Forfatter: Hanna Perekhoda, forsker i russisk og ukrainsk historie. Hun er en av grunnleggerne av Comité Ukraine Suisse, og medlem av den ukrainske sosialistiske organisajonen Sotsialnyi Rukh.
Først publisert på New Politics 16. oktober 2023.
Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se (oversatt til svensk av Jan Czajkowski)
La oss forestille oss følgende historie. Et land blir okkupert, dets folk systematisk undertrykt. Den okkuperende statens politikk oppmuntrer til en strøm av nye permanente kolonisatorer – bosettere. Kampen for frigjøring av dette undertrykte folket får utilstrekkelig støtte fra progressive krefter utafor landet, og de marginaliseres og ignoreres av verdens ledende stater. Da tar reaksjonære krefter over ledelsen av kampen for nasjonal frigjøring og rekrutterer fra befolkninga som daglig lider under urettferdighetene. Deres metoder inkluderer i økende grad terrorangrep.
Kolonisatorenes regjering slår brutalt ned denne bevegelsen, motstanden radikaliseres stadig mer og legger grunnlaget for en ultrahøyre, ultrareaksjonær organisasjon. På et tidspunkt begynner den internasjonale maktbalansen å endre seg: ultrareaksjonære imperialistmakter trer fram og vokser i styrke, borgerlige demokratier viser seg svekka og diskreditert, og de mister sin absolutte ledende posisjon, ikke minst på grunn av interne politiske kriser. Framvoksende imperialistmakter støtter den reaksjonære organisasjonen som hevder å representere bevegelsen for nasjonal frigjøring, men som har blitt en bærer av hatets ideologi. På et visst tidspunkt, under påvirkning fra eksterne aktører og under presset fra en indre undertrykkelse som bare fortsetter å vokse år etter år, eskalerer organisasjonen sine voldshandlinger mot sivilbefolkninga i den undertrykkende nasjonen: gisseltaking, voldtekt, drap.
I Ukrainas historie har vi allerede hatt en hendelsesutvikling som sterkt ligner på dette scenarioet. Det skjedde da den ukrainske opprørsarmeen under ledelse av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), vårt eget Hamas, massakrerte hele landsbyer av polakker i Volhynia og østlige Galicia i 1943. Jeg gir med vilje en forenkla og generalisert beskrivelse, fordi jeg prøver å se strukturer som gjør det mulig å ikke eksotisere Palestina, men å gjøre det mulig å sammenligne med andre situasjoner av kolonialt undertrykking og legitim motstand som ikke desto mindre bæres frem av ultrahøyre, ultrareaksjonære organisasjoner.
Det betyr ikke at Hamas og OUN er det samme, men jeg synes sammenligningen er på sin plass og hjelper oss med å forstå dynamikken under slike konflikter. Å tie om apartheid og systematisk vold mot palestinere i dag, og å stille seg på Netanyahus regjeringsside, som vil tilintetgjøre 2 millioner mennesker i Gaza, er uakseptabelt. Å si at Hamas’ drap på sivile på noen måte kan rettferdiggjøres, eller å late som om Hamas i dag representerer det palestinske folkets kamp for frihet, er like uakseptabelt. Hamas og Netanyahu er ikke bare to reaksjonære krefter, de erklærer begge åpent at motstanderens sivilbefolkning er et legitimt militært mål. I denne situasjonen er det eneste fornuftige å støtte det som er igjen av den palestinske frihetsbevegelsen som er i stand til å kjempe uten å havne i et ultrareaksjonært vanvidd. Og også å støtte israelerne som aktivt motsetter seg sin kolonialistiske ultrahøyre-regjering og støtter palestinernes rett til selvbestemmelse.
Men hvor er de etter mer enn et halvt århundre med endeløs gru? De eksisterer fortsatt, men det faktum at de er så svake er vår feil. Vi har ikke gjort nok for å støtte dem og styrke dem mot de reaksjonære kreftene. Vi har sviktet dem og trodd at uttalelser om solidaritet er det samme som å gi konkret hjelp til de undertrykte. Nei, det er det ikke. Og hvis vi fortsetter på denne måten, hvis vår politiske aktivisme i dag begrenser seg til å lenke til flagg på sosiale nettverk eller skrive endeløse kommentarer på Facebook – da vil vi få et annet Palestina med sitt eget Hamas, bortsett fra at det vil være midt i Europa og ta over 40 millioner mennesker som gisler. Ja, det er veldig sannsynlig at det er det som vil skje hvis vi svikter ukrainerne og tillater at landet deres deles i «fredens» navn. Det verste er at det er akkurat denne typen scenario som noen venstreaktivister ville foretrekke. Hvis Ukraina hadde vært okkupert og underkuet, ville det vært så mye mer behagelig å uttrykke sin solidaritet med ukrainerne. Og ja, jeg har selv hørt denne resonneringen med egne ører. I motsetning til Hamas er ikke den fascistiske Azov ved makta (ennå) og slakter ikke hele familier av russiske sivile som har flyttet til de okkuperte ukrainske byene. Ukraina forsvarer fortsatt det demokratiske prosjektet, og det er fortsatt mange krefter som kjemper mot okkupanten, men forsvarer prosjektet med et sekulært, åpent, anti-autoritært, sosialt bevisst og rettferdig Ukraina. Men det virker som om det for noen innen venstresida ikke er nok til å få dem til å støtte kampen ført av et folk som aksepterer amerikanske våpen. På den annen side har det aldri vært et problem for en stor del av den «vestlige venstresiden» å støtte dem som mottar våpen fra iranerne.
Jeg er sjokkert over reaksjonen fra mange venstreorganisasjoner. Folk feirer det som skjer i Israel/Palestina som om det var en «åpning» mot noe bra, mot frigjøring og frihet for de undertrykte. For meg er det som skjer et fiasko for menneskeheten og spesielt for alle som identifiserer seg med venstrekreftene. Det som skjer i dag er en bekreftelse på maktesløsheten til alle progressive krefter som ikke har gjort nok for å støtte de undertryktes sak. Ikke i Palestina, ikke i Iran, ikke i Syria, ikke noe annet sted heller. Det var kult å veive med palestinske flagg for samvittighetens skyld for alternative aktivister, men det var ikke nok. De virkelige palestinerne sto fortsatt alene overfor okkupasjonens grusomheter. Vi må innse dette og erkjenne vårt nederlag så snart som mulig. Vi må slutte å lure oss selv og endelig begynne å tenke seriøst på hva vi konkret kan gjøre for å motsette oss fascismen som sprer seg som et virus, og hvordan vi virkelig kan hjelpe dem som kjemper for sin frigjøring før de faller inn i syklusen av fortvilelse og uoverstigelig hat.