Publisert på nettstedet til Føderasjonen av Fagforeninger i Ukraina, 28. september 2025.
Av Grigorij Osovyj. Grigorij Vasiljevitsj Osovyj hadde ledende stillinger i Det ukrainske fagforeningsrådet fra 1978, deretter i FNPU/FPU, og leda FPU fra 2014 til 2025.
I anledning årsdagen for grunnleggelsen av Føderasjonen av uavhengige fagforeninger i Ukraina (FNPU) den 6. oktober 1990, ønsker jeg – som andre deltakere i denne historiske hendelsen – å dele noen minner fra den tida.
Først og fremst om det konstituerende kongressmøtet. Ettersom jeg har arbeida i apparatet til Det ukrainske fagforeningsrådet siden 1978, ha jeg deltatt i forberedelsene til mer enn ett stort fagforeningsforum, der alt vanligvis var bestemt og forutsigbart. Denne gangen måtte vi imidlertid begynne fra grunnen av. Aldri før hadde det vært slik emosjonell begeistring og lidenskap i salen, så oppheta debatter og argumenter i talene, og slik interesse for å definere fagbevegelsens rolle i Ukrainas moderne historie. Og det viktigste for hver delegat var å ta ansvar for en historisk beslutning.
På den tida fantes det 19 bransjevise fagforbund i Ukraina som var underlagt republikken, og 44 som var en del av fagforeninger av all-union med ledelse i Moskva. Derfor var det virkelig ikke lett for dem å ta ei beslutning om å slutte seg til FPU. Delegasjonene fra de regionale fagforeningsforbundene var entydig for en reform av Det ukrainske fagforeningsrådet.
Det er verdt å minnes at Gorbatsjovs “ombygging og akselerasjon” på slutten av 1980-tallet, sammen med tegn til desentralisering og tapet av det politiske monopolet, satte samfunnet i bevegelse.
En intensiv prosess med danning av nye politiske partier og fagforeninger, samt gruvearbeiderstreiker og andre protester, skjøt fart. Ikke alle fagforeningsledere var forberedt på en slik utfordring.
Enda færre var klare til entydig å støtte ideen om fagforeningenes uavhengighet fra staten, politiske partier, arbeidsgivere og andre sosiale bevegelser. Bare navnet «Føderasjonen av uavhengige fagforeninger i Ukraina» vakte skepsis hos enkelte delegater. Jeg vet dette med sikkerhet, fordi jeg leda ei gruppe spesialister i apparatet som utarbeida et utkast til dokumenter for kongresskommisjonen.
Til slutt ble den endelige beslutninga tatt på den andre kongressen til FNPU i 1992, da programmet og vedtektene ble vedtatt, men fagforeningens navn ble endret til Føderasjonen av fagforeninger i Ukraina (FPU). Den langvarige “formynderskapet” fagforeningene hadde vært underlagt av statlige organer, partiet og direktører, hadde satt sine spor.
Samtidig dukket det på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet opp forskjellige former og navn på fagforeninger i Ukraina – “frie”, “uavhengige”, “solidariske”, “demokratiske”. Men det viktigste var ikke navnet, men den nye rolla fagforeningene fikk: et radikalt brudd med den sovjetiske modellen og funksjonen.
Dette var en virkelig utfordring – en annen ideologi, det demokratiske prinsippet om medlemskap og sjølstyre, overgangen fra fordelingsfunksjoner til interessepolitisk og rettighetsbasert arbeid, og viljen til å stå opp mot myndigheter eller næringsliv dersom de ignorerte folks rettigheter.
Jeg er stolt over at jeg, som leder for gruppa av konsulenter for industri- og sosialøkonomisk politikk i FNPU-apparatet i 1990–1992, var blant de som utvikla FPUs første handlingsprogram, som ble det grunnleggende fundamentet for de påfølgende åra. Seinere, da jeg i 1993 ble valgt til nestleder, og deretter til første nestleder i FPU, leda jeg i praksis dette arbeidet. Jeg anser FPUs “Europeiske valgsstrategi” (2016) og “Tid for handling og kvalitativ endring”-strategien (2021) som klassiske og velbegrunna dokumenter, som klart fastsetter en handlingsplan for å motvirke nyliberal økonomisk politikk og dens ødeleggende konsekvenser for arbeids- og sosiale rettigheter. Hver av dem hadde tydelige prioriteringer, oppgaver og kvantitative og kvalitative mål som skulle oppnås i løpet av fem år.
Den russiske føderasjonens væpna aggresjon mot Ukraina har blitt en ny, hittil ukjent utfordring – for alle ukrainere, og spesielt for fagforeningene. FPU har æren i behold og mista verken fatningen eller verdigheten, og opprettholdt evnen til å bistå hæren og de som blir ramma, samtidig som organisasjonen fortsatte sitt allsidige arbeid for å beskytte fagforeningsmedlemmenes rettigheter.
Jeg er overbevist om at den neste FPU-kongressen bør utvikle et nytt handlingsprogram retta mot å konsolidere fagbevegelsen i gjenoppbygginga og fornyelsen av samfunnet etter krigen, i tråd med kravene for Ukrainas EU-tiltredelse innen 2030.
Jeg ser med sorg hvordan programdokumentene til mange medlemsorganisasjoner har blitt mer innholdsløse, og ofte ender opp som erklæringer om gode hensikter snarere enn reelle handlingsplaner. Årsaken til dette er mangel på personell og økonomiske ressurser til å gjennomføre dem.
Verket «Essays on the History of Trade Unions in Ukraine» (2002), som jeg bidro i utarbeidelsen av, inneholder en rik mengde verdifull informasjon om danninga og utviklinga av fagbevegelsen i Ukraina. Alle fagforeningsledere bør lese den, og studentene ved Arbeidsakademiet bør begynne med det historiske overblikket.
Jeg husker levende min deltakelse i diskusjonen om framtida til «Den allunionale sentrale fagforeningsrådet i Sovjetunionen». Rett etter FPU’s stiftelseskongress inviterte den nyvalgte lederen for FNPU, Anatolij Kovalevsky, meg som rådgiver til et møte i Minsk med lederne for de nasjonale fagforeningene. Der diskuterte man om man skulle bevare All-Union-rådet med oppdaterte funksjoner, eller oppløse det og skape ei ny internasjonal sammenslutning. Til slutt valgte flertallet det siste alternativet. Teksten til uttalelsen, utarbeidet av rådgiverne, ble signert på grunnlag av konsensus. Deretter vedtok Den 19. fagforeningskongressen i Sovjetunionen (oktober 1990) en beslutning om å avslutte All-Union-rådets virksomhet og heller opprette Den generelle konføderasjonen av fagforeninger, noe som ble støtta av delegatene fra FNU.
Jeg minnes med skuffelse de tapte mulighetene for at FPU kunne hatt større innflytelse på lovgivningsprosessen og utforminga av den sosioøkonomiske politikken gjennom representasjon i Verkhovna Rada (det ukrainske parlamentet).
Forsøket i 1997 på å opprette et eget politisk parti – Det allukrainske arbeiderpartiet – lyktes ikke, til tross for et stort potensiale. Dette viste at ikke alle funksjonærene var klare for kamp og sjøloppofrelse. Etter min mening er deltakelse fra FPU i rikspolitikken bare mulig hvis man har ideologisk motiverte ledere, sterke økonomiske ressurser, dyktige fagfolk og, viktigst av alt, enhet.
Når jeg gratulerer fagforeningsmedlemmer og kolleger med FPU’s 35-årsjubileum, ønsker jeg dere helse, styrke og inspirasjon til å forsvare fagbevegelsen, trofast representere arbeidernes interesser og beskytte deres rettigheter – sjøl når det er vanskelig eller ubehagelig ut fra hva som er personlig bekvemmelig. La oss stole på fagforeningsmedlemmenes meninger, vilje og støtte. Lov, lovlighet og rettferdighet er nøklene til suksess for dem som hver dag lar seg lede av disse prinsippene.