Oversetters merknad: Dette er en gammel artikkel. Den ble publisert første gang i Commons/Spilne, 20. juli 2022 . Forfatter er Oksana Dutchak ,som sitter i redaksjonen av Commons/Spilne. Hun bodde på det tidspunktet artikkelen ble skrevet i Tyskland. Sommeren 2023 flytta hun tilbake til Ukraina, til Kiev.
Hvorfor har vi ikke benytta denne artikkelen tidligere? Kanskje fordi den i stor grad viser til en debatt i Europa, som har vært betraktelig mer brutal enn den debatten som har gått for seg i f.eks Rødt, i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Dette tilsvaret fra Oksana Dutchak bærer også preg av det. Men uansett kan det være lurt å ha denne artikkelen «i bakhodet», når diverse såkalte «fredsvenner» igjen prøver å blåse til kamp mot våpenstøtte til Ukraina. Kanskje du vil kjenne igjen noen av argumentene, gjerne i en forkledd form?
Diskusjoner med enkelte som befinner seg på venstresida i (for det meste) Vesten kan være ekstremt vanskelig. Noen av standpunktene deres er nedslående å høre. Andre virker hyklerske eller kyniske. Det er etter min mening visse synspunkter som ligger langt unna venstresidas prinsipper. Disse synspunktene blir ikke alltid uttrykt direkte, så jeg vil grave litt i noen skjulte meldinger som ligger til grunn for posisjoner som innehas av mange på venstresida.
Reservasjon #1: Jeg vil understreke at det også er mange venstreorienterte som inntar en solidarisk posisjon med Ukrainas kamp og som ikke vil ha noe med disse påstandene å gjøre. Men det er ikke dem jeg skriver om akkurat nå.
Reservasjon #2: Det er virkelig viktig hvordan noen av disse meldingene kommer til uttrykk. Vi må trekke ei klar linje mellom på den ene sida det som er bekymringspunkter og ting man vil diskutere, og på den andre – det som er bærebjelken i et forhåndsbestemte og ubetinga politiske standpunkt mot ukrainsk motstand. Denne teksten handler om det andre tilfellet. Jeg skal ikke diskutere nyanser her. Dette er en polemisk ytring, ikke en analytisk artikkel.
Reservasjon #3: Jeg er frustrert, sint og derfor ofte sarkastisk her. Og ja, jeg har rett til å være det. Og ja, jeg bruker dette innspillet til å kanalisere min frustrasjon og mitt sinne.
1. «Hvis et annet land angriper landet mitt, ville jeg bare flykta»
Vel, jeg har gjort det, fordi jeg har to barn. Den uuttalte fullversjonen av påstanden: «I en hypotetisk situasjon som er høyst usannsynlig, men som jeg allikevel projiserer på deg, vil jeg ikke støtte noen kollektiv motstand mot en invasjon, og på grunn av dette utgangspunktet er jeg imot ukrainsk motstand». Denne påstanden er for det meste uttrykt av mennesker fra land som ikke har noen moderne historie med å være verken underlagt, eller under trusselen om, imperialistisk dominans. Men vi er ikke i en abstrakt krig her, og heller ikke i noen versjon av projeksjonene dine. Det er en veldig konkret imperialistisk invasjon, støtta av en retorikk om total underkastelse. Noen ganger når det også nivået av folkemordsretorikk. En marxist burde vri seg i smerte over å høre at krigen mot imperialistisk undertrykkelse ikke er verdt å kjempe. Sjølsagt, hvis du noen gang skulle havne opp i en situasjon som den vi står i, så kan du velge alternativet å ikke gjøre motstand og jeg vil aldri dømme deg, – så lenge du ikke bruker ditt individuelle valg til å fordømme andres kollektive forsvarskamp.
2. «Jeg vil aldri kjempe for min regjering»
Den ikke uttalte fullversjonen av påstanden: «1) ukrainere kjemper for sin regjering, 2) jeg tror på dette uten noen bestemt årsak, og jeg har enten ikke sjekka denne påstanden med ukrainere eller 3) jeg tror ikke ukrainernes mening bør tas i betraktning uansett». Vel, ganske åpenbart – denne krigen har ingenting å gjøre med vår bedritne (på linje med mange andre) regjering. Sjekk de jævla meningsmålingene som noen venstreorienterte liker så godt når de støtter opp om poenget deres, og som de glemmer umiddelbart når meningsmålingen går på tvers av detsamme poenget. Hvis denne krigen noen gang hadde noe med den ukrainske regjeringa å gjøre, slutta regjeringa å være relevant i det øyeblikket den russiske propagandaen begynte å snakke om «løsninga av det ukrainske spørsmålet» og «denazifisering» av befolkninga, i masseomfang.
Den andre delen av denne uuttalte påstanden er knytta til en total løsrivelse fra og ignorering av den materielle virkeligheten – en veldig materialistisk tilnærming, faktisk.(ironivarsel. Oversetters merknad)
Den tredje delen av påstanden har sjølsagt ingenting med venstreprinsipper å gjøre og er dessverre, som mange andre punkter, en åpenbar manifestasjon av vestsentrisk, nedlatende og arrogant «venstrisme».
Sannsynligvis de mest slående variantene av denne posisjonen er «analyser» av krigen med mange faktafeil, skrevet av folk som nesten ikke vet noe om regionen, og opprop «mot krigen», uten en eneste ukrainsk underskrift. Å være en venstreakademisk «superstjerne» er en garanti for at mange fortsatt vil ta teksten din på alvor, til tross for en desperat og katastrofal virkelighet med menneskekropper som er begravd under krigens ruiner.
3. «Regjeringa vår støtter Ukraina, og jeg kan aldri ta parti for min regjering»
Det reelle budskapet i denne påstanden er: «Faktisk støtter jeg regjeringa min i mange tilfeller, men på denne måte rettferdiggjør jeg mitt standpunkt mot å støtte ukrainsk motstand, og/eller jeg stoler på identitetspolitikk, i stedet for materialistiske prinsipper for å gjøre livet mitt enkelt og greit». (Begrepet identitetspolitkk benyttes i denne artikkelen om identiteten som «venstreorientert», og har ikke noe med kjønn/etnisitet o.l. å gjøre. Materialistiske prinsipper viser til filosofisk materialisme, som et sentralt element i marxismen. Oversetters merknad). Sjølsagt støtter disse menneskene sine regjeringer ved noen anledninger og kritiserer og motsetter seg regjeringa ved andre. Virkeligheten er komplisert, veit du. Noen ganger gjør til og med dritt-regjeringer det rette, spesielt under press fra progressiv folkelig kamp. Det er som å motarbeide migranter og flyktninger, som regjeringa har vedtatt å «slippe inn», fordi det var regjeringas standpunkt. (Jeg vet, jeg vet at noen gjør dette under slagordene om at «de vil ta arbeidernes jobber»).
En illusorisk prinsipiell motstand mot ens egen regjering brukes ganske enkelt, igjen, som en begrunnelse for motstand mot ukrainsk motstand. Å seriøst støtte denne påstanden betyr å stole på identitetspolitikk basert på blind generalisering, i stedet for en analyse av den materielle virkeligheten som Ukraina står overfor.
4. «Ukrainske og russiske arbeidere bør, i stedet for å kjempe mot hverandre, vende våpna mot sine egne regjeringer»
Den ikke uttaltemeldinga her er: «Jeg foretrekker å ikke gjøre noe i denne situasjonen der det ikke er noen direkte eller indirekte trussel mot livet mitt. Jeg er imot ukrainsk motstand og jeg ønsker å finne en fin, tilsynelatende venstreorientert begrunnelse». Ja, vi burde helst late som om vi er steiner og vente på en internasjonal proletarisk revolusjon. Vel, jeg er redd slike mennesker på et tidspunkt til og med vil hevde at det ikke er nødvendig å føre noen sosial kamp før den globale revolusjonen kommer (og ja, jeg vet at noen nesten gjør det). Denne posisjonen er imidlertid (ofte) posisjonen til et privilegert individ som skjuler ideologisk egoisme bak fin retorikk. Det er også et produkt av den årelange demobiliseringa på venstresida og det globale systemets mange reaksjonære vendinger. Veldig god og altomfattende skittprat, hvis noen vil ta et drittbad, anbefaler jeg dette.
5. «Hvem tjener på denne krigen?»
Det ikke uttaltebudskapet er: «Jeg vet at noen deler av elitekapitalistklassen drar nytte av nesten alt i denne verden, fordi det er slik systemet fungerer. Jeg bruker likevel dette spørsmålet (som egentlig ikke er et spørsmål) for å uttrykke min motstand til ukrainsk kamp for sjølstyre». Å motsette seg en slik kamp fordi vestlige eliter drar nytte av den, er som å motsette seg en streikekamp fordi en kapitalistisk konkurrent vil dra nytte av streiken. En annen variant av denne påstanden er en del av NATOs våpendiskusjon (sjøl om jeg sjølsagt vet at diskusjonen er mer komplisert). Beklager, men vi lever i en verden uten en progressiv stat av den størrelsen som kreves for å kunne gi materiell støtte til en kamp i denne skalaen, og dra nytte av dens seier. Med mindre du anser andre imperiemakter som Kina for å være progressive.
Dette dritthullet er også greit å gripe til, da det er dypt og kan inneholde mange varianter. Det meste av diskusjonen om «innflytelsessfærer» faller også i dette dritthullet på en eller annen måte. Å innta denne posisjonen på alvor, betyr å ta parti for det reaksjonære status quo vi har levd med i flere tiår. Det går også ofte sammen med å fornekte, redusere betydningen av, eller til og med favorisere russisk (eller enhver ikke-vestlig) imperialisme. Noen ganger skjuler det også alle de andre tankene, som å støtte ethvert kannibalistisk regime mot vestlig imperialisme. Fra noen venstreorienterte fra det globale sør kan det skjule et ønske om hevn – sjøl om dette ønsket er langt mer forståelig enn den konformistiske identitetspolitikken til vestlige observatører, inneholder det en ekkel ignorering av det ukrainske folket, som må betale prisen for at denne hevnen mot vestlig imperialisme kan virkeliggjøres.
6. «Hva med ytre høyre på ukrainsk side?»
Det skjulte budskapet her er: «Jeg bruker det ytrehøyre-problemet som et fikenblad for å skjule min motstand mot ukrainsk motstand». Ja, det er høyreekstreme grupper i Ukraina – som i mange andre land – og ja, nå har de våpen fordi, -stor overraskelse(!), vi er i krig. Men de som uttaler seg om denne påstanden bryr seg stort sett ikke om ytre høyre på den russiske hærens side. Og eller heller ikke bryr de seg om den generelle og skremmende høyreekstreme utviklinga i russisk politikk, med de følgene dette har for interne og utenlandske «saker» (som, ja, en rekke av kriger). De bryr seg ikke om at noen russiske venstreorienterte statsvitere nå kaller Russland for et postfascistisk regime. De veit ikke noe om det reelle omfanget på deltakelsen fra ytre høyre i ukrainsk motstand. De bryr seg ikke om deltakelse fra andre ideologiske grupper og det generelle omfanget av motstanden. De veit ikke hvordan den tomme betegnelsen «nazist» brukes av russisk propaganda for å dehumanisere motstanderen. Det er bare et fikenblad som takket være russisk propaganda og noen andre faktorer har vokst til en koloss.
7. «Russland og Ukraina bør forhandle. Oppgradert versjon: her er våre forslag til en fredsavtale»
Dette synspunktet har mange skjulte varianter, som avhenger av hvilke forslag til en fredsavtale, menneskene støtter. Avhengig av disse forslagene, kan det ikke uttalte budskapet være: «1) Ukraina bør kapitulere eller 2) vi er løsrevet fra virkeligheten og tror våre relativt rimelige forslag om en fredsavtale er realistiske nå». Det første alternativet er den samme gode gamle «fred for enhver pris»: Forslagene forutsetter i utgangspunktet at Ukraina skal gi opp områder som nylig er blitt erobra av russerne og godta alle de absurde politiske kravene fra Russland, og gi opp Ukrainas uavhengighet og sjølråderett. Veldig venstreorientert, ikke sant… I det andre alternativet er den foreslåtte fredsavtalen liknende den som lå på forhandlingsbordet i vår, da fullskalainvasjonen nettopp hadde starta. Et av hovedpunktene i den foreslåtte fredsavtalen er at den russiske hæren skulle trekke seg tilbake fra de nylig erobra områdene – til grensa fra 23. februar. Dette punktet gjorde hele forslaget ubrukelig på det daværende tidspunktet, og forslagsstillerne kan ikke gi et rimelig svar på spørsmåla hvorfor Putin-regimet skulle gå med på det nå, hvem og hvordan man kan «overtale» dem til å gjøre dette.
Så har vi også den styggere versjonen av det ikke uttalte budskapet: «vi er ikke dumme, og vet at våre relativt rimelige forslag er urealistiske for øyeblikket. Men vi gir fortsatt uttrykk for dette standpunktet for å vise at de naive ukrainerne ikke ønsker å forhandle».
8. «Vesten bør slutte å støtte Ukraina fordi det kan eskalere til en atomkrig»
Det ikke uttalte budskapet er dette: «Ethvert land som har atomvåpen kan gjøre hva de vil, fordi vi er redde». Vel, du skjønner, jeg er også redd for atomkrig. Men å holde fast ved denne posisjonen er å støtte det reaksjonære status quo og legge til rette for imperialistisk politikk. Og det som mangler i denne diskusjonen, er de katastrofale konsekvensene Russlands angrep har for den globale bevegelsen for atomnedrustning. Sånn det er nå kan jeg knapt forestille meg hvorfor noe land skulle være villig til å gi opp sitt atomvåpenarsenal frivillig, av frykt for å lide samme «skjebne» som Ukraina (google «Budapest Memorandum«). Og dette kan ikke Vesten klandres for.
9. «Vi vil ikke engang snakke med deg fordi du er for våpen»
Det ikke uttalte budskapet: «vi bryr oss ikke om den materielle virkeligheten i denne krigen, og beklager-ikke/beklager at du var så uheldig å bli angrepet av et ikke-vestlig imperialistisk land. Du må bare ikke komme med ubehagelige innspill som forstyrrer vår forestilte monolittiske, unipolare og vestsentriske internasjonalisme». Dette ligger sjølsagt i et skjæringspunkt mellom mange av de tidligere påstandene, men jeg har bestemt meg for å plukke dette ut separat fordi det er en strålende manifestasjon vi, ukrainske venstreorienterte, iblant hører noen ganger. Det kan få oss til å lure på om solidaritet, internasjonalisme, forståelse av ulikheter i maktstrukturer, anti-imperialisme og alt det, du veit, -viktige ting, blir kasta i søpla ved høylys dag, rett foran øynene våre.
10. «God russisk motstand mot krigen kontra dårlig/mislykka/ikke-eksisterende ukrainsk motstand»
Og sist, men ikke minst – faktisk trigger denne meg mest. Sånne dritt-uttalelser trigger meg enormt og bringer med seg noen irrasjonelle følelser jeg skammer meg over. Det er ingen skjult melding her. Et av de mer ekstreme eksemplene er når en russisk antikrigsaktivist taler på venstremøter og alle lytter, men når en person fra ukrainsk venstreside uttaler seg omtrent likedan til det samme møtet, så forlater noen mennesker demonstrativt rommet og buer. Ukrainske venstreorienterte kan bli møtt med spørsmål som om de ikke har rett til å delta i en diskusjon om denne krigen, med mindre en russisk krigsmotstander er involvert. Og dette sjøl om de bare om noen få dager skal delta i en annen diskusjon med russiske antikrigsrepresentanter. Hvordan våger de ukrainske venstreorienterte å snakke om den russiske invasjon uten at de russiske venstreorienterte er tilstede, skjønner du?
Dette er bare ekstreme eksempler, men det er et hav av mer moderate variasjoner: å støtte og beundre russisk antikrigsmotstand og å være avvisende og følelsesløs overfor den ukrainske. Noen sprer kun meldinger fra den russiske antikrigsbevegelsen og ignorerer meldingene fra ukrainske venstreorienterte. Later som om ukrainsk motstand ikke eksisterer. Skriver om modige og sterke russiske krigsmotstandere og beskriver samtidig ukrainere kun som sivile tap, flyktninger, fattige ofre.
Russiske antikrigsaktivister kommer ofte med lignende synspunkter, og støtter den ukrainske venstresida i forhold til krigen: de krever våpen til den ukrainske motstanden, de vil at Russland skal tape! Litt forvirrende at denne likheten i argumenter ikke spiller noen rolle, ikke sant? Forklaringen er imidlertid enkel. Russisk motstand mot krigen er behagelig, det tilsvarer mange skjulte påstander og meldinger. De er mot sin egen regjering. De har ikke våpen i henda. Til syvende og sist er de modige og verdt å lytte til, i motsetning til fattige/sta/nasjonalistiske/militaristiske – med andre ord en besværlig ukrainsk venstreside, som nekter å spille offer-rollen. Du veit hvorfor denne forskjellen mellom ukrainsk venstremotstand og russisk antikrigsmotstand dukket opp? Fordi det er ikke Russland som er under imperialistisk angrep, og det er ikke den russiske opposisjonen som fører en forsvarskrig for sjølråderetten.
Jeg vet at noen skjulte påstander og meldinger mangler. Noen av dem er åpenbart tull å diskutere, som «men USA har gjort mye verre ting», «sosialistisk Russland», «naziregimet i Kiev», «14 000 sivile, drept av ukrainsk regjering», «ikke vær så emosjonell» ”, “det er ikke noe godt å forsvare i Ukraina” (ja, dette er en ekte!). Det er også noen punkter som er for smertefulle for meg å diskutere nå.
Jeg vet at det ikke er første gang internasjonalisme og praktisk solidaritet har mislykkes. Men du kan ikke engang nærme deg (igjen) gjenoppbygginga av disse begrepene, dersom du ignorerer det som ligger bak de skjulte budskapene. Skjulte budskap som omfatter idealistiske vrangforestillinger, manglende forståelse for strukturer for politisk maktulikhet, reaksjonære strømninger og all den andre dritten som gjør det mulig for så mange å se en annen vei i møte med russisk imperialisme og ukrainsk kamp for sjølråderett.