Publisert på nettstedet Ukraïner , 11.september 2025 . Av Nacho Gil Porte
Rett før kontrollpunktet inn til byen Tsjernihiv går jeg av minibussen for å møte Lesia, som skal følge meg gjennom den nordlige ukrainske regionen, som grenser til Russland og Belarus. Lesia er en kjent skikkelse i området – en ung, målbevisst og modig kvinne. Før fullskalakrigen jobba hun som lokal politibetjent. Nå leder hun en frivillig organisasjon i Kulykivka-distriktet kalt Siveriany , oppkalt etter den historiske regionen Sivershchyna , som både Tsjernihiv og Kulykivka tilhører.
I løpet av tida min med Lesia er jeg vitne til begge sider av krigen – angsten den etterlot og motstandskraften den utvikla.
Yahidnes redsler under den russiske okkupasjonen
I Yahidne, en liten landsby nord for Kyiv og ikke langt fra Tsjernihiv, var folk vitne til den russiske hærens enorme grusomhet. Landsbyen opplevde en måned under russisk okkupasjon våren 2022. I løpet av den tida kidnappa russiske styrker over 300 mennesker og fengsla dem i kjelleren på den lokale skolen – i et uhygienisk rom på ikke mer enn 130 kvadratmeter.
Femten eldre beboere døde i det overfylte området, fratatt frisk luft og grunnleggende betingelser for å overleve. Noen ble tatt av okkupasjonssoldater og henretta.
Ivan, en pensjonert innbygger i Yahidne, ble også kidnappa av russiske soldater og holdt fanget i skolekjelleren. I dag er han en av de frivillige som har gjort om stedet der de ble fanget til et museum. Stedet bevarer det rå minnet om fangenskapet: besøkende kan se gjenstandene de kidnappede hadde med seg og dagene de skrapte inn som merker på veggene for å markere tida fram til dagen de ble frigjort. Museet viser grusomhetene landsbyboerne i Yahidne led under den russiske okkupasjonen.
Ivan husker hvordan de levde uten lys, uten å vite nøyaktig hvilken dag det var, og med knapt noen nyheter fra omverdenen. Den eldste personen der var 93 år gammel; den yngste, bare halvannen måned. Denne kjelleren i Yahidne er full av minner fra disse 27 dagene – inngravert på veggene, bevart i gjenstandene, og, ikke minst aller mest levende i vitnesbyrdene til de som overlevde.
«Barna ble syke. Det var et vannkopp-utbrudd i kjelleren. En halvannen måned gammel baby gråt uavbrutt, og morsmelken var blitt dårlig. Russerne slapp dem ut en dag etter et angrep. Barnas syn var veldig dårlig, siden det ikke var noe lys i kjelleren, men de kunne fortsatt se husene rase sammen», minnes Ivan.
Å gå gjennom disse korridorene er en påminnelse om hvem aggressorene er i denne krigen, og hvordan de behandla de sivile som var uheldige nok til å krysse deres vei våren 2022.
«I denne krigen er de som er i frontlinja bare vanlige mennesker. De er vennene mine – lærere, bankfolk, sjåfører …», sier Lesia.
Lesia, som har vokst opp i området, sier at hun er frivillig fordi det er den eneste måten hun kan hjelpe på. Som så mange ukrainere er krigen personlig for henne – de som forsvarer landet i frontlinja er vennene og hennes kjære. Noen av dem kom aldri tilbake.
Frivillig arbeid som en livsstil under krigstid
Til tross for krigens og okkupasjonens redsler og tragedier, opplevde jeg en annen side av spekteret – varmen og vennligheten til ukrainske frivillige fra Siveriany-organisasjonen. Jeg møter den første gruppa frivillige, som er ansvarlige for å veve kamuflasjenett og feste bånd i forskjellige farger til dem. Soldater i frontlinjene bruker disse nettene som dekning, og hjelper dem å holde seg skjult for fiendens droner. Omtrent et dusin kvinner, delt inn i to lag, jobber med nett i forskjellige størrelser og farger – for vinter, sommer og gjørmete terreng.
Foto: Siveriany-organisasjonen / Facebook
Tania, som hilser meg med et smil, forteller at de har jobba med dette prosjektet siden sommeren 2022.
«Hva motiverer meg? Jeg håper at freden snart kommer. Jeg vil hjelpe gutta våre slik at de lider mindre. Kommandørene fortalte meg at denne beskyttelsen er til stor hjelp.»
Før jeg drar, gir gruppa meg en pose full av håndstrikka hjerter i fargene til det ukrainske flagget. Strikkeprosessen tar omtrent tre dager fra start til slutt. Siden disse nettene er håndlaget, gir de også bedre beskyttelse enn kommersielle alternativer, som Lesia forklarer:
«Nettene som selges på internett har veldig store hull, men disse har mindre hull, så hvis det kommer en drone, så kan den sette seg fast i trådene og ikke komme gjennom nettet.»
Ved siden ligger kontoret til Lesia – den ene veggen er dekket med vitnemål og priser organisasjonen hennes har mottatt – hun viser dem fram med stille stolthet. Den andre veggen er dekket med ukrainske flagg fra forskjellige divisjoner i hæren, signert med dedikasjoner til henne og Siveriany-teamet.
Neste stopp på turen er landsbyskolen. Innvendig er bygningen romslig med mange tegninger på veggene. Det er ingen undervisning i dag, men omtrent ti elever og to lærere har samla seg i spisesalen for å pakke snacks til soldatene i frontlinja.
Sirena går av hver gang en lufttrussel oppdages – den kan lyde flere ganger om dagen, når som helst. Min egen nervøsitet ved lyden av sirena står i kontrast til den så å si ikke-eksisterende reaksjonen til lokalbefolkninga. I denne delen av Ukraina har luftangrepsvarsler blitt en del av hverdagen.
Foto: Pavlo Yuz
Lesia tar meg med til skolens kjellere, som har blitt omgjort til provisoriske klasserom når luftangrepsalarmen går. «Elevene her har alt de trenger», sier hun. «Alarmen varer ofte i timevis, slik at de kan fortsette med undervisninga si her. De har vann, toaletter og et sykepleierkontor.»
Før vi forlater skolen, viser en av lærerne oss et teknologiklasserom: «Den ukrainske regjeringa finansierer disse kursene slik at elevene blant annet kan lære å betjene droner.»
En kort kjøretur fra Kulykivka tar Lesia meg med til et lite hus hvor ei gruppe kvinner kommer ut for å hilse på oss. De er også en del av Siveriany-organisasjonen og har ansvar for å tilberede måltider til soldatene. I dag lager de en kål- og gulrotsalat – mat som ifølge Lesia holder seg fersk ganske lenge.
Bilde: Nacho Gil Porte
«Gutta våre sender oss bilder og videoer», sier hun. «De er veldig takknemlige. Hjemmelaget mat lages med kjærlighet. Vi vil at de skal se at vi bryr oss om dem og bekymrer oss for dem. De liker det; så langt har de ikke klaga.»
Lesia forteller meg at de også ofte lager smultringer med syltetøy. «Hjemmelaget mat er alltid godt, men for soldater i frontlinja er det dobbelt så godt.»
Heltenes korridor
I et lett regnvær drar vi til Heltenes korridor i Kulykivka – et høytidelig minnesmerke over de falne lokale soldatene. Dusinvis av ukrainske nasjonalflagg markerer gravene. Lesia korser seg ved kirkegårdsporten, og vi starter en stille spasertur mellom gravene.
«Det er vanskelig», sier hun, mens hun ser på gravsteinene i den såkalte heltekorridoren. «Kvinner på min alder er allerede enker, og barna deres vokser opp uten fedre.»
Heltenes smug. Foto: Nacho Gil Porte
Fargerike blomster, bånd, til og med små kaffekopper etterlatt av deres kjære, pynter gravene. Mange av navnene tilhører Lesias skolekamerater, eller ektemennene til vennene hennes. Dette er ikke anonyme helter. De er naboene som bodde nært deg– unge mennesker som i en annen verden burde vært i bryllup, ikke begravet under gjennomvåte flagg.
Da vi er ferdige med turen, sier Lesia noe som fortsatt hjemsøker meg den dag i dag:
«Som du ser, er de alle så kjekke, de er alle så unge. Å se dem her knuser hjertet mitt.»
Lesia kjører meg til busstasjonen i Tsjernihiv, hvor jeg tar den siste bussen tilbake til Kyiv. På vei tilbake blir jeg overveldet av en blandet følelse. Jeg føler dyp beundring for de frivillige i Siveriany, som i over tre år har jobbet utrettelig og uselvisk for å støtte landet sitt. Men jeg bærer også tyngden av sorg over de unge livene som gikk tapt, over fremtiden som ble stjålet av en krig ukrainerne ikke så etter.
Og framfor alt føler jeg takknemlighet. Takknemlighet for Lesia og teamet hennes, for deres varme, for deres motstandskraft og for det viktige arbeidet de fortsetter å gjøre – sjøl i møte med ufattelige tap.