Av Daria Sagaydiuk, en 31 år gammel sykepleier som arbeider i Oleksandria i Kirovohrad oblast. Kilde: Be Like We Are, tidligere kalt «Vær som Nina»- bevegelsen (13. september 2025) (Vi fant dette i ENSUs Trade Union Newsletter. Oversetters merknad)
Vi er helsearbeidere. Vi er de som vokter livet hver dag, som ikke har rett til å være slitne, trøtte eller svake — fordi ved vår side ligger et menneske som kjemper for å puste.
Vi får ikke lønn. Vi blir betrakta som «servicepersonell». Vi blir bare husket når en hendelse oppstår — når det trengs akutt hjelp eller gjenoppliving.
Vi har henvendt oss til Helsedepartementet og til Den nasjonale helsetjenesten. Men uten resultat.
Ordføreren finner tid og midler til alt annet, men ikke til dem som redder liv hver dag. Vi står ikke på prioriteringslista deres.
Vi arbeider under vanskelige forhold, ofte uten nødvendige medisiner og utstyr, men med et enormt ansvar. Vi holder hånda til den som er i ferd med å dø, vi hører de pårørendes gråt, vi kjemper for barn, vi forlater våre egne familier for å redde andre. Og alt dette uten respekt, uten støtte, uten anstendig lønn.
Helsearbeidere er ikke «støtteroller». De er ikke mennesker som kan bagatelliseres eller bringes til taushet.
Vi er de som hver dag møter smerte, død og håp.
Vi fortjener i det minste respekt, takknemlighet — og ganske enkelt å få betalt for den jobben vi gjør!
Når noen blir syke i byen, når noen havner i ei trafikkulykke eller kjemper for livet på intensiv-avdelinga, da er det vi som er der. Men spørsmålet melder seg: hvorfor er det ingen som står ved vår side i dag?
Vi redder liv. Likevel er vi usynlige. Vi blir ignorert. Vi blir ikke respektert.