Publisert på FB-sida til Hanna Perekhoda, 22. august 2025 (seinere i Flamman, 4.oktober 2025). Hanna Perekhoda er historiker, bosatt og politisk aktiv i Sveits, og medlem av Sotsialnyi Rukh.
En nylig diskusjon om opprustning og militarisering hjalp meg med å skjerpe tankene mine. Jeg er klar over at mitt standpunkt ikke deles av mange på venstresida, og det er helt greit. Det jeg håper på, er at det kan åpne plass for ærlig refleksjon – for meg, så vel som for andre.Men før vi i det hele tatt begynner å snakke om forsvar, må vi stille oss et grunnleggende spørsmål: Er det en virkelig trussel mot oss? Og for å svare på det, må vi definere hva vi mener med «oss.»
På nasjonalt nivå er det for de fleste av de sentrale og vestlige europeiske landene faktisk ingen risiko for en direkte militær invasjon. Og mange venstre- og høyrepopulister snakker kun i disse nasjonale rammene: «Det er ingen militær trussel mot nasjonen vår, så hvorfor skulle vi bruke penger på forsvar?»
Men denne posisjonen er kontraproduktiv. Ved å oppildne isolasjonistiske følelser, vanner venstresida hagen til den ekstreme høyresida. Den ekstreme høyresida er mer konsekvent, og den fremmer egoisme på alle områder, så venstresida vil alltid tape i dette spillet.
Hvis vi i stedet ser på det fra et europeisk perspektiv, må vi innrømme: Ja, Europa som en enhet er under trussel. Men formen på den trusselen varierer avhengig av hvor man befinner seg.
Hvis vi inkluderer Ukraina i vår idé om Europa, så er krigen allerede her – og den er voldsom. Samtidig er ikke den europeiske våpenproduksjonen stor nok til engang å dekke Ukrainas umiddelbare behov. Det betyr at produksjonen må økes – og våpen må sendes dit de trengs.
For landa vest for Ukraina er ikke faren tanks på vei mot Berlin. Et sannsynlig scenario er en provokasjon mot de baltiske statene, designa for å teste Europas evne til avskrekking. Hva som regnes som en invasjon, og hva som ikke gjør det, er alltid et spørsmål om tolkning. Husk: Russiske krigsfly bryter allerede inn i andre lands luftrom. Step by step tester de hvor langt de kan gå.
Fra Putins perspektiv er dette fristende. Fordi han tror at Vest-Europa ikke vil kjempe for noen millioner estere, litauere, moldavere, osv. Og han har grunner til å tro det. Hvis de store statene bestemmer at det ikke er verdt det, vil avskrekkinga kollapse.
I flere tiår har europeere stolte på amerikansk militærmakt. Men denne sikkerhetsmekanismen er i ferd med å smuldre.
De strategiske sektorene som er nødvendige for at de europeiske hærene skal fungere, er nesten helt avhengige av USA: lufttransport, satellitt-intelligens, ballistiske missiler, luftforsvar, osv. Hvis USA trekker seg, vil forsvarssystemene i de europeiske landene bli fullstendig ubrukelige. Den virkeligheten vi står overfor i dag er at eksistensen av de europeiske landa avhenger av Trumps høyreekstreme regime, som sannsynligvis ikke vil reagere ved en invasjon. De er også sårbare for Putins høyreekstreme regime, som oppruster, mobiliserer og aktivt søker konfrontasjon.
Så de baltiske statene, Polen og Finland må bygge opp sine lagre og styrke infrastrukturen. Når naboen din som er verdens nest største militære makt, bomber byer daglig, bruker en tredjedel av sitt budsjett på krig, og kaller landet ditt en «historisk feil,» kan man ikke kalle evnen til å forsvare deg sjøl et våpenkappløp. Det er et spørsmål om overlevelse. Men denne overlevelsen er kun mulig med hjelp fra de vest-europeiske allierte, ettersom ingen øst-europeisk land aleine er i stand til å produsere de nødvendige våpna og konfrontere den russiske hæren.
I Vest-Europa er trusselen annerledes. Mindre om invasjon, mer om framveksten av den ekstreme høyresida. For Putin, for Trump, for J.D. Vance, er drømmescenariet klart: Øst-Europa under russisk dominans, Vest-Europa leda av høyre-ekstreme regjeringer som aksepterer deres visjon om en verden delt opp i autoritære soner for innflytelse.
Så her betyr forsvar noe annet: å bekjempe av desinformasjon, forsvar av infrastruktur, blokkering innflytelse av utenlandsk penger i de enkelte lands politikk, forsvar mot cyberangrep, sabotasje og energisjikanering. Og å hjelpe de som trenger våpen umiddelbart for deres overlevelse.
Kort sagt: Vi må matche verktøyene til trusselene. Og framfor alt må vi slutte å tenke bare i smale nasjonale termer. For det var nettopp denne nasjonale logikken som bidro til århundrer med krig, ødeleggelser og deling på det europeiske kontinentet.
Så hva betyr dette for oss?
Jeg tror vi må skille mellom militarisme og forsvar.
Militarisme er krig som en forretningsmulighet, drevet av kapitalistisk profitt. Det er også å sette krigen i sentrum og la hele samfunnet underordne seg den. Forsvar er samfunnets kapasitet til å beskytte seg sjøl mot aggresjon. (Og i dag, når de tre største militære maktene åpent truer med invasjoner—Kina mot Taiwan, USA som til og med snakker om Grønland, og Russland som allerede fører krig i Ukraina – kan man ikke late som om forsvar ikke er et problem.)
Problemet er ikke produksjon i seg sjøl. Problemet er å la markedet bestemme hva som produseres, for hvem, under hvilke regler. Det er det virkelige slagmarken. Hvem bestemmer? Til hvilket formål? Under hvilke forhold?
Og her har venstresida en avgjørende rolle å spille: gjennom å kjempe for strenge eksportregler, åpenhet om kontrakter, demokratisk kontroll.
Nå, til og med i min egen organisasjon, hører jeg: «Vi har ikke kapasitet til å kjempe fram slike regler.» Og da spør jeg : Har vi da mer kapasitet til å avskaffe krig og våpen på hele planeten?
På dette punktet bør vi være ærlige. Slagord om å avskaffe krig er ikke lenger politikk. Det er mye nærmere religion – upåvirka av virkelighetens krav.
Når vi reiser tilsynelatende radikale krav uten noen midler til å oppnå dem og uten noen masseorganisasjon i sikte, er det praktiske resultatet enkelt: vi overgir feltet til de som allerede har makta.
De vil da organisere forsvaret helt etter sine egne regler og interesser. Og vi vil få akkurat den militarismen vi hevder å være imot. Man kan sjølsagt hevde at å innta maksimalistiske posisjoner vil skjerpe motsetningene, skape dypere sosiale skiller, og gjennom det forårsake sammenbruddet av den borgerlige staten. Og at dette sammenbruddet vil bringe oss fram til revolusjonen, den siste kampen. På tross av at den radikale høyresida er sterk. På tross av et militarisert diktatur som nabo. Fordi vi satser på at når staten kollapser, vil folk i det nærliggende militariserte diktaturet reise seg – og i vårt land vil det være oss, ikke den ekstreme høyresida, som tar makta.
Greit. Men la oss være seriøse et øyeblikk. Hva er sannsynligheten for at folk vil gjøre opprør i militariserte, høyreekstreme, illiberale stater med massiv overvåkning? Og i en verden med åpen vold, der makt avgjøres av våpenmakt, hvilke sjanser har dagens venstreside virkelig mot den ekstreme høyresida?
Politikk handler ikke om fantasi. Det handler om å analysere den virkelige maktbalansen og fremme måla dine innenfor den ramma.
Så spørsmålet for oss er enkelt: Hva er den realistiske posisjonen til den europeiske venstresida under dagens forhold?
For meg må det begynne med to krav, samtidig:
- Først, å sikre den strukturelle overlevelsen av et demokratisk rom.
- For det andre, å kjempe innenfor i dette rommet for å redefinere dets politiske og sosiale innhold. Det betyr å kjempe dobbelt så hardt mot neokolonialistiske politikk – men uten å gi opp den demokratiske ramma hvor denne kampen fortsatt er mulig.
Faktisk er det europeiske prosjektet – liberal demokrati generelt – en total sjølmotsigelse. Det beskytter mot vilkårlig politisk makt, men lar folk stå forsvarsløse mot vilkårligheten til kapitalen (forresten, i de såkalte sosialistiske statene var det motsatt: man hadde en viss beskyttelse mot økonomisk vilkårlighet, men ingen beskyttelse mot politisk makt). Men de som i dag har kapasitet og erklært vilje til å demontere dette prosjektet, er regimene der innbyggerne verken er beskytta mot politisk undertrykking eller økonomisk undertrykking.
Husk, vi begynte med å spørre hva vi mener med «oss.» Sjølsagt, fra venstresidas perspektiv, er det ikke en nasjonalstat eller som et europeisk fellesskap, men en global arbeiderklasse.
Jeg tror vi bør ha i bakhodet at verken menneskeliv, arbeidernes rettigheter eller miljøet kan beskyttes i en stat som faller innafor en «sone for innflytelse» av autokratiske imperialistiske makter som Putins Russland, Trumps USA eller Kina. I en verden dominert av ukontrollert stormakts-politikk, blir progressive organisasjoner og deres verdier alltid utsletta, først politisk, deretter fysisk.
Liberalt demokrati er fullt av motsetninger. Men de er motsetninger vi kan kjempe innafor. Frihet til å organisere fagforeninger, kvinners rettigheter, sosialpolitikk, internasjonal solidaritet — alt dette er ikke abstraksjoner, men materielle infrastrukturer som avhenger av vår kapasitet til å opprettholde det lille frirommet som en gang ble oppretta, med store ofre.
Så noen ord om praktiske steg som kan tas i den sveitsiske konteksten.
Sveits er ikke ei øy. Instabilitet i EU påvirker umiddelbart Sveits’ sikkerhet. Igjen ser det ut til at Sveits velger sin gamle rolle: et trygt tilfluktssted for krigsforbrytere og deres penger.
Derfor bør vi handle:
• Mot Sveits’ strategi om å gjemme seg bak «nøytralitet», samtidig som de handler med krigsforbrytere. Mot bankhemmeligheter og skatteparadiser som gjør Sveits til et paradis for korrupte og kriminelle.
• For sterkere sanksjoner og maksimale diplomatiske tiltak mot stater som begår krigsforbrytelser og bryter internasjonal rett.
• For konfiskering av de hundrevis av milliardene i frosne russiske økonomiske midler og bruke dem til å finansiere Ukrainas forsvar og europeisk sikkerhet. Noen frykter at dette vil sette en farlig presedens. De har rett: rettferdighet er alltid et farlig presedens i et system bygget for å beskytte de rike. Men det er den eneste presedensen som er verdt å sette.
• For re-eksport av våpen til Ukraina, og mot å selge våpen til diktaturer og stater som bryter internasjonal lov.
• Mot å bruke milliarder på «nasjonalt forsvar.» Sveits er ikke trua av Tyskland, Frankrike eller Italia. For å i stedet bidra til europeisk kollektiv sikkerhet.
• For å forlate russiske fossile brensler og investere massivt i fornybar energi. Energi-autonomi er sikkerhet. Hvert sveitsisk franc brukt på russisk gass er et franc brukt på Putins krig.