Av Halya Coynash i «The Information Portal of the Kharkiv Human Rights Protection Group» 06.02.2024
Valery Matiushenko 59 år, har blitt fengsla og brutalt torturert i nesten sju år på grunn av sin pro-ukrainske holdning.
Tetiana Matiushenko gledet seg, sammen med andre ukrainere, den 3. februar over løslatelsen av over 200 krigsfanger fra russisk fangenskap. Hennes glede for mennene og familiene deres var imidlertid prega av sorg ettersom mannen hennes fortsatt er fengsla, sjøl om det er nesten sju år siden han ble kidnappet og brutalt torturert i Russlands stedfortreder, ‘Donetsk folkerepublikk’ (‘DPR’), på grunn av sin pro-ukrainske holdning.
Hun og familiemedlemmer av andre ukrainske gisler, som alle er blitt holdt fanget siden før Russlands fullskala invasjon av Ukraina, føler seg frustrert over at deres slektninger nesten er glemt. Tetiana insisterer på at mannen hennes har rett til frihet og ikke bør være blant de siste som løslates. I et intervju med News of Donbas , sa Tetiana at hver dag mannen hennes tilbringer i slikt fangenskap er et reint helvete.
Matiushenko, som fylte 59 år i januar i år, har vært fengslet siden juli 2017. Sjøl om Tetiana klarte å få ham ført opp på Ukrainas utvekslingsliste kort tid etterpå, har hun gjentatte ganger fått beskjed om at Russland ikke utleverer ham og ikke kommer til å gjøre det. Hun er klart skeptisk og påpeker at Kyiv tidligere har funnet utveier, inkludert forhandlinger med Russland hvor spesiellt interessante utvekslingsfanger eller ting har vært en del av avtalen. Dette for å oppnå løslatelsen av andre gisler som det ble frykta at Russland «aldri ville utlevere.» Hvorfor ikke mannen hennes? Situasjonen er tross alt alvorlig med tanke på Valerys helsetilstand, inkludert en tilstand forverret av den brutale torturen han ble utsatt for mens han var holdt fanget i det beryktede Izolyatsia ‘konsentrasjonsleir’, det hemmelige fengselet i det okkupert Donetsk.
Tetiana er også bitter over at Røde Kors, som kunne ha insistert, som er deres rettighet, på å besøke mannen hennes, og i det minste kunne ha formidlet medisiner osv. De har ikke har besøkt ham en eneste gang. Mesteparten av informasjonen hun har om Valery og hans tilstand har kommet fra beretninger fra menn som tidligere var holdt som gisler sammen med ham, men som har blitt løslatt i tidligere fangebytter. Hun vet fra disse tidliger fangene at mannen hennes har mista mye vekt og er ekstremt blek.
Det er generelt alvorlige grunner til bekymring for Valerys helsetilstand, og ikke bare fordi han ikke er ung. Han har en lyskebrokk, som kan blokkere blodtilførselen til deler av tarmen hvis det ikke behandles. En annen av de ukrainske gislene, som er kirurg av yrke, klarte å manuelt redusere brokket under en tidligere nødssituasjon, men dette er en tilstand som krever riktig behandling på et sykehus, og mangelen på dette setter Matiushenkos liv i fare.
Matiushenko har Tourettes syndrom. Dette er en nevrologisk lidelse som tidligere bare har vist seg hos han som nervøse tics. Torturen han gjennomgikk over mange måneder i Izolyatsia har forverret problemet, noe som har ført til muskelspasmer. Disse er fysisk og psykisk hemmende og kan føre til pusteproblemer.
Matiushenko får ingen medisinsk behandling nå, og situasjonen er spesielt bekymringsfull siden han opplever problemer med skjoldbruskkjertelen og det er forandringer i lymfeknutene hans. Alt dette trenger øyeblikkelig grundig undersøkelse gjennom en CT-skanning, siden slike endringer kan indikere, eller være et forstadie til kreft.
Matiushenko-familien er fra Kalmiuske [til 2016 Komsomolske], en by i Donetsk-regionen som ligger litt over 30 kilometer fra grensa til Russland. Den avstanden er viktig fordi, tilbake i de første åra av militærkonflikten i Donbas, hevda Russland fortsatt at dette var «en borgerkrig» som landet ikke var involvert i. Faktisk rapporterer Tetiana at mye av beskytninga de opplevde i byen kom fra den den russiske grensa. Hun sier at det var etter slaget ved Ilovaisk (ved slutten av august 2014) da Russland nesten helt sikkert klargjorde et betydelige antall egne tropper for første gang, og at «den russiske hæren kom inn i byen med sin teknologi.» Det er uten tvil på grunn av at byen ble brukt som militærbase, at byen ble byen stengt, og befolkninga terrorisert, spesielt etter en bølge av ‘arrestasjoner’ i 2017. Det var minst fire fra mai til juli 2017, inkludert den til Valery Matiushenko, som da var 52 år gammel, og Olena Fedoruk.
Verken Valery eller Tetiana hadde noen gang skjult sine pro-ukrainske synspunkter, noe som satte dem i fare i den russiske stedfortrederrepublikken «’Donetsk-republikken». De to drev en liten bedrift med en butikk som Tetiana drev, mens Valery reparerte ulike husholdningsapparater i det tilstøtende verkstedet. I tillegg til var han aktiv som musiker og spilte konserter på restauranter. Familebedriften deres ble beslaglagt i 2014 av russiske og pro-russiske militanter som gjorde den om til militær eiendom.
Matiushenko forsvant den 15. juli 2017. Kona hans har seinere fått høre at han var blitt kidnappet på gata, med en pose over hodet. I løpet av de neste tre dagene visste hun ingenting, og så oppsøkte folk fra det såkalte ‘DPR-ministeriet for statssikkerhet’ opp i hjemmet deres. De hevda at Matiushenko hadde tilstått å spionere for SBU (Ukrainas sikkerhetstjeneste). Faktisk ble Tetiana fortalt av en av militssoldatene at mannen hennes hadde vært «en hard nøtt å knekke» og hadde bare kapitulert da de trua med å ta familien hans. Hun ble åpent advart om at de også ville komme etter henne og at sønnen deres ville bli sendt på barnehjem.
Det er kjent, hovedsakelig fra tidligere gisler som til slutt ble løslatt, at Matiushenko ble holdt fanget i mange måneder og ble utsatt for «galskapstortur». Dette inkluderte elektriske støt, slag og simulerte henrettelser på Izolyatsia. Matiushenko ble først holdt i det som kalles «stakan» eller et glass. Dette er et begrensa område, på rundt 1 m², der en person bare kan stå eller sitte. Der ble han etterlatt i flere dager uten mat eller drikke. Han ble deretter ført til en celle der de begynte å torturere ham med elektrisk strøm. Vi vet fra andre ofre at de blir ført til en kjeller, kledd av og deretter bundet med bruk av gaffatape til et metallbord. De kobler elektriske ledninger til deler av offerets kropp, deretter heller de vann over ham eller henne, og slår deretter på strømmen. Ofrene anser seg «heldige» hvis de elektriske ledningene «kun» er festa til øreflipper eller fingre, men veldig ofte er de festa til kjønnsdelene, noe som forårsaker spesielt uutholdelig smerte. Enhver bruk av elektriske støt er ekstremt farlig, og i Matiushenkos tilfelle har det ført til skade på indre organer og det sentrale nervesystemet.
Tetiana rapporterer at mannen hennes ikke bare ble tvunget til oppleve slik fysisk tortur. For mannen hennes, en patriot av Ukraina, var ikke engang de simulerte henrettelsene han ble utsatt for like ille som å bli tvunget til å synge den såkalte ‘nasjonalsangen’ til Russlands falske ‘DPR’ til klokka 3 om morgenen.
Den 28. mars 2019 ble Valery Matiushenko «dømt» av en illegitim «DPR-domstol» til ti års fengsel for angivelig å samarbeide med SBU. Han forblir fengsla i fengselskoloni nr. 32 i Makiivka, sammen med dusinvis av andre ukrainske gisler.