske regjeringa er faktisk dagligdags. Så det er rart for oss å høre at man må «kritisere Zelenskijs regjering». Vi og mange andre ukrainere gjør det hele tida, og understreker det faktum at det er demokrati i vårt land sammenlignet med Russland, hvor slik kritikk sender deg i fengsel. Vi er lojale mot demokratiske institusjoner, men det betyr ikke at valgte regjeringer ikke fortjener kritikk og åpen protest. Faktisk er kritikk og protest en del av vår lojalitet til demokratiet!
Vi støtter den nåværende regjeringa når det gjelder militær og diplomatisk enhet for krigens seier. Men vi er svært kritiske til den på de fleste andre områder, spesielt den nyliberale innenrikspolitikken, som forstyrrer enheten i krigsinnsatsen. De splitter samfunnet vårt, forårsaker sosial ustabilitet og øker fattigdommen. Og vi motarbeider dem energisk.
Det samme gjelder de tvilsomme internasjonale holdningene til Israel og Kina. For eksempel virket den ukrainske regjeringa i utgangspunktet beredt til å avstå fra en FN-resolusjon som fordømte Kinas forferdelige politikk overfor sin uiguriske minoritet i Xinjiang. Folkelig press på regjeringa tvang den til å reversere sin posisjon. Dette er bare ett eksempel på hvordan politisk press nedenfra forhindra vedtak av skadelige og korrupte beslutninger.
Slik aktivisme er avgjørende for å korrigere og kontrollere regjeringa, sikre demokrati og kjempe for sosial velstand. Medlemmer av Sotsialnyi Rukh er involvert i alt dette arbeidet. Selv under krigen har ikke vår organisering stoppet opp så mye som en dag, selv om vi alle står samla mot Russlands invasjon og okkupasjonen av landet vårt. Det er viktig å gjøre begge deler. Vi kjemper ikke bare for vår overlevelse og uavhengighet, men også for et samfunn med demokratisk rom for kritikk og dissens og økonomiske forhold som garanterer bedre liv for flertallet i landet vårt.
Ashley Smith: Et av områdene der dere sannsynligvis vil komme i konflikt med Zelenskijs regjering er over dens forsøk på å innynde seg hos reaksjonære, undertrykkende stater, spesielt Israel. For det første, hvorfor er Zelenskij så fast bestemt på å inngå en allianse med Benjamin Netanyahus regjering, spesielt når Israel har opprettholdt vennlige forbindelser med Vladimir Putin? For det andre, hvordan har dere utfordret dette og uttrykt solidaritet med palestinernes kamp for nasjonal frigjøring?
Vladyslav Starodubstev: Ukrainas forhold til Israel og Palestina er mildt sagt merkelig. Ukraina har anerkjent Palestina som en suveren stat. De har en palestinsk ambassade, diplomatiske forbindelser med de palestinske selvstyremyndighetene (PA), og var medlem av Komiteen for utøvelse av det palestinske folks umistelige rettigheter (CEIRPP) til regjeringa trakk seg ut i 2020. Ukraina kunngjorde ikke denne avgangen, så det er rimelig å si at årsaken var geopolitisk.
Dessverre er mange av regjeringas handlinger styrt av stereotyper og geopolitikk. Mange ukrainere ser feilaktig på Israel som et forbilde – et «krigsdemokrati» i møte med autokratiske stater rundt seg. For noen mennesker er Israel og Palestina et sivilisatorisk identitetsspørsmål: de ser Palestina som «Russland-tilpasset», mens Israel blir sett på som en del av «den vestlige verden». Verre er det at noen til og med sammenligner PAs rolle med den russiske okkupasjonen av Donetsk, Krim og Luhansk. Det kan føre til at både regjeringa og folket inntar forferdelige standpunkter.
Ikke desto mindre har Ukrainas diplomati faktisk opprettholdt posisjoner som er i samsvar med anerkjennelse av Palestina og dets krav. Men ikke uten forbehold. Nylig stemte Ukraina i komiteen for en FN-resolusjon som krever en internasjonal domstolsetterforskning av Israels okkupasjon, men deltok ikke i avstemninga i generalforsamlinga «for å gi en sjanse til forholdet til Netanyahu». Avstemninga i komiteen er faktisk i samsvar med tidligere avstemninger og kan ikke forklares som et «press på Israel for å støtte Ukraina». Likevel er det nok et unntak som er et produkt av geopolitiske kompromisser for å bevare «sunne relasjoner» med Israel og også for å få våpen til å bekjempe Russland.
Sotsialnyi Rukh, i motsetning til regjeringa og dens motstridende posisjoner, styres av universelle prinsipper om menneskerettigheter og anerkjennelse av undertrykte nasjoners rett til selvbestemmelse, demokrati og sosial frihet. Vi bruker disse prinsippene overfor alle nasjoner, uavhengig av geopolitikk. Derfor er vi konsekvent solidariske med Palestina og deres kamp mot Israels okkupasjon. Vi legger jevnlig ut uttalelser og artikler til støtte for Palestina, og prøver å informere ukrainere om Israels forbrytelser mot palestinerne.
Vi vet at PAs holdning til Ukraina absolutt ikke er god. Men det er ingen grunn til å holde tilbake vår solidaritet. Vi håper å spille en rolle i å skolere ukrainere om hva som bør være en naturlig følelse av solidaritet mellom folk, hver på sine forskjellige måter undertrykt av imperialisme og under okkupasjon.
Ashley Smith: Du var nylig på et program med Bill Fletcher, Ramah Kudaimi og Rafael Bernabe på The Real News Network Panel om solidaritet blant undertrykte nasjoner i kampen mot imperialisme.(se film under. Oversetters merknad) Et av spørsmålene du tok opp var den uforholdsmessige oppmerksomheten Ukraina fikk sammenlignet med andre nasjoner som Palestina. Ofte brukes dette av campister (linken er lagt til av oversetter) og andre til å «whatabout» Ukraina, og sette deres kamp opp mot andre undertrykte nasjoners, spesielt de som er under hælen til USA og dets allierte. Hvordan ser Sotsialnyi Rukh på denne problemstillinga? Hvordan kan disse kampene bli sett på som felles kamp, snarere enn å stå i motsetning til hverandre?
Vladyslav Starodubstev: Det er sant at Ukraina nå får mye oppmerksomhet i media og i verden, langt mer enn andre undertrykte nasjoner. Vi i Sotsialnyi Rukh kjenner oss igjen i den problemstillinga. For oss er det et ansvar å bruke denne oppmerksomheten til å utvide kampens omfang.
Jeg har full forståelse for frustrasjonen folk føler når deres opplevelse bagatelliseres mens Ukrainas forsterkes. Det er absolutt dobbeltmoral som springer ut av geopolitikk og rasisme. Ulikhet i oppmerksomhet kan så mistillit og uærlighet. Vi i Sotsialnyi Rukh ser som en av våre oppgaver å stille spørsmålet: «Hvorfor er det en slik ulik tilnærming?», avsløre inkonsekvensen, og bruke verdens fokus på vår kamp for å framheve andres kamp.
Vi viser at verdens dominerende makter og media ikke har en tilnærming av universalitet, støtte til menneskerettigheter, demokrati og frihet uten unntak. Slike brudd på universalismen påvirker til og med Ukraina. For eksempel gir deler av etablissementet i Vesten unødig oppmerksomhet til Putins krav, bekymrer seg for at «han skal tape ansikt» , og ignorerer dermed ukrainere og våre krav. Mot dette må vi argumentere for en prinsipiell universalisme, noe som regelmessig blir krenket av alle de dominerende kreftene i verden. Ved å ha en prinsippiell argumentasjon i dette spørsmålet, kan vi tilby et alternativ som bygger global solidaritet.
Det er derfor vi retter oppmerksomheten mot andre kamper, som de i Syria og Iran. Ukrainere har en tendens til å identifisere seg mer med dem, enn med det «siviliserte» Vesten. Vi har protestert sammen og hjulpet hverandre både tidligere og i dag. Vi har hatt mange solidaritetskampanjer med det syriske folket. Og syriske samfunn i utlandet var blant de første til å organisere solidaritet med ukrainere. Det samme gjelder for iranere. Under tragiske forhold bygger folk broer med hverandre basert på lignende erfaringer og traumer. Slik solidaritet kan være svært styrkende.
Ashley Smith: En av de mest sjokkerende utviklingene har vært forræderiet av Ukrainas nasjonale frigjøringskamp av land med egen erfaring med nasjonal undertrykkelse, som Sør-Afrika. Michael Karadjis (linken er lagt til av oversetter) har forklart at de ikke representerer viljen til sitt folk, som i det store og hele har sympatisert med Ukrainas kamp, men elitenes og deres staters kamp. Er du enig i det? Og hva er interessene til disse statene og elitene i Russland og dets støttespiller Kina?
Dermed forsøker Sotsialnyi Rukh å bruke den privilegerte dekninga av Ukraina i massemedia til to mål. For det første å vinne mer støtte til vår kamp og redde tusenvis av liv for de som lever under okkupasjon, massebombing og trusler om enda en offensiv fra den russiske staten. For det andre, å fremme en universalistisk tilnærming til solidaritet med alle kampene til de undertrykte og utbyttede fra Palestina til Xinjiang.
Vladyslav Starodubstev: Jeg synes Michael Karadjis på en smart måte avslører noen av de problematiske posisjonene ulike stater i det globale sør har inntatt overfor Ukraina. Han har sikkert rett når det gjelde noen stater. Noe av det han sier, gjelder selvsagt ikke alle. Noen av årsakene til dårlige standpunkter er økonomiske og andre er et resultat av mangel på informasjon og mangel på tilknytning til Ukraina og ukrainske stemmer.
En annen faktor er den russiske statens massive propagandaoperasjon, som pumper ut feilinformasjon om Ukraina, dets historie og politikk. Slik propaganda blir resirkulert i mainstream media i noen land, og som, kombinert med russofile statstjenestemenn, fortrenger objektive stemmer og ukrainske stemmer. Dette påvirker folkeopinionen og forstyrrer det som burde være en naturlig solidaritet mellom mennesker med felles erfaringer med nasjonal undertrykkelse.
Vi prøver å bryte gjennom denne muren av propaganda ved å koble kamper, etablere kontakt med den internasjonalistiske venstresiden, fagforeninger og sosiale bevegelser for å utveksle ideer og lærdommer. Og vi prøver også å nå utover disse kreftene videre til mer offisielle institusjoner, alt for å forebygge forståelse og solidaritet mellom folk.
Våre medlemmer har besøkt Sør-Afrika, Brasil og India, og folk nær vår organisasjon besøker regelmessig Palestina. Disse besøkene har vært sentrale for å formidle hva som faktisk skjer i Ukraina og forklare hva vi ser som grunnlaget for solidaritet. Gjennom slike personlige og organisatoriske forbindelser håper vi å smi bånd og felles kamp for en mer demokratisk og rettferdig verden.
Ashley Smith: Et siste spørsmål om internasjonal politikk. Ukraina har ikke noe annet valg enn å appellere til den amerikanske regjeringa og NATO om våpen for å forsvare seg. Det er avgjørende for den væpnede motstanden. Samtidig har disse maktene og EU en nyliberal agenda for Ukraina. Hvordan behandler dere på dette? Hvordan taler du for ukrainsk selvbestemmelse mot disse andre stormaktene som av egne grunner støtter kampen mot russisk imperialisme?
Vladyslav Starodubstev: Faktisk bruker ukrainske tjenestemenn retorikken om å kjempe mot «utenlandsk kontroll» som et dekke for å kjøre fram sin egen nyliberale agenda, som er hjemmelaget, ikke pålagt. I realiteten har EU og USA reist kritikk av Ukrainas politikk. EU-tjenestemenn forteller ofte Ukraina at angrepene på arbeidsrettigheter bryter med Den internasjonale arbeidsorganisasjonens standarder og «europeiske prinsipper». Faktisk klaget en ukrainsk politiker over at EU ikke skulle «diktere hvordan et land skal organisere sitt sosialforsikringssystem ….For meg virker det som om vi ikke bør tillate ekstern styring i landet vårt».
Den amerikanske makroøkonomiske hjelpen kommer med instruksjoner for sosial bruk. Så EU og USA forfølger ikke en nyliberal visjon for Ukraina, og de kritiserer radikal markedspolitikk i Ukraina som uklok. Men de står ikke sterkt på denne kritikken på grunn av behovet for å bevare samholdet i støtten til Ukraina. M.a.o hjelper retorikken til EU og USA faktisk oss, fagforeninger og andre sosiale bevegelser til å fremme en progressiv agenda.
Selv med tanke på hvor nyliberal amerikansk politikk er, bruker Washington et språk som er ganske annerledes enn i USA når det gjelder Ukraina. Biden, i det minste retorisk, prøver å være en «New Dealer». Våre Thatcher-istiske tjenestemenn reagerer på en slik retorikk ved å kalle den «kommunistisk». Så i vår sammenheng gjør Biden faktisk vår sak enklere.
Og det gjelder enda mer når venstreorienterte krefter rundt om i verden presser sine regjeringer til å føre en progressiv politikk i Ukraina. Det er slik den internasjonale venstresiden, spesielt fagforeninger, politikere, folkevalgte, kan spille en viktig rolle i å hjelpe oss med å bekjempe nyliberalismen her i Ukraina og globalt.
Ashley Smith: Så la oss snakke litt mer om hvordan dere bekjemper nyliberalismen. Zelenskijs regjering, selv om den leder krigsinnsatsen, fortsetter å presse på for nyliberale «reformer», inkludert angrep på fagforeninger og deres rett til å organisere og forsvare arbeidernes rettigheter og levestandarder. Hva sier du om Zelenskijs politikk? Og hva har dere gjort i og med fagforeninger og folkelige bevegelser for å motstå disse angrepene?
Vladyslav Starodubstev: Vi organiserer kampanjer, produserer forskning, organiserer arbeidere og organiserer protester for å fremme en agenda som vil styrke vårt lands motstand mot russisk imperialisme. Det bringer oss i konflikt med regjeringa om noe av politikken som svekker motstanden, som jeg nevnte tidligere. Det er vårt ansvar som venstreside å kjempe mot imperialismen, men også å kjempe for forbedring av menneskers liv så vel som demokratiske og sosiale rettigheter. I Ukraina er alt en del av den samme kampen.
«Big business» ønsker ikke å bære sin del av ansvaret for å utkjempe krigen. Og regjeringen adopterer ofte en Thatcher-ideologi som både er skadelig for nasjonal enhet og ærlig talt uforenlig med virkeligheten. Det bringer oss i konflikt med «big business» og regjeringa.
Som en del av vår organisering har Sotsialnyi Rukh lansert TRUDOBORONA (Labor Defense). Dette er en komite som driver med juridisk rådgivning og advokatvirksomhet for arbeidere. Den har vunnet dusinvis av saker mot arbeidsgivere. TRUDOBORONA har også utarbeidet også en svarteliste over selskaper som forsøker å profittere på krigen, og presset dem til å stoppe denne praksisen. Vi jobber også med fagforeninger for å tvinge den ukrainske regjeringa til å moderere og forsinke implementeringa av anti-arbeidslover. Imidlertid har vi ennå ikke stoppet dem. Men alt dette viser at selv i en krigstid kan vi gjøre framskritt med sosiale og arbeidsrettslige krav mot selskaper og regjeringa.
Ashley Smith: I et nylig møte i European Network in Solidarity with Ukraine tok Razems Zofia Malisz (Razem er et polsk venstreparti. Oversetters anmerk) opp en bekymring for at vi allerede nå må tenke og planlegge rundt gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen. Som vi vet, vil USA og EU sannsynligvis presse på for gjenoppbygging på nyliberale vilkår. Hva slags rekonstruksjon tror du er nødvendig? Hvordan ville dette være en del av den internasjonale kampen mot nyliberalisme og kapitalisme?
Vladyslav Starodubstev: Vi må kjempe for en gjenoppbygging som setter mennesker og deres behov først, en som er basert på planlegging og samarbeid. Denne kampen bør henge sammen med spørsmålet om hvordan vi organiserer økonomien nå – en krigsøkonomi – for å forene landet og konsentrere alle ressurser på å vinne krigen, noe som inkluderer å møte folks behov.
For gjenoppbygging etter krigen bør vi se til historiske forbilder. Da andre verdenskrig tok slutt, vedtok mange land ambisiøse planer om å gjenoppbygge mer rettferdige og likestilte samfunn. New Deal i USA var en modell for andre land å organisere sine økonomier, og internasjonale nye forhandlere presset på for en dristig reformasjon av verdensøkonomien, men denne radikale visjonen ble ødelagt av Truman-administrasjonen og finanskapitalen, slik at bare deler av den ble vedtatt.
Samtidig introduserte Storbritannias sosialistiske regjering ledet av Clement Attlee radikale reformer, inkludert opprettelsen av en velferdsstat, et bredt spekter av nasjonaliseringer, utvidelse av tilgjengelige boliger og opprettelsen av National Health Service. Selvfølgelig kan ikke Storbritannia eller USA sammenlignes med Ukraina, da de var imperialistiske og koloniale makter. Men reformer de implementerte gir oss eksempler for effektivt å gjenopprette en økonomi, sentrert på mennesker og deres behov.
Vi i Ukraina bør vise til disse og andre eksempler som mal for vår egen gjenoppbygging. Kjernen må være et program for arbeids- og sosiale reformer, statlig nasjonalisering og planlegging, sosiale velferdsprogrammer, rimelige boliger, inkludering og desentralisering. Vi må stoppe ytterligere nyliberale «sjokkdoktriner» som de som ble pålagt post-jugoslaviske stater etter Jugoslavia-krigene og på Irak etter den amerikanske invasjonen. De forårsaket sosial katastrofe, ikke gjenoppbygging.
Ukrainsk gjenoppbygging er en kamp mellom to verdenssyn – det ene, et sosialt, utviklingsorientert, og det andre et nyliberalt. Vi er for det første, mens næringslivseliter og markedsfundamentalistiske politikere er for det andre.
Vår kamp for en progressiv gjenoppbygging er også internasjonal. Hvis vi er i stand til å vinne, kan vi sette et eksempel i kampen mot nyliberalismen og dens innstrammingsbaserte strategier for gjenoppbygging. Vi kan vise en vei for hvordan andre land kan gjenoppbygge seg selv. Vår kamp er dermed en del av en kamp for en mer rettferdig ny verdensorden.
Selvfølgelig forstår jeg at en slik sosial rekonstruksjon ikke er det samme som sosialisme. Faktisk er dette en ganske gammeldags måte å håndtere etterkrigstidas gjenoppbygging på. Men det er et godt utgangspunkt å forfølge en alternativ måte å tenke på sosiale, politiske og økonomiske spørsmål, og derfra et godt første skritt for å åpne folk for en sosialistisk visjon og langt mer radikal gjenoppbygging av samfunnet.
På denne måten åpner Ukraina nye dører for diskusjoner om hvordan vår verden kan se ut. Russlands invasjon, sammen med handlinger fra andre stater de siste åra har undergravd den eksisterende verdensordenen. Samtidig har disse tragediene tvunget oss til å kjempe for menneskerettigheter, likhet og demokrati, for fornyelsen av den sosialistiske bevegelsen, og for dens bekreftelse av internasjonalisme og universalisme.
Det er det motsatte av den geopolitiske kynismen som dominerer en stor del av venstresida, som unnskylder eller rettferdiggjør utnyttelse eller undertrykkelse utført av den ene eller den andre staten. I stedet for det må vi som venstreside bygge solidaritet blant alle undertrykte folk over hele verden, uten unntak. Det er grunnlaget for ekte internasjonalisme som forplikter seg til kollektiv frigjøring, likhet, samarbeid og frihet.