Forfatter: Rafael Bernabe
(Oversetters kommentar: Rafael Bernabe er sosialist,historiker, sosiolog og valgt medlem av senatet i Puerto Rico, ei karibisk øy og et territorium i konføderasjon med USA).
Publisert i New Politics september 20, 2023
I et forsøk på å navigere i en stadig mer ustabil og kompleks internasjonal situasjon, bør venstresida ha tre grunnleggende prinsipper i bakhodet:
- Konsekvent antiimperialisme
- Anerkjennelse av folks rett til sjølbestemmelse
- Støtte til de utbyttedes og undertryktes kamp i alle stater og nasjoner
Det første punktet inkluderer helt klart kampen mot USA- og NATO-imperialismen. Vi avviser forestillingen om NATO eller dens medlemsland som en demokratisk kraft. Noen NATO-medlemmer (Tyrkia) er langt fra å være demokratiske regjeringer, sjøl etter de minst krevende kriteriene. Noen NATO-allierte er rett og slett udemokratiske (Saudi-Arabia). Ved mer enn én anledning har NATO-medlemmer støttet styrting av demokratisk valgte regjeringer og beskytta dem som styrta dem. Enkelt sagt: NATO er en arm av vestlig imperialisme og amerikansk imperialisme innafor den vestlige imperialistiske blokken (spenninger eksisterer og har eksistert innenfor den blokken).
Ideen om at NATO ville oppløses etter at Sovjetunionen og Warszawapakten forsvant var basert på forståelsen av at grunnen for opprettinga var Den kalde krigen mot Sovjetunionen og dets allierte. Men det var bare en del av målet: det bredere målet er forsvaret av vestlig imperialistisk (og kapitalistisk) styre på globalt nivå, mot enhver trussel. I de siste tiåra har dette inkludert innføringa av en nyliberal orden over hele planeten. Dette er grunnen til at Sovjetunionens og Warszawapaktens fall, så langt fra å førte til oppløsning av NATO, ble etterfulgt av NATOs utvidelse østover og dens omdefinering til en «sikkerhetspakt», som var i stand til å handle utenfor grensene til medlemslandene. Friksjonene forårsaket av denne utvidelsen førte til økt spenning, som utvilsomt er en av årsakene til den nåværende konflikten mellom NATO og Russland. De som fordømmer NATO-ekspansjonens rolle i forberedelsen av konflikten har rett. Det er utvilsomt en side ved krigen som vi ikke kan miste av syne.
Hvordan bør venstresida reagere på NATOs ekspansjonisme og vestlig imperialistisk politikk? Den generelle linjen i dette svaret er velkjent. Det inkluderer å bygge et forsvar for flertallets levestandard og umiddelbare interesser; knytte dette forsvaret til en antimilitær, anti-intervensjonistisk politikk, mens man sliter med å gi den bevegelsen en stadig tydeligere antikapitalistisk orientering.
Likevel, mens vi kjemper mot USA- og NATO-imperialismen, må vi ikke redusere imperialismen til sin vestlige variant. Transformasjonene i Russland og Kina i løpet av de siste tiåra har skapt to kapitalistiske stormakter som er interessert i å konsolidere sine egne innflytelsessoner og med politisk, økonomisk og militær kontroll og beskytte interessene sine også utafor sine egne grenser. Det faktum at disse imperialistiske prosjektene er svakere enn vestlig imperialisme, endrer ikke innholdet eller karakteren på disse prosjektene. Vi står overfor en verden av voksende inter-imperialistiske konflikter, som Lenin beskrev i sin klassiske studie. NATOs utvidelse østover kolliderer med Den russiske føderasjons forsøk på å skape sin egen innflytelsessone i territoriene til det tidligere Sovjetunionen. Maktposisjonen til USA og landets allierte i Asia og Stillehavet kolliderer med Kinas mål om å etablere sin innflytelsessfære i den enorme regionen.
De som hevder at Putin eller Kina reagerer på vestlig imperialisme, har rett: Vestlig imperialisme er en dominerende og aggressiv kraft. Men det må understrekes at den russiske og den kinesiske regjeringen responderer, ikke som antiimperialistiske krefter, men snarere med sine egne planer for kontroll og dominans. Den russiske føderasjonens invasjon av Ukraina er en del av den imperialistiske politikken, og som sådan et åpenbart brudd på nasjoners rett til sjølbestemmelse. For å bekrefte denne retten, må vi anerkjenne ukrainsk motstand som en rettferdig krig mot imperialistisk aggresjon. Vi avviser NATOs ekspansjonisme, men avvisning av NATOs ekspansjonisme innebærer ikke støtte til russisk ekspansjonisme, hvis vi skal overholde de to første prinsippene nevnt ovenfor. Vi støtter bevegelsene i Russland som kjemper mot Putins krig mot Ukraina.
Noen på venstresida insisterer på at Putins argumenter om NATOs ekspansjon og USA-imperialismen er sanne. Putin har hevda at Vesten ikke har noen moralsk rett til å snakke om demokrati. Faktisk er det nok forbrytelser begått av USA- og NATO-imperialisme til at enhver, inkludert Putin, kan påpeke og fordømme. Dette er grunnen til at vi resolutt motsetter oss vestlig imperialisme. Men vestlig imperialismes forbrytelser er ingen grunn til å støtte russisk imperialisme. Hvilken moralsk status har det russiske kapitalistoligarkiet til å snakke om demokrati? Hverken vestlig imperialisme eller Putin har noen troverdig plattform i denne forbindelse.
Arbeiderklassen og de undertrykte folkene må bekjempe NATOs ekspansjonisme gjennom organisering og mobilisering mot militarisme og imperialisme, knytta til kampen mot nyliberalisme, innstramminger og arbeidsgivernes mangesidige offensiv (mot pensjoner, lønninger, arbeiderrettigheter, sosiale bestemmelser) og til forsvar for demokratiske rettigheter (kvinners reproduktive rettigheter, LGBTQ-rettigheter etc.). En anti-imperialistisk regjering i Russland (eller andre steder) ville knytte seg til disse bevegelsene. Den ville, sammen med dem, fordømme den massive sløsinga med ressurser i militære prosjekter, mens den selv vedtok og iverksatte en agenda for en demokratisk arbeiderklassepolitikk Men dette er ikke Putins agenda eller program. Som representant for et kapitalistisk oligarki er det ikke slik han reagerer på NATOs ekspansjonisme. Snarere iverksetter han sin egen imperialistiske agenda, et speilbilde av sine imperialistiske rivaler. Som antiimperialister avviser vi både NATO-imperialismen og Putins imperialistiske reaksjon på den, så vel som den antidemokratiske politikken og antiarbeiderklasse-politikken som følger med.
Det bør understrekes at siden alle imperialismer fungerer som aggressive rovdyr, er deres gjensidige anklager ofte sanne. Under første verdenskrig fordømte tyske sosialpatrioter tsarismens despotiske karakter, og fransk imperialisme fordømte tysk militarisme. Etter krigen fordømte tysk imperialisme Versailles-fredens overgrep, og japansk imperialisme fordømte vestlig imperialismes utskeielser i Asia. De var alle sanne anklager. Men ingen av dem gjorde det riktig å støtte tysk, russisk eller fransk imperialisme under krigen, eller tysk gjenopprustning etter krigen, eller japansk imperialisme mot vestlig imperialisme, enn si støtte til den japanske invasjonen av Indokina, Indonesia eller Filippinene. På samme måte kan vår avvisning av NATO og vestlig imperialisme ikke føre oss til å støtte (eller tolerere eller unnlate å fordømme) Russlands invasjon av Ukraina.
Etter første verdenskrig påla de imperialistiske seierherrene harde og ydmykende vilkår på et beseiret Tyskland. Som noen allerede spådde den gangen, bidro dette til å gi næring til framveksten av en ny-opplada tysk nasjonalisme og imperialisme, som søkte å bryte ut av begrensningene som ble pålagt den. Venstresida fordømte mange av vilkåra som ble pålagt i Versailles og de imperialistiske seierherrenes hevngjerrige politikk. Men dét gjorde ikke den gjenoppblussende tyske nasjonalismen og imperialismen til en progressiv eller antiimperialistisk kraft. Det samme gjelder de katastrofale konsekvensene av den kapitalistiske sjokkterapien promotert overfor Russland av USA og landets allierte på 1990-tallet. Dette var sikkert en faktor som ga næring til en nasjonalistisk reaksjon under Putin, som forsøkte å reparere noe av den økonomiske skaden gjort under Jeltsin (og amerikanske rådgivere, som Jeffrey Sachs). Vi kan og bør peke på Vestens rolle og delansvar i alt dette, men som i tilfellet med en gjenoppblussende tysk nasjonalisme på 1930-tallet, gjør ikke dette Putin til en antiimperialist.
Venstresida står nå overfor en stor fare. Hvis det i en verden med intensivert inter-imperialistisk konflikt klamrer seg til forestillingen om USA og dets allierte som den eneste imperialismen, risikerer den å gli fra antiimperialisme til alter-imperialisme: ikke motsette seg alle imperialistiske makter og prosjekter, men heller motsette seg noen imperialistiske makter, mens den eksplisitt eller stilltiende støtter en annen.
Kort sagt, vi avviser NATO-imperialisme, men ikke for å støtte ekspansjonismen i Den russiske føderasjonen med Putin i spissen. Vi avviser ikke en imperialisme for å støtte en annen. Vi er antiimperialister, ikke alterimperialister. Derfor, mens vi fordømmer vestlig imperialisme, avviser vi utvetydig Russlands invasjon og okkupasjon av områder i Ukraina.
Det samme gjelder på den andre sida av den nåværende inter-imperialistiske konflikten. Vår motstand mot russisk ekspansjonisme kan ikke føre til noen sympati eller illusjoner om NATO-imperialismen. Også det ville være en glidning fra anti- til alter-imperialisme.
Støtte til ukrainsk motstand verken innebærer eller krever en tilslutning til Zelenskijs regjering. Dette henger sammen med det tredje prinsippet presentert ovenfor. Det er sant at Zelenskijs regjering har videreført eller tatt initiativ til direkte antidemokratiske, undertrykkende, arbeiderfiendtlige – og nyliberale tiltak. Denne politikken må fordømmes. De som motsetter seg denne poltitkken må støttes.
Men én ting er å motsette seg Zelenskij eller Zelenskijs politikk, noe helt annet å støtte Putins intervensjon eller russisk okkupasjon. Zelenskijs reaksjonære politikk er en grunn til å motsette seg ham eller hans regjering, ikke til å støtte Putins invasjon. Venstresida kan ikke se på Putin som en medspiller for sin demokratiske agenda. Hvis Zelenskij skal fjernes, er dette en oppgave for det ukrainske folket, ikke Putin.
Ulike stemmer har fordømt tilstedeværelsen av høyreekstreme krefter i Ukraina. Deresinnflyte reele innflytelse er omdiskutert. Likevel gjelder det samme poenget: deres tilstedeværelse må motarbeides og fordømmes, men deres tilstedeværelse rettferdiggjør ikke invasjonen ledet av Putin eller støtte til den invasjonen.
La oss minne om presedensen fra Kina og japansk imperialisme. I løpet av 1930-tallet støtta den internasjonale venstresida Kina i møte med japansk aggresjon. Venstresida tok parti for Kina, sjøl om regjeringa var kontrollert av det undertrykkende og korrupte Guomindang-apparatet, ledet av Chiang Kai-Shek (sterkt antikommunistisk og gjerningsmann for massakren i 1927), -ei regjering støtta av vestlig imperialisme. Kinesisk motstand var en rettferdig kamp mot japansk imperialisme, til tross for regjeringas natur og støtta den mottok fra rivaliserende imperialismer. På samme måte er ukrainsk motstand en rettferdig kamp mot russisk aggresjon, til tross for regjeringas natur og støtta den mottar fra rivaliserende imperialistiske stater.
Standpunktet som er skissert her, følger nøye Lenins syn på dette spørsmålet. Lenin understreket behovet for å bekjempe alle former for nasjonal undertrykkelse, som i sin tur krevde anerkjennelse av nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Tsarismen hadde gitt næring til hat mot Russland blant mange i de undertrykte nasjonene i imperiet, inkludert Ukraina. Slutten på denne undertrykkelsen og håpet om forsoning mellom folkene fremmedgjort av tsarismen, forutsatte anerkjennelse av retten til sjølbestemmelse, blant andre tiltak. På sin egen måte forstår Putin dette ganske godt: han klandrer åpent Lenin for Ukrainas uavhengighet, som han anser som en forbrytelse mot Russland som hans invasjon søker å rette opp. Logisk nok forkaster han også Lenins doktrine om nasjonenes rett til sjølbestemmelse, som han anser som absurd og uholdbar. Bevisst eller ikke, de i Russland (eller andre steder) som kjemper mot Putins krig og forsvarer Ukrainas rett til sjølbestemmelse, gjenoppretter Lenins politiske linje.
Men Lenin hevder også at alle nasjonale kulturer og all nasjonalisme, inkludert de undertryktes nasjonalisme, inneholder aspekter som er udemokratiske, undertrykkende, diskriminerende og sjåvinistiske. Den samme demokratiske impulsen som inspirerer kampen mot nasjonal undertrykkelse, befaler oss å kjempe mot disse undertrykkende aspektene som er tilstede i alle nasjonale kulturer og karakteristiske for all nasjonalisme. I kampen mot amerikansk kolonialisme i Puerto Rico (for å snakke om en kamp jeg har vært involvert i siden 1970-tallet) må vi også kjempe mot de konservative, sexistiske, rasistiske aspektene av puertoricansk kultur, for eksempel. Dette gjelder Ukraina og alle nasjoner under imperialistisk aggresjon. Mens vi kjemper mot russisk imperialisme, må det også føres en kamp mot de reaksjonære dimensjonene av ukrainsk nasjonalisme. Å bekjempe russisk aggresjon, men ignorere dette, vil være inkonsekvent fra et demokratisk og frigjørende perspektiv. Det er heller ikke tillatt å anvende de reaksjonære aspektene av ukrainsk nasjonalisme for å støtte russisk aggresjon: dette ville være like inkonsekvent fra et demokratisk og antiimperialistisk perspektiv.
For å stå imot invasjonen må Ukraina skaffe våpen der de kan. Uten å anerkjenne denne retten, blir fordømmelsen av Putins invasjon en tom gest. I den nåværende konteksten kan Ukraina bare få disse våpnene i NATOs imperialistiske leir. Det er ingen motsetning mellom å fordømme NATO-imperialisme og å støtte Ukrainas bruk av sine militære forsyninger for å motstå russisk aggresjon. I motsetning til mange i Ukraina skaper vi ingen illusjoner om NATO, og vi vil heller ikke kreve en slutt på flyten av militært materiell som er nødvendig for en effektiv motstand. Det samme gjelder andre steder. Konfrontert med amerikansk aggresjon anerkjenner vi Cubas, eller Venezuelas rett, for eksempel til å søke materiell og militær støtte der de kan få tak i det, inkludert en rivaliserende imperialisme, som Russland. Vi ville ikke fremme noen illusjoner om Putin, og vi ville heller ikke kreve en slutt på strømmen av militære forsyninger som kreves for en effektiv motstand mot amerikansk aggresjon. Igjen: Dette er den eneste måten å forbli konsekvente antiimperialister i stedet for å omfavne en eller annen versjon av alter-imperialisme.
Alter-imperialismen vil ha oss til å velge mellom imperialismer. For noen innebærer enhver motstand mot NATO støtte til Putin. For å motsette seg russisk imperialisme ville de ha oss på NATO-imperialismens side. For andre er motstanden mot Putin en indikasjon på pro-NATO-sympatier. For å bekjempe NATO-imperialismen vil de ha oss til å omfavne russisk imperialisme. Vi forkaster begge synspunktene, som er basert på den samme alter-imperialistiske logikken. Vi kan og bør stå imot både NATO og russisk imperialisme, og med ofrene for deres aggresjon, det være seg Cuba eller Venezuela eller Ukraina.
På samme måte, å kreve en slutt på militærhjelp for å stoppe krigen, til tross for de humane intensjonene mange har, avvæpner i praksis Ukraina i møte med russisk aggresjon. Det spiller ballen rett i henda til Putin. Det betyr fred som dikterer ukrainsk kapitulasjon. Hvis USA skulle invadere Cuba eller Venezuela, ville vi forsøke å avvæpne dem for å få en slutt på krigen? Ganske sikkert ville vi kjempe for en slutt på amerikansk aggresjon, mens vi håper at Cuba eller Venezuela bevæpner seg for å motstå så godt de kan, ved å bruke de kildene de har til rådighet, uansett hvor usmakelig de er. Den samme posisjonen må inntas når det gjelder Ukraina og russisk aggresjon.
Noen ganger presenteres framveksten av Kina og Russland som rivaler av amerikansk imperialisme som framveksten av en multipolar verden, ikke lenger under hælen til USA. Men kontrasten mellom unipolar og multipolar er for abstrakt. Vi må spørre: hva slags «multipolaritet» utkrystalliserer seg i dagens verden? Vi bør huske at verdensordenen som produserte første og andre verdenskrig var en multipolar verden. Med andre ord, en verden av inter-imperialistiske konflikter er en multipolar verden. I en slik verden er venstresidas rolle ikke å heie på eller feire framveksten av multipolaritet med utgangspunkt i konsolidering av nye konkurrerende imperialistiske prosjekter, men heller å stillle seg klart opp mot alle slike prosjekter.
Vi møtte nylig argumentet om at «Uansett hva du mener om Ukraina, – i Afrika, kjemper Russland mot imperialismen.» Premisset her er at enhver som støter sammen eller er i spenning med vestlig imperialisme er antiimperialistisk. Igjen er eksemplet med japansk imperialisme illustrerende. I løpet av 1930-tallet kom den i konflikt og bekjempelse av vestlig imperialisme i Indokina, Indonesia, Filippinene osv.? Ja. Var dette en kamp mot imperialismen? Nei: Japan fremmet sitt eget imperialistiske prosjekt. Med andre ord, rivaliserende imperialismer er i konflikt med hverandre, og det faktum at Russland kolliderer med vestlig imperialisme gjør den ikke mindre imperialistisk.
Imperialistmaktene pynter normalt på sine planer med henvisning til beundringsverdige idealer. USA- og NATO-imperialismen handler i frihetens og demokratiets navn, og mer nylig, antiterrorisme og til og med kvinners rettigheter. Venstresida avfeier med rette disse proklamasjonene som de bedragene de er. Den søker å avsløre de sterke realitetene de skjuler. Men dette er og vil være like sant for nye imperialistiske prosjekter. De vil snakke om multipolaritet, samarbeid, anti-hegemonisme, etc. (Japansk imperialisme presenterte en gang sitt Stillehavsimperium som en «velstandssfære.») De vil rettferdiggjøre sin fornektelse av demokratiske rettigheter som en nasjonalt begrunna handling eller som et alternativ til degenerert eller dekadent vestlig kultur og fordømme enhver kritikk som en utenlandsk intervensjon eller som eurosentrisme. Venstresida må også gjennomskue denne retorikken og lære andre å gjennomskue den. Ellers vil den bli lokket til å gå fra anti- til alter-imperialisme mens den omfavner de ideologiske begrunnelsene til den ene eller andre imperialistiske leiren.
På samme måte må vi avvise slike forestillinger som de «asiatiske» kildene til russisk imperialisme, satt opp mot «europeiske» demokratiske verdier (det finnes mange varianter av dette). Om noe, er lite mer typisk for Europa enn imperialismen, som har vært en del av europeisk utvikling siden kapitalismens fremvekst. Moderne russisk imperialisme er ikke mindre kapitalistisk enn sin tsaristiske forgjenger (begge med forskjellige ikke-kapitalistiske elementer)og dens nåværende rivaler: dens røtter er kapitalistiske, ikke «asiatiske».
Det er et faktum at inter-imperialistiske konflikter skaper et visst handlingsrom for ikke-imperialistiske land i det globale sør som søker innrømmelser fra stormaktene. Det er legitimt å spille en makt mot en annen, å søke mer bistand, bedre handelsordninger, gjeldsettergivelse osv. Men ofte kan regjeringer gå utover dette for å anta perspektivet, orienteringa eller politikken til deres nærmeste imperialistiske allierte, det være seg amerikansk imperialisme eller russisk imperialisme. Antiimperialister må ikke følge dem på den veien hvis de ønsker å unngå driften mot alter-imperialisme.
I denne konteksten er det lett å falle inn i et ensidig perspektiv. Stilt overfor USAs og NATOs aggresjon, militæroppbygging og propaganda (for eksempel i Latin-Amerika), er det lett å miste av syne behovet for å konfrontere russisk og kinesisk imperialisme eller behovet for å støtte ukrainsk motstand. Stilt overfor russisk aggresjon er det lett å miste av syne behovet for å motsette seg NATO-imperialismen. En internasjonalistisk venstreside må tilby et perspektiv som integrerer kampen mot alle imperialistiske leire, samtidig som den forsvarer folkenes rett til sjølbestemmelse og kampene til de utbyttede og undertrykte i alle stater og nasjoner, inkludert de som er under imperialistisk angrep. Dette er perspektivet vi har forsøkt å presentere i denne teksten, et perspektiv som kan bringe sammen progressive som kjemper på forskjellige fronter. De som fører arbeiderkamper i Vest-Europa, de som direkte konfronterer USA- og NATO-imperialismen i det globale sør, sammen med dem som kjemper mot Putins kapitalistiske og autoritære styre i Russland, og dermed motsetter seg russisk aggresjon i Ukraina, mens de kjemper for en demokratisk omforming av sitt eget land, mot de reaksjonære kreftene der. Dette er ikke et program, men bare et generelt rammeverk. Den må utvikles av deltakerne i alle disse kampene. Men det kan være et felles utgangspunkt.