Krigen på Gazastripen har pågått i mer enn to måneder.
Sotsialnyi Rukh støtter en rettferdig fred i Midtøsten, for å oppnå dette er det nødvendig å eliminere den strukturelle undertrykkelsen av palestinere og systematisk vold mot sivilbefolkninga. Vår organisasjon fordømmer det blodige angrepet 7. oktober 2023 mot sivile, som en del av angrepet på Israel, utført av den militariserte islamistiske bevegelsen Hamas. De brutale massakrene på kibbutz-kvinner, fremmedarbeidere, beduiner og andre sivile, som krevde mer enn tusen menneskeliv, samt kidnappingen av sivile som gisler, kan ikke ha rettferdiggjøres.
Vi fordømmer imidlertid også Iron Swords-operasjonen, lansert av den høyreekstreme Netanyahu-regjeringa som svar på angrepet 7. oktober og krigsforbrytelsene som ble begått i denne prosessen. Handlingene til den israelske hæren på Gazastripen er en kollektiv avstraffelse mot hele befolkninga, hvorav omtrent halvparten er barn. Israel har innført en total beleiring av Gazastripen, som har vært offer for en ulovlig israelsk-egyptisk blokade siden 2007, og hindra tilførsel av vann, elektrisitet, mat og medisiner til Gazas mer enn 2 millioner innbyggere, og gjør det til «verdens største friluftsfengsel».
I følge ulike data levert av internasjonale organisasjoner, ble det i løpet av noen få uker etter denne operasjonen, drept ble opptil 18 000 sivile, inkludert 7 800 barn og ytterligere 50 000 mennesker ble såret. 85 % av de nesten 2 millioner innbyggerne på Gazastripen – ble tvunget til å flykte fra hjemmene sine. Mer enn 200 helsearbeidere og mer enn 100 FN-ansatte var blant de døde. FN bekrefter at minst halvparten av befolkninga i Gaza sulter. Det er uakseptabelt å rettferdiggjøre at en mektig militærmaskin terroriserer sivilbefolkninga og påfører dem en humanitær katastrofe under påskudd av «krig mot terror», sånn som russerne gjorde i Ichkeria/Tsjetsjenia og amerikanerne gjorde i Irak.
Israels nåværende militæroperasjon på Gazastripen bidrar til det stikk motsatte av en rask løsning av konflikten. Denne politikken har pågått i flere tiår, siden staten Israel, etter konfrontasjon med arabiske naboland, og forsterket av britisk kolonipolitikk, fordrev hundretusenvis av palestinere ut av landet , hvoretter millioner av deres etterkommere ble dømt til å flykte ( hendelsen er kjent som Nakba – «katastrofe» på arabisk). Israelske myndigheter fortsetter å ignorere en rekke FN-resolusjoner, den siste av disse ble vedtatt 27. oktober med stemmene til 120 av de 193 medlemslandene i Generalforsamlinga og som ba om våpenhvile. Rapporter fra FN og menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger sammenligna den segregeringa av palestinere som Israel praktiserer, med apartheidregimet i Sør-Afrika.
Israelske bosettere, mange av dem militante fanatikere, fortsetter sin politikk med kolonisering og vold mot den palestinske befolkninga på Vestbredden, dette med støtte fra israelske myndigheter som står for daglige ydmykelser, vilkårlig internering og drap av palestinske menn og kvinner {og barn}. Ifølge beregningene til den israelske menneskerettighetsorganisasjonen Bezelem, har israelere siden 2000,drept mer enn 10.000 palestinske menn og kvinner, -dette før hendelsene i år. Dessuten er den generelle praksisen fra Israels side klar uforholdsmessighet av vold, hvor det reageres t.o.m. på utelukkende fredelige protester. For eksempel, under undertrykkelsen av den palestinske «Store tilbakemarsjen» til muren som blokkerte Gaza, drepte israelske sikkerhetsstyrker 195 palestinere, inkludert 41 mindreårige ( dette i løpet av et år etter mars 2018, iflg data fra FNs kontor for koordinering av humanitære anliggender) . Og når det gjelder antall drepte palestinere på Vestbredden, ble 2023 et rekordår for hele den perioden FN har ført statistikk (og dette er fra oktober, da israelske sikkerhetsstyrker drepte mer enn hundre mennesker i denne delen av Palestina, som ikke har noen Hamas-baser). Verdenssamfunnets likegyldige reaksjon, strekker seg ikke lenger enn til mer enn «dyp bekymring».Dette fører til ytterligere fortvilelse hos lokalbefolkninga over at fredelige metoder ikke klarer å løse konflikten, noe som igjen styrker de fundamentalistiske kreftene.
Den nåværende Netanyahu-regjeringa, som også er fylt med reaksjonære og religiøse fanatikere som åpenlyst dehumaniserer palestinerne og oppfordrer til drap og folkemord, har gått enda lenger enn sine forgjengere. Israel har sjøl spilt en ikke ubetydelig rolle i å få erstatta den hovedsakelig sekulære og ikke-voldelige motstanden mot okkupasjonen, på tida rundt den første intifadaen, med en mer voldelig og fundamentalistisk variant. Netanyahu og hans embetsmenn innrømmet at de har oppmuntret reaksjonære og religiøse fanatikere fra Hamas, fordi det svekket den palestinske sjølstyremyndigheten, bidro til ytterligere splid blandt palestinerne og saboterte utsiktene til å bygge en suveren stat.
Denne hensynsløse politikken endra seg ikke på tross av at folk fra egyptisk, men også israelsk etterretningstjeneste, og nåværende og pensjonerte militære personer advarte om en mulig eskalering som følge av blokaden og kolonipolitikken. Bl.a. advarte den tidligere sjefen for den israelske marinen og Shabaks hemmelige tjeneste, Ami Ayalon, om at «når palestinere ser oss ødelegge hjemmene deres, vokser frykt, frustrasjon og hat. Dette er årsakene som presser folk inn i terrororganisasjoner.»
Netanyahu, i likhet med andre konservative, brukte stadig retorikken om «forsvar mot trusler» for å rettferdiggjøre sine angrep på demokratiske friheter og videre oppbygging av sikkerhetsapparatet, som imidlertid ikke avverget angrepene til Hamas fra Gaza, men i stedet var opptatt med terrorisering av palestinerne på Vestbredden. Den uendelige voldsspiralen har ikke og vil ikke øke sikkerheten for andre enn ekstreme konservativ-nasjonalistiske krefter. En slik atmosfære har allerede ført til det mest høyreorienterte Knesset og regjeringa i Israels historie. Og den nåværende krigen har gitt Netanyahu-regjeringa en pusterom i de store masseprotestene som har pågått det meste av 2023.(Karakteristisk nok viste en meningsmåling utført like før eskaleringa at flertallet av befolkninga i Gaza ikke stolte på Hamas-bevegelsen, som etter en sivil konflikt med Fatah etablerte en autoritær ettpartiregjering her, for mer enn 1,5 år sida.)
Samtidig demonstrerte Israels viktigste beskytter – USA – en umiddelbar beredskap og vilje til å gi ubetinget militær og diplomatisk støtte til nesten alle handlinger den israelske regjeringa utfører. Dette står i kontrast til nølinga med våpenleveranser til Ukraina, og ønsket fra de mest reaksjonære kretsene i den amerikanske herskende klassen – høyrefløyen i det republikanske partiet – om å finansiere Netanyahu-regjeringas etniske rensing på bekostning av å frata ukrainere bistand . I dette ligner trumpistene mange andre høyreekstreme krefter i Vesten. De har mange antisemitter i sine rekker, og slike partier beskytter både israelske og russiske sikkerhetsstyrkers evne til å drepe innbyggere i Palestina og Ukraina ustraffa.
.Dessuten bidro Washington sjøl til den økte spenninga, og støtta Israels grep som gjorde Jerusalem til hovedstad, iløpet av Trump-administrasjonen. Nå legger USA ned veto mot initiativer i FNs sikkerhetsråd, som Brasils forslag om opprettelse av humanitære korridorer, eller den siste resolusjonen om våpenhvile av 8. desember, som ble stemt for av 13 av 15 medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Som i tilfellet med den russiske invasjonen av Ukraina, beviser dette nok en gang at de faste medlemmene av FN bør fratas sin vetorett, som lammer det internasjonale samfunnets evne til å stoppe blodbadet.
Russlands fullskala aggresjon mot Ukraina har økt atmosfæren av internasjonal spenning og muligeten til straffefrihet for overgrep, og muliggjort eskalering av en rekke konflikter som setter hele samfunn på randen av sammenbrudd. Dette slik det allerede skjedde med den armenske befolkninga i Nagorno-Karabakh som et resultat av aggressive handlinger fra Aliyev-regimet i september i år. Den nåværende konfrontasjonsrunden i Midtøsten er av samme liknende karakter og resulterte i urovekkende trender i resten av verden. Spesielt en økning i antisemittisme og islamofobi (forsøk på jødiske pogromer, som i Nord-Kaukasus kontrollert av Putins Russland, -væpnede angrep på palestinere som studentene i Vermont, eller drap på mennesker som den palestinske gutten i Chicago eller politiets skyting av jødiske turister og en lokal guide i Egypt.
Dessverre avslører reaksjonen fra ukrainske myndigheter også en ekstremt partisk og ensidig tilnærming: Mens de fordømmer angrepene på sivile i Israel med rette og ære de døde, velger de samtidig å ignorere de døde sivile i Palestina. Til tross for at ukrainsk diplomati i FN konsekvent (i nesten alle tilfeller) har fordømt den ulovlige okkupasjonen av palestinske landområder og andre krenkelser av Israel.
Israels politiske myndigheter har derimot inntatt en ambivalent holdning til den russiske okkupasjonen og gitt okkupantene presedenser å følge. På tross av dette råder det en skammelig retorikk i ukrainske medier som demoniserer palestinerne, og erklære dem alle, fra spedbarn til eldre, som «terrorister».
Ja, man bør være klar over at for mange av Palestinas sjølerklærte «venner», uavhengig om de er kjente Hamas-partnere og støttespillere, som de autoritære myndighetene i Qatar, Tyrkia, Iran, Saudi-Arabia eller Russland (som har opprettholdt ettertrykkelig vennlige forhold til både Netanyahu-regjeringa og til Hamas), er tragedien til det palestinske folket for dem bare et forhandlingskort. Men å redusere palestinerne til «proxy-krigere for Teheran og Kreml» i er en like hjernedød og opprørende beskrivelse som «proxykrig »-begrunnelsen for russisk aggresjon mot Ukraina.
I stedet er det i Ukraina det palestinske folks lidelser bør forstås; også i Ukraina fortsetter okkupasjonen fra en stat som besitter atomvåpen og med en overlegen styrke i de væpnede styrkene, som rett og slett ignorerer FN-resolusjoner og internasjonal lov, nekter den okkuperte parten retten til å ha egne meninger og gjøre motstand. Tragedien vi nå opplever bør skjerpe vår følsomhet for lignende menneskelige opplevelser i alle verdenshjørner. Det ukrainske solidaritetsbrevet med det palestinske folket, lagt ut på plattformen til magasinet «Spilne»(«Commons», link lagt til av oss. Oversetters anmerk) er et eksempel på alternative stemmer til den offisielle og rådende politikken, og bekrefter den universelle retten til sjølbestemmelse og motstand mot okkupasjonen.
«Hvor ensom er du, vår ensomhet, når de vinner sine kriger,» spurte den arabiske forfatteren Hiba Kamal Abu Nada i diktet sitt, når «landet ditt selges på auksjon, og verden er et fritt marked … Dette er uvitenhetens æra, hvor ingen vil gå i forbønn for oss.» Den 32 år gamle poeten ble et av de tusenvis av sivile ofre for israelske luftangrep i år. Verden har en plikt til ikke å svikte undertrykte, spesielt når de står overfor trusselen om fysiske utryddelse. Og å ikke å tåle bomber og raketter som de utsettes for. Verken i Ukraina eller i Palestina.
Derfor oppfordrer den «Sotsialnyi Rukh» til en umiddelbar våpenhvile og opprettelse av en garanti for humanitær hjelp til regionen, og vil også uttrykke vår støtte til det palestinske folket i deres legitime ønske om en rettferdig og varig fred.