Den belarusiske artisten Vladislav Bochan lurer skoler i Russland til å organisere bisarre patriotiske arrangementer som illustrerer underkastelse under diktaturet.
Publisert i Le Monde, 5. april 2024, av Benoit Vitkine. Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se
I dagens Russland er mange villige til å akseptere og følge påbud fra myndighetene eller kirken, sjøl slike som med litt kritisk tenkning framstår som absurde. Dette har en artist tatt tak i og utnytter for å iscenesette sprell som viser hvor latterlig dette kan bli. Det er selvfølgelig også en måte å utøve opposisjon på.
Sankt Stepan og Sankt Svetlana, noen som kjenner til disse helgenene?
Det gjorde heller ikke lærerne ved skole nummer 3 og nummer 41 i Petropavlovsk-Kamchatsky i Russlands fjerne østen, når de i februar ble fortalt at det dreide seg om to personer helliggjort av den ortodokse kirken i landet. Det hindra dem imidlertid ikke fra å hengivent hylle innrammede ikoner av de to helgenene … uten å innse at «Sankt Svetlana» ligna Svetlana Snejko, en dommer i Belarus kjent for sin hardhet, og at «Sankt Stepan» ikke var noen andre enn Stepan Bandera, den ukrainske nasjonalistlederen som Kreml vanligvis uttrykker avsky for.
Lærerne ved begge skolene trodde de imøtekom et krav fra «Det russiske historiske selskapet» – faktisk hadde de falt i desn siste fella lagt av Vladislav Bochan, en belarusisk artist som hadde gjort politiske practical jokes til en slags spesialitet. Den 31 år gamle artisten, forfulgt av Alexander Lukashenkos regime og flyktning i Polen, ha også tidligere lagt beslag på Stepan Banderas mytiske person. I oktober 2023 hadde lærere i Kaluga-regionen også falt i fella og trodde de hyllet den russiske presidenten Vladimir Putin på hans fødselsdag – med portretter og sitater fra den ukrainske nasjonalisten under hans tid som nazistenes medhjelper. «Han blir fremstilt som deres største fiende, men de veit ikke engang hvem han var eller hvordan han så ut,» smiler Vladislav Bochan tilfreds. «Og sjølsagt tenkte ingen på å sjekke på Google … det eneste som betyr noe er å følge ordre.»
Blant skolene som ble utsatt for den siste aksjonen – «Vår president er fortsatt en ung mann» – klarte noen ikke å holde tilbake sin entusiasme og lot seg filme, med elevene sine, mens de deklamerte dikt til ære for Vladimir Putin.
«For seieren»
I juni 2022 utmerka Vladislav Bochan seg med en enda dristigere idé ved å lure en skole i Klin, i utkanten av Moskva, og igjen på vegne av partiet Forente Russland, som i teorien og formelt ikke har noen makt over lærerne. Der skulle lærerne vise sin hengivenhet til arbeidsplassen sin ved å lage bannere med slagord som «Arbeid setter deg fri» og «Et folk, en nasjon, en leder», begge klart knytta til Nazi-Tyskland. Noen satte igang med å trykke ordene på en bakgrunnen av det russiske flagget. Andre poserte, smilende og med spade i hånda på skolegården, som bevis på det «frivillige» arbeidet lærere og andre tjenestemenn må utføre for å ordne ting staten ikke klarer å fikse.
Vladislav Bochan har også klart å organisere religiøse prosesjoner og få lærerne til å be «for seieren», også der uten at noen hadde den minste tanke om at skolens formelt upolitiske og sekulære karakter, og der lokkemiddelet var å bli tildelt den prestisjefylte tittelen «Russlands helt». Flere skoler i Arkhangelsk-regionen lot seg også lure til å støtte en påstått kandidatur i lokalvalg der lærere holdt opp en plakat med «kandidaten» som ikke var noen annen enn Bandera.
Det hendte til og med at portrettet av ham ble hengt opp i klasserommene. «På grunn av denne typen blind lydighet går slike mennesker med på valgfusk, arrangerer spontane folkemøter til støtte for krigen i Ukraina, oppdrar våre elever med tsarens pisk,» sier artisten. «Og jeg behandler dem på samme måte. Det er opp til hver enkelt å være fri eller å underkaste seg.»
Vladislav Bochan sier han har enda mindre «medfølelse» med disse lærerne fordi han sjøl har vært en av dem. Tidligere var han historielærer i Minsk. «Jeg ga aldri etter for presset, deltok aldri i maskeradene for å vise støtte til diktatoren,» forsikrer han. «Lærerne overdrev ofte konsekvensene om hva som ville skje dersom de nekta å adlyde.»
«Som et virus
Etter valgfusket ved presidentvalget i Belarus, august 2020, deltok Vladislav Bochan aktivt i sitt nabolag i de enorme protestene mot regimet. Det var også for «revolusjonen», som han kaller protestene, at han gjennomførte sin første aksjon. Ettersom president Alexander Lukashenko beskyldte demonstrantene for å være betalt fra utlandet, gikk han (V. Bochan. Oversetters merknad) ut på gatene i Minsk i sin beste dress og delte ut falske dollarsedler. I juli 2021 ble han arrestert. Han klarte å komme seg ut av landet og kom til Polen. I eksil, med småjobber, og hele tida aktiv kunstnerisk. Han lagde malerier med politiske motiver. Og begynte å iscenesette sine practical jokes. Alt med forbilder fra russiske kunstnere som Voina-gruppen, Pussy Riot, Pyotr Pavlensky … samtidig som han også fornyet sjangeren.
Belarus er for lite, for sentralisert, de er mistenksomme mot ham der. Så begynte han å rette blikket mot Russland. «Det som interesserte meg var diktaturet som sådan. Min tilnærming er å observere dette politiske regimet nedenfra, ikke ovenfra, og der folket ikke bare sees som ofre, men som medskyldige,» sier han. «Folk har gitt Lukashenko og Putin retten til å bli diktatorer. De har gått med på å være enkle tannhjul, svikter sin evne til kritiske tenkning, sin subjektivitet.»
Ifølge Vladislav Bochan fungerer skolen, i mindre format, etter samme modell. «Jeg har ikke funnet på noe med mine aksjoner,» understreker han. «Jeg bruker de samme verktøyene som staten. Jeg er som et virus som trenger seg inn i et system og får det til å gå av sporet. Frykten er både den største styrken og den største svakheten i dette systemet.» Han anslår at omtrent en tredjedel av rektorene på skolene han har henvendt seg til (via vanlige e-postadresser oppretta spesielt for dette formålet) uten å stille spørsmål, adlyder påbud ovenfra. De som har nekta å følge e-posten har også fått tilsendt en trussel, formulert på absurd byråkratisk vis: «Deres skole har ignorert oppfordringer om å delta i en viktig patriotisk handling. Hvis dere fortsatt nekter, ber vi dere fylle ut en erklæring adressert til den regionale administrasjonen med detaljerte opplysninger om grunnene til denne unnlatelsen.» Suksess garantert, så å si.
Skolen som symptom – skolen som løsning?
«For øyeblikket er dette helt meningsløst. Lærerne er underbetalte, yrket deres lavt verdsatt, og nå må de også invitere ‘heltene’ fra den militære spesialoperasjonen til skolene sine,» sier Vladislav Bochan. Han husker også sin aller første aksjon mot akkurat den skolen i Minsk der han var ansatt før han ble avskjediget. På vegne av en oppdiktet administrasjon foreslo han for sine kolleger å arrangere en studiedag for å feire Konstitusjonen. «Resultatet var kanskje ikke noe de ropte hurra for, men de gikk med på det også…»