Publisert på nettstedet Workes Liberty 8. oktober 2025. Forfatter: Michael Baker
Russlands invasjon av Ukraina fortsetter med uforminska styrke. All snakk om fredsavtaler har nå stilna, og Putin har gjenopptatt (faktisk stoppa han aldri) bombekampanjen som den ukrainske befolkninga har opplevd siden februar 2022. Bare den 28. september ble over 600 droner og 40 missiler avfyrt mot større byer, med et av de verste angrepene på Kyiv siden krigens begynnelse.
Putin har også annonsert et mål om 135 000 nye soldater for Russlands høstmobilisering – den høyeste målsettinga siden 2016. Nye soldater som blir innkalt til militærtjeneste to ganger i året skal i teorien ikke sendes ut til Ukraina (sjøl om noen tydeligvis har blitt det). Men flere soldater på militærbaser i Russland gjør at flere kan bli løslatt for å dra og kjempe i frontlinjene.
Russland publiserer ikke tallene for sine militære tap under krigen, men noen anslag anslår nå at antallet tap er over én million. Ukrainas tap er mindre, men fortsatt i hundretusenvis, med titusenvis av drepte og skadde sivile. Mer enn ti millioner ukrainere har blitt fordrevet som følge av krigen. Ingen av disse millionene av liv måtte ødelegges.
Russlands invasjon er et nakent stykke imperialistisk plyndring, ment å undertrykke og gjenerobre en tidligere kolonial undersåtte av det russiske imperiet. Trotskister på 1900-tallet omtalte jamnlig Ukraina som «verdens største undertrykte nasjon», og støtta Ukrainas forsøk på å frigjøre seg fra det russisk-sjåvinistiske Sovjetunionen.
Gjennom å motstå den russiske invasjonen kjemper Ukraina en nasjonal frigjøringskrig, i likhet med hvordan vietnameserne motsto fransk og deretter amerikansk imperialisme på 1950- og 1960-tallet, algeriere motsto franskmennene på 1950-tallet, og finnene motsto Sovjetunionen i 1939. Det er en hjørnestein i virkelig demokratisk sosialisme at sosialister må stå sammen med den undertrykte nasjonens kamp for frihet mot imperiet.
Som den amerikanske trotskisten Hal Draper uttrykte det: «Vi støtter kamp for nasjonal frigjøring eller uavhengighet fordi dette nasjonale målet er et demokratisk krav. Vi er for alle genuint demokratiske krav – av samme grunn som vi er for sosialistiske krav og mål: fordi oppfyllelsen av dem er nødvendig for en verden der menneskelig potensial best kan blomstre. Nasjonal sjølråderett er et demokratisk krav, på tross av om det betyr sjølråderett under et udemokratisk nasjonalt styre, slik det ofte har gjort.»
Zelenskyj-regjeringa i Ukraina er en klassefiende for ukrainske arbeidere. Zelenskyj sjøl ble dytta fram til makta med finansiering og publisitet fra Igor Kolomoisky, en av Ukrainas mektigste oligarker. Hans periode som leder har inkludert brutale politiske angrep på den ukrainske arbeiderklassen, inkludert undertrykkende arbeidslover som angriper streikeretten og retten til kollektive forhandlinger, og innføringa av nulltimerskontrakter.
Regjeringa hans, som alle andre ukrainske regjeringer før den, har hatt sin andel av korrupsjonsskandaler. Ukraina er fortsatt et oligarki, der industrimoguler som berika seg etter Sovjetunionens oppløsning nå har utilbørlig makt og er overrepresentert i alle områder av det ukrainske samfunnet, inkludert myndighetene, domstolene og media.
Og likevel bør sosialister støtte en ukrainsk seier, og bør drive kampanje for at vestlige regjeringer skal bevæpne Ukraina tilstrekkelig til at landet kan vinne krigen. Å gjøre noe annet ville være å si at det ukrainske folkets ønske om å være ukrainsk, og ikke russisk, ikke spiller noen rolle, -eller at det ikke er noen meningsfull forskjell mellom det begrensa demokratiet i ukrainsk kapitalisme og det ikke-eksisterende demokratiet i den russiske staten.
Ukraina har en arbeiderbevegelse. Den er under ekstremt press fra Thatcheristiske angrep og strenge krigslover, men den har rett til å organisere seg, holde møter, agitere for reformer og gå til streik. Disse handlingene er livsnerven i det sosialistiske prosjektet.
I Russland har all ekte fagforeningsaktivitet blitt slått ned på siden starten av invasjonen. Fagforeningsmedlemmer som organiserer seg i en eller annen form blir og ofte ilagt fengselsstraffer. Russere nektes muligheten til å protestere, eller til og med å legge ut ting om krigen på sosiale medier. De som prøver likevel, får lange opphold i varetekt, blir stilt for «liksom-domstoler» og lange fengselsstraffer.
Situasjonen er enda verre i ukrainske territorier som Russland har okkupert ulovlig . Der står de som nekter å godta russisk pass overfor straffetiltak, og det å snakke så mye som ukrainsk på skolen kan føre til at barnets foreldre blir straffa. Russlands marionettregjeringer i de okkuperte områdene har systematisk kidnappa titusenvis av ukrainske barn og flytta dem tusenvis av kilometer unna gjennom det russiske «omsorgssystemet», og etniske minoriteter som krimtatarene har også blitt systematisk forfulgt og fengsla.
Workers Liberty ønsker at ukrainske arbeidere skal styrte regjeringa i sosialismens navn, akkurat som vi ønsker i Russland, Amerika, Storbritannia og overalt ellers. Arbeiderklassen har ingen nasjon, og bare ett mål. Dette betyr ikke at det ikke er noen forskjell mellom ulike former for kapitalistisk klassestyre, eller at det ville være like enkelt for ukrainske arbeidere å organisere seg under Putin som det er under Zelenskyj. Det er åpenbart ikke tilfelle.
Å bygge en militant arbeiderklassebevegelse krever tid, dedikasjon og grunnleggende friheter. Ukrainas kamp for uavhengighet fra russisk imperialisme må vinnes for at arbeiderklassen i Ukraina skal få disse frihetene, og den tida.
Mange på venstresida anser Ukrainas sak for å være sverta av det faktum at Vesten, eller NATO, støtter dem. NATO er en kapitalistisk militærallianse som vi ønsker å se oppløst, men det finnes NATO-medlemsland som støtter begge sider av denne krigen, så det ville være tull å hevde at de på en meningsfull måte «tvinger» Ukraina til å kjempe.
Det er uansvarlig å se Ukrainas eksistens som nasjon kun gjennom linsen til vestlig ekspansjonisme, eller en geopolitisk kamp mellom Vesten og Russland. Amerika mister ingen soldater i Ukraina, og – som vi har sett etter Trumps tilbakekomst til makta – vil Ukraina fortsette å kjempe sjøl når de trues med å miste amerikansk støtte. Sosialister som hevder noe annet, nekter Ukraina retten til å bestemme over sin egen framtid.
Vesten har farlige planer for Ukraina: Amerikanske bedrifter, og internasjonal kapital mer generelt, tvinger Ukraina inn i flere tiår lange gjeldsordninger under dekke av «gjenoppbygging». Dette vil bety en gjentakelse av alle de verste utskeielsene fra «sjokkterapien» på 1990-tallet: lavere lønninger, stillestående økonomi, svake fagforeninger og vestlig profitt. Vår solidaritet er med den ukrainske arbeiderklassen i den kampen. Men det bør ikke sløre vår vurdering av den militære kampen som utkjempes samtidig.
For at den ukrainske arbeiderklassen skal overleve, må den vinne kampen for sjølråderett. Sosialistene må ikke miste dette av syne, uansett hvor lenge krigen måtte vare.