Publisert på nettstedet The Insider, 30. september 2025. Av Alex Eisenkot
Fra møbelprodusenter til tungbilprodusenten KAMAZ er hundrevis av sivile selskaper involvert i å forsyne Russlands militærmaskineri. Mens noen ikke-militære sektorer glir inn i en resesjon , klarer fabrikker knytta til statlige forsvarskontrakter i det minste å opprettholde stagnasjonen. Krigen tapper sjølsagt enorme mengder ressurser fra økonomien, og en tilbakevending til reell vekst kan ikke forventes før kampene er over. Imidlertid har fire år med avhengighet av statlige kontrakter gjort mange selskaper voldsomt avhengige av status quo. Det medfører at Russland, hvis en våpenhvile skulle komme, ville møte et smertefullt «tilbaketrekningssyndrom» – et der den sivile sektoren ville bremse enda mer ned en stund, og de regionene som er mest aktivt engasjert i forsvarsindustrien, ville stupe inn i ei dyp krise.
Muligheten for å oppnå våpenhvile i Ukraina utløser mye debatt – og skepsis – blant politiske analytikere, men økonomer har nådd enighet: økonomisk sett er det ikke i Russlands interesse å fortsette krigen. Den pågående invasjonen av Ukraina sluker reserver, blåser opp budsjettunderskuddet og driver økonomien inn i en resesjon. Likevel er det få som diskuterer hva som faktisk ville skje hvis kampene på mirakuløst vis skulle stoppe. Den russiske økonomien, som allerede er omstrukturert til en slags krigsøkonomi, er nå fullstendig uforberedt på fred.
Militær avhengighet
Hvor mye Russland bruker på krigen er mer eller mindre klart: kostnadene for det føderale budsjettet, regionale budsjetter og bedrifter som er tvunget til å fungere som sponsorer er anslått til mellom 25 milliarder rubler per dag [ca. 3,24 milliarder NOK] (ifølge The Insiders beregninger ) og 47 milliarder rubler per dag [ca. 5,4 milliarder NOK] (ifølge Janis Kluge, en forsker ved det tyske instituttet for internasjonale og sikkerhetsspørsmål).
Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI) forventer at russiske militærutgifter vil nå 7,2 % av BNP innen utgangen av 2025 – det høyeste nivået siden sovjettida (i 1990 var disse utgiftene 12–13 % av BNP).
Denne statlig innførte stimulansen er fordelt blant de omtrent 6000 leverandørene og entreprenørene som utgjør det russiske militærindustrielle komplekset – som beskrevet i det lukka registeret til Industri- og handelsdepartementet. Dossiersenteret (russisk opposisjonsprosjekt grunnlagt av forretningsmannen og Kreml-kritikeren Mikhail Khodorkovskij. Oversetters merknad) fikk beleilig nok tilgang til dette datasettet våren 2025. Det rapporterte at rundt en tredjedel av de heldige bedriftene (2023 for å være nøyaktig) er involvert innen radioelektronikk, med andre betydelige andeler innen luftfart (390 selskaper), maskinverktøy og tungteknikk (216), konvensjonell våpenindustri (167) og produksjon av ammunisjon og spesialkjemikalier (86).
Militærmaskineriet betjenes imidlertid også av sivile bedrifter: lett industri involvert i produksjon av militæruniformer, matvarer og tømmer (298 selskaper), samt de som driver med skipsbygging (265). Kort sagt, registeret inkluderer langt mer enn bare de selskapene som utelukkende produserer militære varer. «Omtrent 850 bedrifter som tidligere ikke hadde noen forbindelse med forsvarssektoren ble inkludert i dette arbeidet», forklarte industriminister Anton Alikhanov i juni 2024.
Mange av dem opererer fortsatt fritt: av de 6088 foretakene (unntatt filialer) har bare 47 % blitt underlagt sanksjoner . En analyse av en fjerdedel av selskapene i registeret over militærindustrielle komplekser viste også at importvolumet for både sanksjonerte og usanksjonerte bedrifter generelt er det samme. Dermed vil ikke opphevelse av sanksjoner – når og hvis det skjer – gi mange av dem et særlig økonomisk løft.
Det kan ikke sies at noen regioner utelukkende er avhengige av forsvarsbedrifter. Likevel skiller noen områder seg ut, og hvis forsvarskontraktene skulle krympe, ville dette utløse lokale nedgangstider.
Det største antallet selskaper fra registeret er lokalisert i Moskva (1645), St. Petersburg (786) og Moskva-regionen (524) – men mange juridiske enheter er formelt registrert i disse områdene mens de opererer andre steder. Områder som mest sannsynlig vil lide økonomisk uten krigen er Tatarstan (255), Nizjnij Novgorod-regionen (247), Sverdlovsk (182), Tsjeljabinsk (141), Samara (111), Rostov (89), Tula (85), Novosibirsk (77) og Perm-regionen (76).
I flere områder utgjør forsvarsproduksjon en betydelig andel av industrien. For eksempel spesialiserer Sverdlovsk-regionen seg på produksjon av pansrede kjøretøy. Regionens største bedrift, Uralvagonzavod i Nizjnij Tagil, produserer ikke bare rullende jernbanemateriell , men også kamputstyr: T-14 Armata og moderniserte T-72B3-stridsvogner, BREM-1M pansrede bergingskjøretøyer og BRM-1K kamprekognoseringskjøretøyer blant annet. Totalt sett står regionen for 20 % av landets forsvarsbedrifter.
Tula-regionen er den største produsenten av ammunisjon, håndvåpen, artilleri og antitank- og luftvernvåpen. Forsvarsindustrien der inkluderer selskaper som Tula Cartridge Works, Imperial Tula Arms Plant og NPO Strela, som forsyner den russiske hæren med rekognoseringssystemer for missiltropper og artilleri.
Rostov-regionen er derimot fødestedet til kamphelikoptre som Mi-24P, Mi-28N «Night Hunter», brannstøttehelikopteret Mi-35M og Mi-26, som kan transportere opptil 20 tonn last, enten i kabinen eller på en ekstern slynge. Tatarstan, der dronefabrikken i Jelabuga ligger, er også hjemsted for KAMAZ, som forsyner forsvarssektoren med kjøretøy som står for 30 % av bilprodusentens totale produksjon.
«Mustang-familien av lastebiler er blant de vanligste kjøretøyene i hæren vår (…). Som en del av oppdraget ble det utvikla modeller med nyttelastkapasitet på 4, 6 og 10 tonn for transport av personell, diverse last og tauing av tilhengere som veier fra 6 til 12 tonn. Disse kjøretøyene er i stand til å operere både på veier og i terrenget, og kan krysse fjellpass i høyder på opptil 4600 meter», hevder en uttalelse på nettstedet til det statlige forsvarskonglomeratet Rostec.
Totalt 3,8 millioner mennesker jobber i det militærindustrielle komplekset, ifølge departementet for industri og handel. Og sjøl dette er ikke nok til å holde tritt med alle ordrene.
Første visestatsminister Denis Manturov sier at til tross for en betydelig strøm av arbeidere fra sivile fabrikker inn i det militærindustrielle komplekset, trenger sektoren fortsatt rundt 160 000 flere mennesker.
Hva skjer i tilfelle våpenhvile
At krig alltid er skadelig for økonomien har for lengst ikke lenger vært omdiskutert blant økonomer. En analyse av data fra 133 land for åra 1960–2012 viste at ei økning på 1 % i militærutgifter som andel av BNP reduserer den økonomiske veksten med 1,1 prosentpoeng. Etter hvert som forsvarsutgiftene øker, synker utgiftene til det sosiale området uunngåelig , og i tilfelle krig kan nedgangen i BNP per innbygger nå 40–70 %, ifølge eksperter fra Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling.
Når man ser på tidligere eksempler, varierer tempoet i gjenopprettinga [av økonomien] etter krigen sterkt: i omtrent en tredjedel av tilfellene går BNP per innbygger tilbake til nivået observert i sammenlignbare land uten kriger innen fem år; i nesten halvparten av tilfellene holder det seg imidlertid under dette nivået selv 25 år etter konflikten.
«Gjenoppretting er spesielt vanskelig hvis den oppnådde freden er ustabil. Dessuten, sjøl om BNP tar seg opp igjen, kan det fortsatt være uutslettelige arr som påvirker arbeidsressurser og kapital», advarer forskerne. Kriger fører til økte budsjettutgifter i flere tiår framover, inkludert økonomiske forpliktelser overfor veteraner og betjening av gjeld som er akkumulert for å dekke militære utgifter.
Etter krigens slutt faller ikke alltid mengden forsvarsordrer umiddelbart – noen ganger øker stater dem til og med for å fylle opp våpenlagre og forhindre et plutselig sammenbrudd i en økonomi som har blitt avhengig av forsvarsutgifter.
Dette var for eksempel tilfelle etter grensekonflikten mellom India og Pakistan i 1999, kjent som Kargil-krigen: Forsvarsutgiftene i begge land begynte å vokse, bemerker SIPRI , sjøl om det, bortsett fra denne konflikten, bare var en håndfull oppblussinger mellom 1990- og 2000-tallet på én dag.
Russland vil sannsynligvis heller ikke redusere forsvarsutgiftene i tilfelle våpenhvile, ifølge Vladislav Inozemtsev, medgründer av European Center for Analysis and Strategy: «Så mye utstyr har gått tapt at forsvarsindustrien vil operere med full kapasitet, eller til og med utvide, i minst fem til ti år til.»
Sjølsagt vil forsvarsbudsjettet begynne å krympe på et tidspunkt etter konfliktens slutt. Konstantin Sonin, professor ved University of Chicago, mener at hvis krigen stopper, vil alle fabrikkene som har utvida seg under konflikten – først og fremst våpenprodusenter – bli arbeidsledighetssentre: «De som blir hardest ramma, vil være de såkalte ‘høyteknologiske bedriftene’ som produserer droner, presisjonsmissil-kontrollsystemer og så videre.»
«Dramaet fra slutten av 1980-tallet og 1990-tallet vil gjenta seg, da hundretusenvis av mennesker mistet jobben i forsvarssektoren og krevde at regjeringa skulle opprettholde utgiftene til denne meningsløse produksjonen som landet ikke trengte.»
Samtidig, presiserer Sonin, vil demilitariseringa av Russlands økonomi være nødvendig for å maksimere utsiktene for framtidig vekst.
Mange sivile bedrifter vil også miste støtta fra statlige forsvarskontrakter, og strømmen av arbeidere som forlater disse selskapene, så vel som fra en avtagende forsvarsindustri, vil i det minste føre til at lønnsveksten stagnerer mens den årlige forbrukerinflasjonen «spiser opp» realinntektene. Mye vil avhenge av hvilke sanksjoner som oppheves i tilfelle våpenhvile.
Sonin bemerker at en fullstendig oppheving av sanksjoner ikke bør forventes sjøl i tilfelle en fredsavtale i Ukraina. Imidlertid vil sjøl en delvis lettelse av Russlands internasjonale isolasjon ha en positiv effekt på landets økonomi: «Eksportører vil ha mer penger, russere generelt vil ha mer penger, og dette vil bidra til vekst.»
Inozemtsev forventer på sin side at en slik vekst vil være beskjeden. «Massive oljeleveranser til Kina og delvis til India er kontraktsfesta et år eller to i forveien, og Putin vil ikke omdirigere dem til Europa.
En tilbakevending til det europeiske markedet vil i beste fall bety gjenoppretting av gassforsyningsvolumene, men inntektene fra dem er omtrent fem ganger lavere enn fra olje.
Når det gjelder olje, kan bare de indiske rabattene [Russlands priskutt til India på grunn av reduserte forsyninger til Europa og sanksjoner] forsvinne, og kostnadene for transport og betalingsgebyrer kan krympe, noe som totalt ville øke prisen med 10–12 dollar per fat.»
Likevel kan den psykologiske effekten av endra stemning rundt det å drive næringsvirksomhet i Russland i det minste ha en viss positiv innvirkning.
«Næringslivsledere venter på at krigen skal ta slutt for å få sikkerhet når det gjelder investeringsbeslutninger. Og hvis fred etableres, vil økonomien begynne å komme seg, uavhengig av oljeeksport til Europa. Sjølve retninga for slik eksport er av liten betydning nå», konkluderte Inozemtsev.