Publisert på nettstedet «Foreign policy in focus», 5. juni 2024. Av Simon Pirani
Ukraina må finne en måte å tette gapet i energibehovet før vinteren kommer.
En tre måneder lang russisk bombekampanje har ødelagt mye av Ukrainas kraftproduksjonskapasitet og latt sivile betale prisen for vestmaktenes inkonsekvente politikk.
Russland har skutt dusinvis av missiler og droner mot kraftstasjoner samtidig, for å bryte gjennom et overbelasta luftvern. Noen kraftverk har blitt fullstendig ødelagt. Hundrevis av byer og landsbyer lider av langvarige strømbrudd.
Med mye av verdens oppmerksomhet, og sinne, fokusert på de mange krigsforbrytelsene som begås daglig i Gaza – inkludert massedrap på sivile og utjevning av infrastruktur – har den nådeløse russiske bombinga ikke vært i overskriftene.
Men en annen menneskelig tragedie er under utvikling. Det er vanskelig å se hvordan systemet kan fikses til vinteren, og flere mennesker kan bli tvunget bort fra hjemmene sine.
Her rapporterer jeg om omfanget av skaden, de foreslåtte reaksjonene, svakhetene i vestlig politikk som har forverret problemet, og utsiktene for et energisystem som står overfor en åpen angrepskampanje.
Bombekampanjen
Russiske angrep har ødelagt eller skada nesten alle Ukrainas varmekraftverk (som benytter kull eller gass) og flere vannkraftstasjoner. Åtte gigawatt (GW) med produksjonskapasitet – mer enn en fjerdedel av den totale driften i fjor – har gått tapt, forteller energidepartementet , og dette gjør elektrisitetsnettet mer avhengig enn noen gang av atomkraft.
Angrepet begynte 22. mars. Luftangrep ødela Zmiyiv kraftstasjon og varmekraftverket nr. 5 i Kharkiv-regionen, der russiske bakkestyrker har vært på offensiven. Ved Dnipro vannkraftstasjon, en av Ukrainas største, ble elektrisitetsverket såpass skada av bombing at det måtte stenges – men heldigvis ikke demninga – den ville det ta «flere år» å reparere, sier direktøren .
Det var ytterligere to bombeangrep i mars, fire i april og tre i mai. 11. april ble Trypilska- anlegget nær Kiev og Uglegorodska- anlegget i Donetsk ødelagt.
På grunn av Ukrainas krigslov er det forbudt å publisere detaljer om skade på kritisk infrastruktur , men konturene av problemet er åpenbare.
DTEK, den største privateide elektrisitetsgeneratoren, mista i forrige måned 90 prosent av kapasiteten. Etter Russlands fullskala-invasjon i februar 2022 har kraftverkene vært utsatt for 180 missilangrep, hvor 51 ansatte ble såra og tre drept.
Statseide Ukrhydrenergo forteller at vannkraftverkene deres er blitt truffet av 110 missiler – i tillegg til den katastrofale ødeleggelsen, sannsynligvis fra den russiske hæren, av den gigantiske Kakhovka-demninga i juni i fjor. Centrenergo, en mindre statseid kraftprodusent, sier i midten av april at 100 prosent av kapasiteten var borte.
Årets russiske bombing, fokusert på kraftstasjoner, følger opp en langvarig kampanje som ble ført vinteren 2022-23 for å ødelegge transformatorstasjoner. Av de 94 transformatorstasjonene på regjeringskontrollert territorium ble 41 ødelagt eller skada. Fjernvarmesystemer som varmer opp millioner av ukrainske hjem ble også utsatt for målretta angrep: mange er «skada uten mulighet til reparasjon», konkluderte FNs utviklingsprogram .
Hyppigheten og omfanget av strømbrudd er økende. Alle unntatt to av Ukrainas 24 regioner har lidd under angrepene. Dixi Group, energitenketanken, sier at de seks mest folkerike regionene er Donetsk (med 3,7 millioner husstandsdager med strømbrudd), Kharkiv (1,77 millioner), Zaporizhzhya (933 000), Kherson (604 000) , Mykolaiv (595 000) og Dnipropetrovsk (421 000).
Strømbrudd er fortsatt hyppigere i de ukrainske områdene som er okkupert av Russland. De delene av Donetsk og Luhansk som ble okkupert i 2014 hadde to kraftstasjoner, bare tilstrekkelig til å dekke de mest grunnleggende behovene. Mangelen er også alvorlig i deler av Zaporizhzhya og Kherson, som ble okkupert i 2022. I november i fjor kunngjorde Moskva en plan for å gjenopprette skadet produksjonskapasitet og koble dem til det sørlige russiske nettet, men dette kan ta år.
Europas største atomkraftverk, ved Zaporizhzhya , har ikke generert strøm siden den russiske hæren okkuperte det i mars 2022. Rafael Grossi, direktør for Det internasjonale atomenergibyrået, sa i forrige måned at mens situasjonen etter droneangrep i april kan virke «relativt rolig» for omverdenen, men «virkeligheten er at det en konstant farlig situasjon.» Konstante strømbrudd gjør sikkerhetsregimet «prekært».
Hvordan svare på denne situasjonen?
Hvordan man skal klare å gjenopprette elektrisitetsproduksjonen til vinteren, når forsyning av lys og varme til hjemmene blir et spørsmål på liv og død, diskuteres heftig i Ukraina. Det er fire måneder til oppstart av fyringssesongen i oktober.
Det er vanskelig å se hvordan man kan dekke fylle gapet mellom tilgjengelig produksjonskapasitet og minimumsbehovet for lys-, varme- og våpenproduksjon og, for den saks skyld; for resten av økonomien.
Å reparere en kraftstasjon tar vanligvis mange måneder, og noen av dem må bygges om fra bunnen av. Noen energiselskapsledere og forskere tar til orde for et fokus på småskala generatorer – solenergi, vindparker og små gassdrevne motorer og turbiner – som er raske å installere og mye vanskeligere å bombe.
Ukraina har i utgangspunktet en tilgang på 1,7 GW fra sine vestlige naboer: dette kan økes opp til minst 2,3 GW, noe som åpner for mer import av elektrisitet. Men de ekstra 0,6 GW vil bare dekke en liten brøkdel av ukrainsk etterspørsel.
Energiforsker Viktor Kurtev advarte forrige måned om at systemets energi-underskudd, nå 1,3 GW, ville stige om vinteren til minst 5 GW (omtrent fem store kraftstasjoner). I tillegg til et nødprogram med reparasjoner, oppfordra Kurtev til «en brei kampanje for å kjøpe (eller leie) modulære stempel-gassdrevne motorer og gassturbiner på verdensmarkedet.»
Disse minigeneratorene (10-30 MW kapasitet) bør være kobla opp med et «økosystem av aktive forbrukere» som kan supplere nettstrøm ved å produsere sin egen strøm. Regjeringa bør gi mandat til energibesparende tiltak som å bytte fra jernbanetransport til diesel og sørge for smarte målere, hevda Kurtev.
Volodymyr Omelchenko ved Razumkov forskningssenter advarte om at den russiske bombinga har som mål å utløse «sosioøkonomisk kollaps». I tillegg til tiltak for kraftproduksjon etterlyste han en kampanje for å installere små varmtvannsbeholdere og varmepumper.
Forrige måned på Eurelectric, en industrikonferanse, appellerte administrerende direktør Maxim Timchenko i DTEK til andre selskaper om å donere utrangerte kraftenheter og andre reservelager til Ukraina.
Ukraine Energy Forum , en bransjesamling i London forrige måned, kunne man også høre oppfordringer til frivillige og private tiltak. Neil Carmichael fra Pacific Green, en utstyrsprodusent, sa at elektrisitetsnettverket «ikke lenger er et økonomisk utviklingsproblem: det er et eksistensielt problem for Ukraina.» Fleksible, modulære batterisystemer, plassert i standard-containere, kan bidra til et energi-nettverk med større evne til å takle endringer og angrep.
I det som ble en omfattende og engasjert diskusjon hevda bidragsytere at den ukrainske regjeringa raskt må etablere ett kontaktpunkt for kjøp av generatorer. «Ingen har ansvaret,» klaget en sint foredragsholder som i flere måneder hadde forsøkt å ordne med kjøp og transport av utstyr. Regjeringas innsats må brukes på å takle årets nødsituasjon, i stedet for langsiktige atom-utvidelsesplaner, sa en annen.
Sivilsamfunnsgrupper som jobber lokalt, som Ecoaction og Ecoclub of Rivne, legger også vekt på desentralisert elektrisitetsproduksjon og kommunale energieffektiviserings-ordninger .
Målretta angrep på gassinfrastruktur
Årets bombeangrep var også for første gang retta mot Ukrainas gigantiske gasslagre – sjøl mens russisk gass fortsetter å strømme gjennom ukrainske rørledninger til kjøpere i Østerrike, Slovakia og Ungarn.
Lagringsanlegget nær Ukrainas vestlige grense, bygget i sovjettida som en mellomstasjon for gass på vei mot Europa, ble utsatt for angrep av droner og missiler 24. mars. Et annet raid 11. april gjorde mer alvorlig skade.
Denne useriøse ødeleggelsen er karakteristisk for Russlands beslutning i 2022 om å ofre sin gasshandel med Europa for heller å satse på militær aggresjon mot Ukraina.
Mens vestlige makter har sanksjonert russisk oljeeksport, innenfor grenser , «sjølsanksjonerte» Kreml gassleveransene, og beordra Gazprom, den statseide produsenten, til å kutte eksporten til Europa. Krav på flere milliarder euro mot Gazprom, for kontraktsbrudd, går nå gjennom kommersielle voldgiftsdomstoler: Det østerrikske energiselskapet OMV advarte i forrige måned om at de kanskje ikke er i stand til å betale for russiske gassleveranser, ettersom en domstol hadde beordra at betalinger skulle skje sekvensert .
Russisk gasseksport til EU har falt fra mer enn 160 milliarder kubikkmeter per år før 2022 til mindre enn 30 bcm/år. Kontrakten der Ukraina transporterer denne gassen vestover utløper i slutten av dette året, og Kiev har «ingen planer» om å fornye den, har energiminister German Galushchenko sagt . I verste fall kan europeiske selskaper fra neste år måtte kjøpe små mengder russisk gass ved Ukrainas østlige grense.
Etter den russiske invasjonen i 2014 har Ukraina reorientert sin gassvirksomhet mot Europa, og tilbyr lagringstjenester til europeiske handelsforbindelser. Russland ser ut til å ha bestemt seg for å ødelegge infrastrukturen i stedet for å la dette fortsette.
Vestmaktene er splitta
Suksessen med Russlands angrep på sivil infrastruktur kan delvis tilskrives den inkonsekvente vestlige politikken iforhold til Ukraina. Politiske ledere går i sikk-sakk fra meningsløst snakk om «seier» til advarsler om at militærhjelp vil bli kutta, ofte som svar på kortsiktige innenlandske diskusjoner. Sanksjonspolitikken er sterkt påvirka av oljeselskapenes lobbyvirksomhet og av Det hvite hus sin beslutning om at oljeprisen ikke skal stige i et amerikansk valgår.
På denne bakgrunnen av disse variend påvirkninger har Ukrainas krav om at luftvern skal prioriteres møtt dårlig respons.
I februar hevda militæranalytikere ved Royal United Services Institute i Storbritannia at «et år med strategisk usikkerhet» i 2023 hadde kosta Ukraina dyrt. USA «mikrostyrer krigen ved motvillig å tilby nødvendige våpensystemer i et mye langsommere tempo i forhold til europeerne,» skrev de.
Når det gjelder luftvåpen, er de mye omdiskuterte F-16-flyene som skal til Ukraina ikke de mest moderne versjonene: «ukrainerne vil ikke være i stand til å utføre nok F-16-tokt til å kunne avskrekke eller skyte ned russiske Tu-95-fly, som angriper ukrainere byer med hypersoniske luftavfyrte ballistiske missiler.»
Noen uker seinere traff raketter kraftstasjonene og NATO-landene reagerte raskt. Tysklands beslutning om å sende de desperat trengte Patriot-luftforsvarssystemer var en «brått omdreiningspunkt», hevda forsvarsanalytiker Marina Miron. Bare dager tidligere hadde Tysklands utenriksminister sagt at ingen var tilgjengelig. Ved Ukrainas «Departement for strategisk industri» sa rådgiver Yuriy Sak at folk på bakken [i Ukraina] ikke kan la være å sammenligne sin egen forsvarsløshet med de gullbelagte missilforsvarssystemene som blir levert til Israel.
Også USA kunngjorde at de «hastesendte» Patriot-missilsystemer til Ukraina, etter at striden mellom Det hvite hus og kongressen om den militære finansieringa var løst. Seint i forrige måned sa også Spania at de ville bidra til ukrainsk luftforsvar.
USA bestemte i forrige uke å tillate at våpen levert fra USA kan benyttes til å treffe mål på russisk territorium nær Kharkiv. Noe av den potensielle militære fordelen kan allerede ha blitt opphevet av kraftstasjonsangrepene.
Framtidas energipolitikk
Skyene av russisk bombing og nødplanlegging om vinteren henger tungt over diskusjoner om Ukrainas langsiktige energipolitiske utsikter og gjenoppbygging etter krigen. I realiteten kan problemene ikke skilles: Teknologiske løsninger som er holdbare i krigstid, og bærekraftige på lang sikt, må favoriseres.
Den ukrainske regjeringas tilnærming gjenspeiles i Ukraina-fasilitetsplan 2024-2027, som vil gå til Ukraina Recovery Conference i Berlin neste uke. Den er utformet for å tiltrekke vestlig finansiering for gjenoppbygging etter krigen og er utarbeida ifølge nyliberale prinsipper som lenge har underlagt EUs energiforsyning store selskaper: liberalisering av gass- og elektrisitetsmarkedene er framtredende.
Ved siden av fornybare energikilder gir planen stor plass til kjernekraft, med amerikansk og annet vestlig drivstoff og utstyr som erstatter russisk import. Og i april begynte det amerikanske atomfirmaet Westinghouse å bygge ut en femte enhet ved Ukrainas atomkraftverk i Khmelnitsky. Energifellesskapet, et EU-tilknyttet organ som Ukraina tilhører, ser for seg en rask utvikling av fornybar energi ved siden av kjernefysisk utvidelse.
To innfallsvinkler står i kontrast til regjeringas. Forkjempere fra sivilsamfunnet hevder i en policybrief at sentraliserte kraftstasjoner, enten de er fossildrevne eller kjernefysiske, er «assosiert med betydelig militær risiko», er «for treige» og er «ekstremt dyre» å bygge, og at integrert kraftsystemutvikling bør baseres på desentralisert elektrisitetsproduksjon og energieffektivitet.
Noen europeiske energiselskaper favoriserer også desentralisert fornybar energi. Motstandskraft gjennom desentralisering har «ingenting å gjøre med store kjernefysiske gassturbiner eller gassturbiner med kombinert syklus som noen interessenter snakker om,» sa Igor Petryk fra Finland-baserte Wartsila til Ukraine Energy Forum i London.(Det er her snakk om kombinerte gasskravtverk hvor et aggregat i et slikt verk betår av en eller flere gassturbiner. De varme avgassene fra gassturbinen går til produksjon av damp for dampturbinen. Oversetters merknad) Scenarioanalyse utført av firmaet hadde vist at fornybar produksjon vil kunne balanseres av fleksible fjernvarmeteknologier, inkludert gassmotordrevne kombinerte varme- og kraftverk, varmepumper, sentralvarmeanlegg, varmtvannsbeholdere og varmelagring.
Energi er politikk. Framtida til det ukrainske systemet avhenger av krigens gang og dens utfall, og av den politiske kursen som tas av regjeringa og samfunnet.
Oleh Savitsky fra Razom We Stand sier: «I Berlin vil nok sivilsamfunnsorganisasjonene hevde at vi må endre energisektorens styring, redesigne hele systemet for en post-fossile brensel-æra og bevege oss vekk fra populistisk energipolitikk. Men først og fremst trenger vi sårt luftvern. Ellers vil det ikke være mye igjen å gjenoppbygge.»