Artikkelen ble publisert i Commons, 28.09.2023
Forfatter; Olena Slobodyan
De nylige uttalelsene fra sosialminister Oksana Zholnovych om å «ødelegge alt sosialt» og «ta ukrainere ut av komfortsonen» har forårsaket betydelig offentlig ramaskrik og en bølge av kritikk.
Likevel er dette ikke første gang embetsrepresentanter, direkte involvert i sosialpolitikken, offentlig har inntatt antisosiale standpunkter. Hva tyder tilstedeværelsen av folk som Tretjakova (Galina Tretjakova. Ukrainsk politiker, kjent for usosiale utspill. Oversetters merknad) og Zholnovych i regjeringa? Er det resultatet av en feilaktig personalpolitikk eller er det en bevisst politikk som tar sikte på å diskreditere ideene om sosial solidaritet og i stedet gå for fullstendig marginalisering av mennesker som trenger sosialhjelp?
I sin uttalelse på International Forum for Sustainable Development minnet Oksana Zholnovych oss om sosialdepartementets holdning til samfunnet:
– Vi må bryte alt som er sosialt i dag og rett og slett skape en ny samfunnskontrakt om sosialpolitikken i landet vårt fra bunnen av. Mange borgere er på en måte tenåringer: «Staten skylder oss en plikt til omsorg og hjelp, men jeg vil ikke ta del i min personlige utvikling og personlige liv, jeg er ikke klar til å ta ansvar.» Og dette er filosofien som vi definitivt må bryte.»
Zholnovychs ord om «komfortsonen» var spesielt provoserende for den ukrainske offentligheten. Kritikerne spør seg hvilke ukrainere som er i komfortsonen etter mer enn halvannet år med fullskala krig og flere tiår med underfinansiert sosialpolitikk. Zholnovychs uttalelse viderefører den «gode gamle» tradisjonen med ukrainske politikere som barnsliggjør mottakere av sosialhjelp ved å dele samfunnet inn i «ansvarlige borgere» og ubehjelpelige «tenåringer».
I tillegg har fullskalainvasjonen forsterket negative trender i sosialpolitikken. Nyliberale forestillinger om at alle problemer skal løses individuelt og på egen hånd, risikerer å miste popularitet sjøl blant de ukrainerne som står nær disse ideene. Den massive ødeleggelsen av boliger, utbredte fysiske og psykiske traumer, katastrofale økonomiske konsekvenser av krigen og mye mer har utvida omfanget betydelig av mennesker som trenger hjelp til å overleve og rehabilitere seg selv. Derfor vil antallet av dem som vil lese de nyliberale prekenene til minister Zholnovych og tenker: «hvor godt er det ikke å være et anstendig middelklassemenneske mot i motsetning til pensjonister, syke og andre «gratispassasjerer», raskt reduseres. Men det ser ut til at ukrainske politikere ennå ikke har innsett at deres anarko-kapitalistiske fantasier er uforenlige med utfordringene landet møter i krigen og med en økende avhengighet av EU, som har en mindre kannibalistisk sosial orden.
Zholnovych demonstrerer en fullstendig mangel på forståelse av de sosiale og historiske røttene til en inkluderende sosialpolitikk. Sjøl om ulike land har svært forskjellige tilnærminger til sosialpolitikk – fra de sofistikerte private systemene i Sveits til de brede egalitære systemene i de skandinaviske landene – deler de alle en forståelse av sosialpolitikkens funksjonelle betydning. Uansett hvem som sitter med makta – konservative, liberale eller venstreorienterte – i land med forankrede sosiale institusjoner, har ingen (spesielt ikke sosialministeren!) råd til å erklære sin intensjon om å «ødelegge det sosiale». Ingen har råd til å si – som Galina Tretjakova, leder av Verkhovna Rada-sosialpolitiske komité gjorde – at utbetalinger til foreldre fører til «barn av lav kvalitet», eller klage over at folk «spiser for mye», som Andriy Reva, Zholnovychs forgjenger i departementet, gjorde (med henvisning til Tyskland, som har et av de mest sjenerøse sosiale systemene). Ingen har råd til dette, fordi sosialpolitikken bevarer det sosiologer kaller sosial samhørighet.
Hvis Zholnovych, Tretjakova eller Reva hadde deltatt på en førsteårs forelesning i sosiologi, ville de vite at spørsmålet om hvordan man holder samfunn integrert var et nøkkelspørsmål for sosiologiens grunnleggere. For Zholnovych og selskap tilbyr jeg følgende lille grunnkurs:
Med utviklinga av kapitalistiske relasjoner oppsto nye sosiale grupper som ekspanderte raskt. Noen av dem kunne av ulike grunner ikke integrere seg i samfunnet og få løst sine problemer gjennom rene markedsmekanismer. Disse gruppene omfattet særlig den nye klassen av industriarbeidere. Arbeiderne trengte helseforsikring i tilfelle arbeidsrelaterte skader – og dette er bakgrunnen for at det som et svar på utfordringa fra arbeiderbevegelsen, ble oppretta helseforsikring i Tyskland. Eldre mennesker og barn kunne heller ikke lenger stole på at familiemedlemmer ville kunne ta vare på dem, da forskjellige generasjoner i økende grad bodde fra hverandre og kvinner begynte å jobbe. For å hindre fullstendig sammenbrudd av samfunnet under disse grunnleggende endringene, ble sosialhjelpsmekanismer innført for å erstatte de svekkede familie- og kommunale støtteordningene.
Bølgen av institusjonalisering og utvidelse av sosiale programmer fant også sted etter andre verdenskrig – etter en storstilt katastrofe innså mange land behovet for å integrere alle medlemmer av samfunnet. Det er ingen tilfeldighet at menneskerettighetene etter andre verdenskrig også ble systematisert i sin nåværende form, der sosioøkonomiske rettigheter ikke er mindre viktige enn politiske. Utvidelse av sosiale programmer og garantier er nesten alltid en indikator på demokratisering av samfunnet, ikke «latskap». Hvert land har sin egen historie, men alle gamle og relativt velfungerende sosiale støttesystemer er svar på grunnleggende historiske utfordringer, ikke realisering av radikale kapitalistiske fantasier.
Hvor kommer slike verdifulle spesialister som Zholnovych og den gjengen fra? Denne retorikken er ikke spesifikt ukrainsk, men har sine røtter i nyliberal økonomisk tenkning. Hovedtrekkene er: fiendtlighet mot sosial solidaritet og statens sosiale funksjon, økonomisme (fokuserer utelukkende på makroøkonomiske indikatorer som BNP), radikal individualisme og forståelse av markedskreftene som grunnlag for sosiale relasjoner. Denne doktrinen har eksistert lenge, men den praktiske implementeringen begynte på 1970-tallet. Margaret Thatcher og Ronald Reagan – sannsynligvis de mest kjente representantene for nyliberal politikk – implementerte sine reformer på 1980-tallet. Dette betyr at vestlige land lenge har vært kjent med konsekvensene av nyliberalisme (for det meste negative).
Thatcher og Reagan var politikere i Storbritannia og USA, land historisk kjent for mindre sjenerøse sosiale systemer enn de fleste kontinentale europeiske land. Situasjonen med sosialpolitikken i Storbritannia og USA er ikke så rosenrød som Boris Johnsons ukrainske støttespillere kanskje tror. Boligkrisa pågår i begge land. I helsesektoren forventes Storbritannia å kollapse – noe som ikke hindrer ukrainske medisinske reformatorer fra å late som om dette er det beste eksemplet å følge. Amerikansk medisin, derimot, er kjent for sine høye kostnader for både pasienter og staten. Samtidig er medisinsk hjelp enestående utilgjengelig til å være et land med et så høyt nivå av økonomisk utvikling. I begge land har det imidlertid vært en tilsvarende reaksjon: I Storbritannia har det vært streiker og protester mot helsekrisa, mens det i USA har vært vellykket fagorganisering av lærere de siste åra.
Andre europeiske land opplever også nyliberal politikk – for eksempel har det vært betydelig kritikk av en arbeidsledighetspolitikk som fører til marginalisering av deler av befolkninga: der staten bare dekker grunnleggende behov med økonomisk støtte, i stedet for å takle de strukturelle årsakene til arbeidsledighet. Eller, for å ta eksempel fra helsesektoren, Tyskland har lenge hatt en vanskelig situasjon med yngre medisinsk personale, som har blitt forverret av pandemien. Dette har fått stor offentlig oppmerksomhet, noe som har ført til organisering av yngre medisinsk personell som kjemper for sine rettigheter – og de har allerede oppnådd en viss suksess.
Alle disse landene har sine egne (men mindre «ville») Tretjakovas og Zholnovycher som latterliggjør og infantiliserer folk som støtter sosial solidaritet. I likhet med sine ukrainske kolleger sprer de falske og populistiske myter om at sosial støtte fører til «latskap» og «uansvarlighet». Men de er ikke populære nok til å kunne «ødelegge alt sosialt», og de har absolutt ikke posisjoner i sosialpolitikken.
Mange fra Ukraina integreres nå i europeiske sosiale systemer (som flyktninger. Oversetters merknad). Situasjonen med ukrainske flyktninger viser to ting: For det første at institusjonene sikrer eksistensen av sjenerøse sosiale støttemekanismer, selv når europeiske Tretjakovas og Zholnovycher appellerer tilch sosialsjåvinisme og krever besparelser på bekostning av ikke-statsborgere. For det andre at bistand i krisesituasjoner fører til raskere og bedre integrering i samfunnet, snarere enn til «uansvarlighet». Dette framgår av statistikken over sysselsetting av ukrainske flyktninger, som dessverre ofte brukes i det ukrainske samfunnet for å vise at «ansvarlige» ukrainske kvinner ikke ønsker å «sitte og motta sosialstøtte» og derfor har det mye bedre enn andre flyktninger. Dette ignorerer selvfølgelig forholdene flyktninger fra andre land befinner seg under – de intellektuelle disiplene til ukrainske nyliberalister forstår ikke den viktige rollen som «sosial støtte» har spilt i prestasjonene til deres kvinnelige landsmenn på flukt.
Hvorfor antisosial og primitiv libertariansk retorikk fortsatt er utbredt blant ukrainske myndigheter og i den vanlige debatten, er et åpent spørsmål. Forklaringene er mange. For eksempel kan det skyldes politiske og ideologiske kamper som gir Tretjakova, og andre som henne, carte blanche til å kalle alt de ikke liker «sosialistisk». Ukrainas perifere status – avhengig av sterke land og ute av stand til å avvike fra den globale kursen med å kutte sosiale programmer og utgifter – kan også ha innvirkning. Ingen av disse argumentene er imidlertid overbevisende nok til å ofre sosial solidaritet ved å kopiere de verste og mest mislykkede modellene.
Når Zholnovych forsøker å gi forelesningene sine en intellektuell glasur og sier at hun vil «reformatere den sosiale kontrakten», forklarer hun ikke hva essensen i denne kontrakten vil være når statens sosiale funksjon er selvdestruktiv gjennom innsatsen til henne og hennes kolleger. Hun forklarer ikke hvorfor de som forlot landet på grunn av krigen, skulle returnere fra fungerende europeiske systemer til etterkrigstidas Ukraina, der forholdene uansett vil være vanskelige, og innsatsen til «reformatorene» rett og slett kan bli umenneskelig. Hun forklarer ikke militærets rolle og alle de som er berørt av krigen i «kontrakten» med staten, som bare vil minne dem om «personlig ansvar» for å løse massive sosiale problemer. Hvis Zholnoych og kompaniets scenario blir virkelighet – der «reformatorer» gjør innrømmelser og støtter militæret, men svikter resten av samfunnet – vil Ukraina stå overfor en katastrofal polarisering av samfunnet. Ellers risikerer vi total oppløsning hvis sjøl de som redder det ukrainske samfunnet fra okkupasjon ikke får noe igjen for sin innsats. Ved å «ødelegge alt sosialt» med sin «nye sosiale kontrakt», vil Zholnovych ødelegge ikke bare sosiale programmer, men også muligheten for å hindre at det ukrainske samfunnet går i oppløsning.